Han er 203 cm høy og mer enn bare en superkjendis. Det kan hjelpe Hillary

Det står mellom to kandidater. Kvinne mot mann. De har mange støttespillere. Spørsmålet er: Hjelper det?

Årets presidentvalg har én ny dimensjon: For første gang er valget ikke et oppgjør mellom to menn. Men det er like fullt en duell mellom to sluggere. Eller noe mer presist: Det er riktignok ett presidentvalg, men det er 50 uavhengige oppgjør.

Med 50 individuelt tilpassede valgkamper. Det sier seg selv at de to kandidatene ikke klarer å være til stede, over alt, hele tiden.

Så de lar seg representere med det de kaller «surrogates», altså stedfortredere. Ikke politiske sympatisører eller meningsfeller, men ekte personifisert vare. Og da er det ikke så mange å velge mellom.

De nærmeste

Surrogatene må stå kandidaten nær, og arrangører og fremmøtte må ikke føle seg snytt. De må nærmest være av den oppfatning at surrogatet er bedre enn originalen. Da blir det ikke mange igjen. Men viktigere enn de fremmøtte er TV-dekningen. Erstatningene må ha så bred appell at valgmøtene deres får riksdekkende TV-dekning. Først da gjør de jobben.

Hillary Clinton har tidenes beste surrogat i Michelle Obama. Hun har gitt noen få, men svært kraftfulle taler. De er ikke politiske i ordets snevreste betydning, men verdibaserte foredrag om fremtidens oppvekstvilkår i USA, om kvinnens stilling i nasjonen, om politikere som rollemodeller.

Hun har snakket varmt om verdighet og folkeskikk, som mor og amerikaner. Sterkt og direkte. Hun har ikke nevnt Trumps navn med et ord, men det er ingen tvil om hvem hun snakker om. Hun begeistrer som få andre – og i hvert fall mer enn kandidat Clinton som hun støtter.

To presidenter og en visepresident

Hillary Clinton har et uslåelig team, om man ser på titler. President Barack Obama og visepresident Joe Biden er nesten like gode som Michelle, men bare nesten – selv med sine titler. De er begge gode talere, har glimt i øyet og en skarp tunge. De er politisk sterke og svært populære – blant sine egne.

Hillary Clintons beste kort er ektemannen Bill. Problemet er at Bill Clinton anno 2016 også er det mest usikre. Ex-presidenten har den gamle gløden og han får en kontakt med publikum ingen andre klarer.

Samtidig er det enkelte som mener han er en løs kanon på dekk.

Da han nylig omtalte svakheter ved Obama-Care, (enkelte grupper kom veldig skjevt ut) sa han at det var «the craziest thing in the world» en formulering Trump-leieren plukket opp og brukte i en reklame. Så all hjelp er ikke god hjelp. Men uansett enkelte kritiske røster så er det bred enighet – innad i kampanjen – om at Bill er en viktig stemmevinner for sin kone.

Døtrene har satt vennskapet på pause

Chelsea Clinton (36) og Ivanka Trump (35) er nære venninner. Begge har fått barn i løpet av valgkampen, men de triller ikke barnevogn sammen i Central Park. De bestemte seg tidlig for å ta en «timeout» fra venneskapet frem til valget.

Chelsea spiller en viktig rolle som datter, der hun forteller hvilken fantastisk mor – og mormor – Hillary er. Ivanka er noe mer politisk og er sin fars beste surrogat. Rent bortsett fra at hun sterkt misliker selve begrepet. Hun støtter faren 100 prosent, men er ikke redd for å si at hun ser hans svake sider.

Ivanka er en mye mer profilert «vikar» enn Trumps hustru, den slovenskfødte Melania. Hun har stått lojalt ved sin manns side og gitt intervjuer, men forteller at hennes viktigste oppgave nå er å være til stede for Barron, Trump-parets 10 år gamle sønn.

Donald Trump kan ikke «erstattes»

Den republikanske kandidaten har ingen reelle surrogater. Han ble i stor grad nominert som kandidat på grunn av sin stil, sin væremåte og sin fremtreden. Det er derfor nytteløst å tro at han kan erstattes. Donald Trump er en opplevelse i seg selv.

Sønnene, Donald Trump jr (38) og Eric (32) forsøker derfor ikke å bære arven videre. De er tungt inne i selve kampanjen og er tett på faren.

Og de representerer ham, men ikke i betydningen «en Trump er en Trump er en Trump». På scenen er senior unik. Hvilket har vært en styrke i valgkampen, men også en svakhet.

Selv Donald Trump kan bare være ett sted om gangen. I så måte får han lite drahjelp i motsetning til sin motstander som har et stjernelag av «standins».

«Gretne, gamle gubber»

Donald Trump har to formidable veteraner på sitt lag. Den tidligere borgermesteren i New York, Time Magazines «Årets person» i 2001 – Rudy Guiliani, hyllet og hedret etter terrorangrepene mot verdensbyen i 2001.

Den andre er Newt Gingrich, tidligere Speaker of the House – også han «Man of the Year», ifølge tidsskriftet Time. Gingrich ledet den såkalte Republikanske Revolusjonen i 1995. I sin «Kontrakt med Amerika» lovte de nyvalgte republikanerne den gang en mer utfordrende og mindre kompromissvennlig linje.

De to medarbeiderne er effektive som politiske støttespillere, men ikke som surrogater.

De har begge snakketøyet i orden, men er ikke like gode i sine trumpismer som sjefen. De er et par-tre år eldre enn Donald Trump, er politiske rikskjendiser og har begge prøvd å bli nominert til president, men med lite hell.

Nærmere enn de er nå kommer de ikke. De to kan nemlig politikk, et fag kandidaten selv ikke behersker.

De kan oppfattes som politiske støttehjul i prosessen, men ikke som surrogater. Til det er de for nyankomne til Trump-leieren, og de har ikke format til å fylle kandidatens sko. Samtidig oppfattes de som «has beens»: De representerer fortiden, og har ikke lenger den stjernestatusen de en gang hadde.

Støtten hjelper nødvendigvis ikke

Det er hevet over tvil: Det er kandidaten det dreier seg om. Surrogater er fint, men har begrenset virkning.

Et politisk endorsement, altså at en eller annen kjendis forkynner sin støtte til en av kandidatene, er heller ikke å forakte.

Men i praksis betyr det svært lite.

Å bli støttet av en forhenværende president gir prestisje, men ikke så mange stemmer. (Skulle Donald Trump tape valget, kommer han neppe til å peke på tidligere president George H. W. Bushs (R) støtte til Hially Clinton som årsak til tapet).

Kjendisstøtte kan gi medieoppslag, men ikke økt politisk troverdighet. At skuespilleren Stephen Baldwin støtter Donald Trump er greit å vite, men har vakt oppsikt bare på grunn av storebror Alec Baldwins fantastiske Trump-parodier på Saturday Night Live.

Uten storebrors ablegøyer på SNL, ville Stephens Trump-støtte gått over i historien som den parentesen den er.

LeBron James – et mulig unntak

I 2008 støttet de forskjellige grenene av Kennedy-klanen hver sin demokratiske kandidat. De som var tilhengere av Barack Obama nullet ut dem som foretrakk Hillary Clinton. Støtte fra én kjendis blir oppveid av en annen kjendis' støtte til konkurrenten. I den grad det er noe politisk tyngde å utbalansere i det hele tatt.

Men den 203 cm høye basketballspilleren LeBron James fra vippestaten Ohio kan være unntaket. 31-åringen er superkjendis i USA, men enda mer: Han bruker sin posisjon og sine penger til sosial virksomhet.

Han har en egen veldedighetsorganisasjon som arbeider for svart ungdom. Han har tatt standpunkt i viktige sosiale og politiske saker og har innflytelse. I 2008 støttet han Barack Obama økonomisk. LeBron James er noe mer enn en kjendis. Hans støtte kan være av betydning for å få unge, svarte velgere til å støtte Hillary Clinton i Ohio.

Samtidig: Ohio er en av de få vippestatene der Donald Trump – angivelig – har en komfortabel ledelse, så den eventuelle drahjelpen fra LeBron kan ikke ha betydd all verden. Trumps ledelse kunne altså ha vært enda større om LeBron James ikke hadde støttet Hillary Clinton.

Sånn sett er de to kandidatene helt alene.