NRK Meny
Normal

Haitis bedrøvelige politiske arv

Christofer Columbus var den første hvite mannen som satte sine ben på øya Hispaniola. Antakelig burde han aldri ha gått i land, hvis man ser på Haitis historie.

Port-au-Prince, Haiti

Hvert valg de siste 30 årene har endt i kaos, vold og drap på Haiti. Men også de siste 100 år har vært kaotiske.

Foto: SHANNON STAPLETON / Reuters

Den europeiske sjøfareren kom over øya under sin første reise over Atlanterhavet i 1492. Columbus, som var utsendt på vegne av den spanske monarken, døpte øya for Hispaniola - La Isla Española - eller «den spanske øya».

Hispaniola er den nest største øya i Det karibiske hav, mindre enn Cuba, større enn Jamaica.

Med Columbus kom også en provisorisk bosetting på nordkysten av øya og spansk kolonialisering. På under 100 år bukket den indianske urbefolkningen under, av sykdommer og tvangsarbeid.

Slaver fra Afrika ble hentet over, for å arbeide på plantasjene som var etablert av de spanske kolonistene.

Plantasjene var dyrket opp på den østre delen av øya. I vest hadde engelske og franske pirater slått seg ned på midten av 1600-tallet, og en fransk koloni vokste frem.

I 1697 ble Hispaniola delt i to, mellom en fransk del og spansk del. Den franske er dagens Haiti, den spanske Den dominikanske republikk.

Fransk gullgruve av en koloni

Saint-Domingue som kolonien ble døpt, ble snart en av Frankrikes rikeste kolonier, med store plantasjer som dyrket sukker, kaffe og bomull.

For å holde tritt med veksten ble stadig nye afrikanere hentet over.

Saint-Domingue ble et klassesamfunn med de hvite plantasjeeierne på toppen, mulattene og frie svarte et sted i mellom og de svarte slaver nederst.

Frihet, likhet og brorskap

Utover 1700-tallet spredde den franske revolusjonens ideer om frihet, likhet og brorskap seg også til koloniene. I 1791 brøt et slaveopprør ut, med den tidligere franske guvernøren Toussaint L'Ouverture i spissen.

I 1794 ble slaveriet avskaffet i alle franske kolonier, og i 1804 ble verdens første frie svarte republikk erklært - under navnet Haiti.

De fleste av koloniens 30.000 hvite hadde da allerede flyktet eller var blitt drept, og de som var igjen dro. Mange av dem endte opp på Cuba.

Haiti

Haiti har 10 millioner innbyggere. Hver åttende haitianer bor utenfor hjemlandet. Det offisielle anslaget er at to tredjedeler av arbeidsstyrken på 3-4 millioner mangler fast jobb.

Foto: SHANNON STAPLETON / Reuters

Den første keiseren

Haitis første selvstendige leder ble Jean-Jacques Dessalines, en av lederne i slaveopprøret. Nasjonalhelten Toussaint L'Ouverture hadde møtt sin død i et fransk fengsel.

Dessalines utropte seg likegodt til keiser. To år senere ble han myrdet, av to av sine medkjempere fra slaveopprøret som likte dårlig Dessalines royale takter.

Den ferske republikken ble delt i to, med hver sin tidligere eks-slave og keisermorder som leder. I nord styrte Henri Christophe, i sør Alexandre Pétion.

14 år senere ble republikken gjenforent, under en president.

Den nye president Jean-Pierre Boyer, hadde ambisjoner. Han fikk opprettet en statsforvaltning og finansvesen som etter datidens standarder ble betegnet som svært moderne. Men han styrte despotisk og invaderte også like godt den spanske delen av Hispaniola.

Den dominikanske republikk forble under haitiansk styre frem til Boyer selv ble jaget bort fra øya i 1843, og måtte søke tilflukt i Frankrike - som han 18 år før hadde fått til å erkjenne Haitis uavhengighet.

Siden har det stort sett vært politisk og økonomisk kaos på Haiti.

Den amerikanske invasjonen

Frankrike stod på kravet om erstatning for de myrdede og borttvugne plantasjeeierne, presidentene avløste hverandre gjennom statskupp og økonomien ble igjen dominert av utlendinger.

Uroen over europeisk, og spesielt tysk, innflytelse i regionen, fikk USA til å invadere Haiti i 1915, til stor lokal motstand og opprør.

Da USA trakk seg ut igjen 19 år senere, var den politiske makten overført til mulattbefokningen, som utgjorde landets elite etter at de hvite var blitt tvunget bort.

Dette førte til fremveksten av en nasjonalistisk og sosialistisk politisk bevegelse blant de svarte slaveetterkommerne.

«Papa Doc»

I 1946 seiret en svart kandidat i presidentvalget, og styringen av landet var på flertallets hender - i alle fall i teorien.

Men en liten gruppe elite hadde fortsatt hånd om økonomien og kunne legge seg opp privat rikdom, det store flertallet var like fattige som de hadde vært det siste århundret.

10 år, i 1956, senere tok et militærråd makten, og året etter ble legen og statsråden Francois Duvalier - med bakgrunn i den svarte nasjonalist- og sosialistbevegelsen - utropt til president.

Jean-Claude Duvalier og Francois Duvalier

Francois Duvalier og sønnen Jean-Claude Duvalier.

Foto: AFP / AFP

Duvalier, som hadde gjort en stor medisinsk innsats i kampen mot tropiske folkesykdommer, fikk tilnavnet «Papa Doc».

Det skulle bli starten på ett av verdens mest beryktede dikaturer. «Papa Doc» styrte ved hjelp av sin fryktede sikkerhetsstyrke - «tontons macoutes» - og bruk av voodoo-religiøse virkemidler. Både virkelige og innbilte fiender fikk lide.

På midten av 1960-tallet hadde titusentalls haitianere flyktet, til USA, Canada og andre steder i Karibien, ikke minst til nabolandet Den dominikanske republikk.

Frykten for allmuen

Den en gang så blomstrende plantasjeøkonomien var det bare rester igjen av.

Fra å være en rik sukker- og kaffeprodusent, ble Haiti ett av verdens fattigste land. Øystaten var det eneste landet i verden som ikke hadde noen reell økonomisk vekst under 1950- og 1960-tallet da verdensøkonomien ekspanderte som mest.

I redsel for at Duvalier skulle alliere seg med Fidel Castro på det kommunistiske Cuba, brøt aldri USA med Haiti.

«Papa Doc» hadde også den katolske kirkens, jordeiernes og deler av borgeklassens støtte, de som fryktet at allmuen skulle ta over styringen.

Duvalier overlevde en rekke kuppforsøk, og da han døde i 1971, var det hans 19-årige sønn som tok over. Jean-Claude Duvalier, som fikk navnet «Baby Doc», fortsatte farens vanstyre og terrormetoder.

Det er anslått at rundt 40.000 ble myrdet under styret til «Papa Doc» og «Baby Doc».

Takket være høye råvarepriser, en viss industrialisering og gjenopptatt amerikansk bistand, fikk landet likevel en økonomisk utvikling gjennom slutten av 1970- og 1980-tallet.

Mer forhatt enn mannen

«Baby Doc» nøt likevel en større popularitet enn faren, blant annet fordi han fremstod mer personlig, mindre alvorlig og mindre brutal.

«Papa Doc» ble betegnet som en arbeidsnarkoman som hadde kontroll på smått og stort i landet, sønnen «Baby Doc» elsket å spille cello, likte raske biler og vakre kvinner. Journalister som overvar presidentinnsettelsen i 1971 beskrev han som en halvdum bajas, mer interessert i moro enn alvor.

Politikk var han i hvert fall kun måtelig interessert i, og overlot størsteparten av styringen til søsteren Marie-Denise, moren Simone og farens mangeårige tjener Luckner Cambronne, som ble sagt å være morens elsker.

I 1989 giftet imidlertid «Baby Doc» seg - mot morens og søsterens vilje - med Michèle Bennet, en skilt tobarnsmor som var datter av en haitisk kaffebaron og kjent for sin skjønnhet.

Jean-Claude Duvalier

Jean-Claude Duvalier giftet seg i 1980 med Michelé Bennet. Bryllupet gikk inn i Guinnes rekordbok som verdens dyreste. Tre milliarder dollar kostet den storslagne festen.

Foto: Ap

Som presidentfrue brukte hun millioner av dollar på juveler, smykker, haute couture-klær og luksuriøse ferier.

Pengene kom blant annet fra landets tobakksmonopol, som Duvalier-familien hadde hånd om og brukte som sin private sparebøsse.

Etter hvert var det ingen var i tvil om hvem som var sjefen i presidentpalasset. Presidentfruen tok avgjørelser på landets vegne og overkjørte regjeringen mens presidenten var opptatt med å kjøre racerbil eller cruise rundt med luksusyacht.

På flyet til Paris

Men i 1986 var det slutt for Duvalier-familien. Da hadde det vært to år med intense opprør.

Jente i Port-au-Prince

Haiti har obligatorisk grunnskole, likevel kan kun 37 prosent av befolkningen lese og skrive.

Foto: SHANNON STAPLETON / Reuters

Flere naturkatastrofer hadde rammet øya, landet var definert som sentrum for den nye AIDS-epidemien, ja selv grisene var rammet av afrikansk svinefeber og måtte slaktes.

Turistene hadde forlengst sluttet å komme, og haitianerne selv flyktet i hopetall. Rundt 100.000 forlot landet på få år.

Nasjonaløkonomien var i elendig forfatning. I 1985 produsert haitiske kaffebønder kun halvparten av det de gjorde på 1960-tallet.

Det avgjørende vendepunktet kom da pave Johannes Paul II under et besøk i 1983 offentlig erklærte i en tale at «her må ting endres». Det ble et moralsk startskudd for folkets protester.

Opposisjonen hadde alliert seg med den mer radikale delen av den katolske kirken, og selv den militære ledelsen og amerikanerne forsøkte å overtale Jean-Claude Duvalier til å forlate landet i et forsøk på å skape ro.

Militæret fryktet å bli dratt med i et kommende fall, og landets mektige militærsjef Henri Namphy og hans offiserer vendte sin president ryggen.

Jean-Claude Duvalier

Jean-Claude Duvalier er tilbake i hjemlandet, etter 24 år i eksil.

Foto: HECTOR RETAMAL / Afp

I februar lettet det amerikansk militærflyet som tok «Baby Doc» og familien fra Port-au-Prince til Frankrike.

Med i bagasjen var store deler av landets kontantbeholdning. Det resterende var syltet ned på konti i utenlandske banker som familien har levd på siden.

En folkevalgt president

Den forhatte sikkerhetshæren «tontons macoutes» ble oppløst etter Duvalier-familiens fall, og et råd av militære og sivile styrte landet midlertidig.

Selv om ytringsfrihet ble opprettet etter flere tiårs fravær, uteble en videre demokratisering av landet og opprøret og volden bredde seg videre. Haiti gikk glipp av den utviklingen som var hos naboen, Den dominikanske republikk.

Selv om landet i 1987 fikk en demokratisk forfatning, var det langt igjen til et reelt demokrati. Det første presidentvalget under den nye forfatningen ble utsatt, og da det endelig ble holdt i 1988 ble det for en stor del boikottet.

Leslie Manigat

Leslie Manigat tapte maktkampen mot de mektige militærsjefene. Han stilte på nytt opp i presidentvalget i 2006, men tapte.

Foto: EDUARDO MUNOZ / REUTERS

Universitetslæreren og kristeligdemokraten Leslie Manigat ble utropt som vinner. Det er hans kone Mirlande Manigat som nå konkurrerer om å bli landets nye president.

Ekteparet fikk bare noen måneder som president og førstedame.

Presidenten havnet raskt i krig med den mektige militærsjef, general Namphy, da Manigat bad det haitianske militære om å komme seg ut av den lukrative narkotikabransjen.

I likhet med Jamaica er Haiti et populært transittland for narkotika på vei fra produsentene i Sør-Amerika til vestlige markeder.

Det ble militærsjef Namphy som vant, og presidenten ble avsatt. Dette igjen førte til den mektige generalens fall, da en gruppe unge offiserer gjorde opprør mot Namphys handlinger.

Lederen for offisergruppen, Prosper Avril, ble utnevnt som ny president, men også under ham uteble den lovede utviklingen.

Avril kastet inn håndkledet etter et mislykket kuppforsøk og flyktet til USA, etter påtrykk fra den amerikanske administrasjonen.

Aristide - mannen som splitter landet

Nestemann ut var den radikale presten Jean-Bertrand Aristide, som i 1990 vant det FN-overvåkede presidentvalget.

Aristide stod i spissen for Lavalas, en radikal bevegelse med stor oppslutning blant fattigfolk og småbønder. Den nye presidenten lovet omfattende sosiale reformer, kamp mot korrupsjonen og ikke minst narkotikatrafikken.

Hans store folkelige støtte gjorde den gamle eliten urolig. Duvalier-tilhengere forsøkte å hindre innsettelsen av Aristide som president, noe som utløste store opprør.

Aristide fikk under ett år i presidentstolen, og han ble avsatt i et militærkupp. Militærledelsen mislikte planene om å redusere makten til det haitiske militæret.

USA, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), FN og vestlige land svarte med inndragning av all bistand, innføring av handelssanksjoner på alt unntatt livsnødvendige matvarer og medisiner og oljeembargo for å få Aristide gjeninnsatt.

Men det militære, under ledelse av kuppgeneralen Raoul Cedras, nektet å bøye av.

Jean Bertrand Aristide

Eks-president Jean-Bertrand Aristide vendte fredag tilbake til hjemlandet og ble hyllet av sine tilhengere. Aristide spitter fortsatt folket, og USA bad ham vente med hjemkosten, i frykt for at det skal føre til uro i presidentvalget.

Foto: HECTOR RETAMAL / Afp

Med fullmakt til å avsette

Den politiske krisen hadde en høy pris for Haitis vanlige borgere. 100.000 arbeidsplasser forsvant, prisene steg og fattigdommen på landsbygda ble så ille at folk trakk mot hovedstaden Port-au-Prince i håp om å berge livet.

Titusentalls forsøkte å flykte i overfylte båter. Mange druknet underveis, noen nådde USA, andre måtte gjøre vendereis til volden og fattigdommen.

Volden og kriminaliteten steg til nye høyder, den militærstøttede militsen FRAPH gikk løs på Aristide-tilhengere. Over 5000 hadde mistet livet da FN sommeren 1994 gav klarsignal for en USA-ledet invasjon, med fullmakt til å avsette militærregimet.

Jean-Bertrand Aristide ble gjeninnsatt som president. Det første han gjorde var å oppløse hæren. En FN-styrke avløste de amerikanske soldatene og en helt ny intern politistyrke ble trent opp.

Og på slutten av 1995 kunne for første gang en folkevalgt president overlevere makten til en annen folkevalgt president.

Rene Preval og Elisabeth Debrosse

René Préval har vært president i to omganger (1996-2001 og 2006-d.d.). Han er den eneste valgte president som har sittet periodene ut. Her med kona Elisabeth Debrosse.

Foto: ERIKA SANTELICES / Afp

Landets grunnlov forbød Aristide å stille for en nye periode, og Aristides tidligere statsminister René Préval ble etterfølgeren. Eks-president Leslie Manigat ble nummer to.

Valget til nasjonalforsamling samme år ble likevel boikottet av opposisjonen.

Etter hvert røk også den gamle og nye presidenten - Aristid og Préval - uklar over økonomiske reformkrav som Det internasjonale pengefondet satte som betingelse for utbetaling av pengestøtte.

Det endte med at presidenten og hans regjering avsluttet 1990-tallet med å styre etter dekreter, uten en fungerende nasjonalforsamling. Flere ledende politikere flyktet utenlands etter drap, angrep og trusler.

Aristide tilbake

I gatene herjet ungdomsgjenger som henholdsvis var for eller imot Aristide, sammen med narkobander i strid. Og der militæret måtte gi slipp på å kontrollere den lukrative narkotrafikken, tok den nye politistyrken over.

Valget på ny nasjonalforsamling ble utsatt en rekke ganger og igjen boikottet når det endelig ble avholdt.

I 2001 var Aristid nok en gang tilbake som president, valgt av de 5-10 prosentene som stemte ved presidentvalget. Opposisjonen nektet å anerkjenne både president og parlament.

Tross internasjonal mekling lot den bitre konflikten mellom opposisjonen og Aristid-leiren seg ikke løse.

Situasjonen gikk derfra bare fra vondt til verre.

Etter at en gruppe hadde brutt seg inn i presidentpalasset på slutten av året, tok det helt av i Haitis gater. Aristide-tilhengere satte fyr på boliger og kontorer tilhørende opposisjonen, gatekriger mellom kriminelle gjenger og politiske grupper ble en hverdagslig affære og Haitis eneste universitet ble stormet.

Det som skulle bli en storslått 200 årsfeiring av verdens første frie svarte republikk, endte i internasjonal boikott og et inferno av vold.

Tidligere medlemmer av militæret, politiet og den halvmilitære militsen FRAPH sluttet seg til et opprør som startet i Cap-Haiti, og etter få uker kontrollerte opprørerne hele den nordlige delen av Haiti, og hadde hovedstaden Port-au-Prince i sikte.

Bråk Port-au-prince

Et vanlig syn i hovedstaden Port.au-Prince, opprør og bråk. Den sosiale ulikheten og voldskulturen som har utviklet seg, gjør at hvert valg og veivalg har endt i et inferno av voldsbruk.

Foto: Esteban Felix / Ap

Nok en invasjon

USA og Frankrike gikk igjen inn som mekler, og på skuddårsdagen 29. februar 2003 satt presidenten på et amerikansk transportfly på vei til Den sentralafrikanske republikk.

Og nok en gang, der Aristide dro ut rykket amerikanske soldater inn.

Diplomaten Gerard Latortue ble midlertidig statsminister og lederen av landets høyesterett Boniface Alexandre ny midlertidig president.

Aristide har siden sagt at han ble tvunget til å forlate Haiti mot sin vilje, noe amerikanske og franske diplomater nekter for.

De amerikanske styrkene ble nok en gang erstattet av FN-soldater, og en internasjonal politistyrke ble sendt inn for å bidra til å skape ro og orden.

En rekke Aristide-allierte ble myrdet, og den politiske volden mellom ulike grupper lot seg ikke stagge. I tillegg kom den omfattende narkokrigen og en bølge med kidnappinger. Som alltid gikk det verst for seg i hovedstadens slumområder.

Diplomat-statsminister Latortue beskyldte eks-presidenten for å oppildne sine tilhengere til bråk fra sitt nye eksil i Sør-Afrika, og bad ham mer eller mindre ligge unna hjemlandet.

George Bush og Bill Clinton

USA invaderte Haiti første gang i 1915. Siden har amerikanske presidenter blitt bedt av FN om å gripe inn flere ganger. Nå har Bill Clinton og George W. Bush oppdraget med å koordinere innsaten for å få landet på beina etter det ødeleggende jordskjelvet i fjor.

Foto: Jorge Saenz / AP

Ny president og blanke ark

Som nærmest vanlig prosedyre, ble de kommende valgene til nasjonalforsamling og ny president gang på gang flyttet på, på grunn av opptøyer.

René Préval endte på nytt med å bli landets president i 2006, etter et svært uvanlig valg.

I frykt for bråk, flere mord og mer vold ble annen valgomgang av presidentvalget rett og slett droppet, med støtte fra FN og Organisasjonen for amerikanske stater (OAS). Blanke stemmer fordelt på de tre fremste kandidatene og valget avgjort på den måten.

Kristeligdemokraten Leslie Manigat, som hadde vært president i noen måneder, ble nummer to etter Préval.

Préval, som fikk støtten fra landets fattige, lovet reformer; bedre sosiale forhold, flere jobber og yrkesutdannelser for fattige ungdommer.

Aristide-tilhengere ble løslatt fra fengsel, dialogprosjekter ble satt i gang for å skape et bedre politisk klima og de internasjonale styrkene gikk inn i slumområder for å ta knekken på de kriminelle gjenglederne og stanse den blodige narkokrigen.

Men tross omfattende arrestasjoner, var FN-styrkene maktesløse i forhold til å stanse narko- og våpenflommen - selv om kriminalitetspilen for første gang pekte nedover på mange år.

Da matvareprisene spratt i været, på grunn av internasjonal prisstigning, var protestene og opprøret igjen i gang.

Port-au-Prince, Haiti

Jordbruket på Haiti er mindre produktivt nå enn på 1950-tallet, og eksporten av landbruksprodukter har falt fra 90 til 10 prosent. Småbønder berger seg med jordflekker hvor det produseres mais, bananer, søtpoteter og bønner og andre grønnsaker.

Foto: KENA BETANCUR / Reuters

Ny sjef midt i kaoset

Statsminister Jacques-Edouard Alexis ble forlangt avsatt av opposisjonen og store deler av den tradisjonelle politiske eliten, som mente han vanstyrte økonomien.

Bak lå regjeringens kampanje mot korrupsjonen og arrestasjon av fremtredende embetsmenn - i et forsøk på å rydde opp.

Alexis ble erstattet av økonomen Michéle Duvivier Pierre-Loius. Pierre-Loius fortsatte likevel regjeringens anti-korrupsjonskampanje og opparbeidet seg FNs- og giverlandenes tillit - i forsøket på å få landet på beina.

Men også Pierre-Loius ble forlangt avsatt etter en tid i statsministerstolen. Begrunnelsen nå var manglende økonomisk gjenoppbygging. President Préval måtte stille med sin tredje statsminister på under tre år.

Valgene til deler av nasjonalforsamlingen var i mellomtiden mer eller mindre rutinemessig utsatt, boikottet og delvis underkjent.

Underveis hadde fire tropiske stormer og orkaner høsten 2008 rast over øya, og etterlatt seg store ødeleggelser, spesielt på nordsiden. Og 12. januar 2010 rammet jordskjelvet.

Både «Baby Doc» og «Jean-Bertran Aristid» er nå tilbake, «for å hjelpe til med gjenreisningen» som de uttrykker det selv.

Mirlande Manigat og Michel Martelly

Presidentkandidatene Mirlande Manigat og Michel Martelly har forsøkt å bryte en vond politisk sirkel og har stått sammen mot jukset regimet forsøkte seg på, ved å skulle sikre seg sin kandidat inn i andre valgrunde i presidentvalget.

Foto: Dieu Nalio Chery / Ap

Midt i kaoset skal velgerne stemmer over hvem de ønsker som ny president, den tidligere førstedamen Mirlande Manigat eller musikeren Michel Martelly.

En av dem skal bli sjef for elendigheten - begge har håp om et bedre Haiti i årene som kommer.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt