NRK Meny
Normal

Her møtte vi guttene ingen vil ha

PARIS (NRK): De afghanske gutta forsvant fra norske asylmottak – nå bor de på gata i Paris.

Stadig flere afghanske mindreårige asylsøkere forsvinner fra norske mottak.

​Lukten av urin og eksos river i neseborene når vi vandrer gatelangs. Dopet, volden og prostitusjonen kommer til syne når mørket senker seg. Nettene preges av konstante sirener og høylytt krangling på ulike språk.

Etablerte «nabolag» bestående av utallige telt og madrasser finner du under et digert smeltepunkt hvor trafikkstrømmene møtes. Ungdommene har slått seg ned på gata i bydelen «La Chapelle», nord i Paris.

Gata er tryggeste alternativ

Rundt hundre sultne mennesker står i kø, det er tid for frokost. Maten er gitt i gave fra restauranter og deles ut av Utopia. De som allerede har fått te og litt brød, sitter spredt på bakken. De tar seg god tid med det som er dagens første måltid.

Noen sover fremdeles på madrasser på fortauskanten, med dyna godt trukket over hodet. Denne morgenen møter vi flere unggutter fra Afghanistan. For ikke lenge siden bodde de i Norge.

Hjemmet til de hjemløse

HJEMMET TIL DE HJEMLØSE: Under trafikkmaskinen i La Chapelle, Paris, bor flere av de unge afghanerne.

Foto: Filip Huygens

En av guttene er Shanwari. Han kom til Norge oktober 2015. Mesteparten av tiden frem til han fikk avslag på asylsøknaden, var han i Steinkjer. UDI ga han avslag fordi de mente at alderstesten viste at han var 18 år, selv om Shamwari sa han var 17 år. Siden deler av Afghanistan blir regnet som trygt, har de færreste voksne afghanere rett på asyl i Norge.

– Da jeg fikk beskjed om at jeg måtte tilbake til Afghanistan, ville jeg ta mitt eget liv. Jeg liker ikke dette livet. Verden er et helvete for meg nå.

Shanwari (18)

Shanwari forteller at han har bodd på gata i Paris i to måneder. Etter noen uker kom han til et punkt hvor han ringte til moren sin i Afghanistan å sa at han ikke orket mer. Han ville hjem.

– Mamma sa at mine to fettere var blitt drept av Taliban. Hun sa at det var farlig for meg, og at jeg ikke måtte komme tilbake. Jeg fortalte henne at jeg ikke orker å sove på gata lenger. Men hun mener det er best for meg å være her. I Paris er jeg i det minste trygg. Ingen prøver å drepe meg.

I 2016 forsvant 107 afghanske mindreårige fra norske mottak. Hittil i år har 113 afghanere forsvunnet.

Oversett

Etter avslaget i Norge dro Shanwari først til Tyskland. Der fikk han vite at han ikke kunne være der, fordi Norge var det første landet han søkte asyl i. De viste til Dublin-avtalen.

– Alle vet at det er krig i Afghanistan. Likevel, sier Europa «dere må tilbake». Hvor er menneskerettighetene våre? UDI i Norge, Tyskland, Frankrike og Italia respekterer ikke menneskerettighetene. Jeg kommer fra krig. Jeg er ung. Jeg er et menneske. Jeg har rettigheter, sier han.

Dersom Frankrike avviser Shanwari og sier han må tilbake Norge, har han ingen planer om å gi opp. Han forteller at hvis han ikke får bli i Frankrike, vil han flykte videre til Italia.

Savner Norge

Guttene vi snakker med minnes en «bedre» tid i Norge hvor de fant trygghet og håp om en bedre fremtid.

– Jeg ønsket å gå på videregående. Jeg ville bli ingeniør, men jeg fikk aldri positiv fra UDI.

Oryakhail (18)

En av guttene, Yasin (18) sier at han savner Røros og vennene han har der. Han tilbrakte over ett år i byen i Sør-Trøndelag, før han fikk avslag fra UDI på asylsøknaden.

– Norge er et veldig fint land. Jeg har flere venner der, og savner aktivitetene vi gjorde på Røros. Vi drev med skuespill, dans og fotball. Nasjonalitet hadde ikke noe å si.

Han sier at flere av guttene fra Afghanistan valgte å dra nettopp til Norge fordi de hadde hørt at det var et godt land, med snille folk.

Konflikt i kjølvannet av rus

Oryakhail (18) fra Steinkjer, forteller om en tøff tilværelse på gata i Paris.

Slåss om plassene under broer.

BESTE SOVEPLASSEN: Alle som sover vil bo under broene. Der det er ly fra været.

Foto: Filip Huygens

– Det er vanskelig å leve i Frankrike. Vi er mange som bor ute. Dere kan se det selv. Det er telt overalt på Porte de La Chapelle. Om natten drikker folk her mye alkohol og røyker hasj. Da klarer de ikke å kontrollere seg. De vil slåss. Vi er redde for dem. Vi prøver å passe på hverandre ved å holde sammen, forklarer Oryakhail.

Han røper at det oppstår tøffe konflikter og slåsskamper mellom ulike folkegrupper når mørket faller på. Noen ender opp på sykehus med alvorlige skader.

– Jeg ble forgiftet

Vi møter «Sadeq» (17) i et rolig strøk, i utkanten av Paris. Etter å ha sovet ute i ti dager, bor ”Sadeq” nå på et voksenmottak i området. Vi spaserer opp til en park fem minutters gange fra mottaket. Grønnfargen omfavner oss og fuglene kvitrer i bakgrunnen. Vi setter oss ned ved en fontene. «Sadeq» ringer til en venn fra mottaket. Han kommer opp til parken og serverer oss te.

"Sadeq"

"SADEQ:" Forklarer historien sin på godt norsk.

Foto: Filip Huygens

«Sadeq» forklarer at han har problemer med onkelen sin i Afghanistan. Onkelen skal være involvert i en gruppe som tjener penger på narkotika og har forbindelser til blant annet Taliban. Ifølge «Sadeq» er onkelen skyld i at han ble forgiftet i 2015.

Han forteller at onkelen konfronterte «Sadeq» etter at søsteren hans fylte 13 år. Onkelen ville at søsteren skulle slutte på skolen, nå hadde hun blitt en voksen kvinne og derfor gifte seg med sønnen hans. Dette motstilte "Sadeq" og faren seg, noe onkelen mislikte.

– En kveld, etter at jeg var ferdig på jobb i Kabul, stoppet jeg ved en bod for å spise dadler på veien hjem. Mannen som jobbet der, ga meg mat. Jeg ble fort svimmel i hodet og det ble vanskelig å gå. Jeg fant en taxi. Da jeg åpnet øynene mine var jeg på sykehuset. Legene fortalte at det var bra jeg kom så fort. Hvis jeg hadde kommet en eller to timer senere hadde jeg dødd. Ferdig.

NRK får ikke bekreftet historien fra andre enn «Sadeq».

For «Sadeq» er det viktigste, i likhet med mange andre afghanske ungdommer, å få muligheten til et normalt liv. Når han snakker hører vi at han er tydelig påvirket av oppholdet i nynorskens vugge, Sunnmøre.

Det er ikke viktig hvor jeg får lov til å bli, så lenge jeg kan leve et normalt liv. Nå kan jeg ikke bestemme over min egen fremtid. Alle vil å gå på skole, en mulighet jeg ikke får.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt