Gutten som plutselig snakket norsk

Høsten for tre år siden på et forblåst og flatt småsted i Belgia.

Fire ord på norsk bryter gjennom uroen i klasserommet.

– Hun er helt idiot.

Mine tre barn ser overrasket på den litt eldre afghanske gutten. Skoleåret er kun noen dager gammelt. Vi er på KA Beveren. En skole 20 minutters togtur fra Antwerpen.

Dette var høsten 2017 og den nye virkeligheten for mine barn på 15, 13 og 11 år. Dette er historien deres. Om da de havnet i en belgisk integreringsklasse.

Det er også historien om Khandad og hvorfor han snakker norsk.

Født da Osama stakk

Khandad Sufi kom til verden i oktober 2001 i byen Gardi،ghaus øst i Afghanistan. Dette var samtidig med at USA jaget Taliban og Al- Qaida fra makten og Osama bin Laden unnslapp i Tora Bora-fjellene kun noen få mil lenger sør.

I årene etter har krigen fortsatt.

Khandad forteller at regjeringen styrer på hjemstedet om dagen, mens Taliban regjerer fra åtte om kvelden til seks om morgenen.

14 år gammel legger han ut på flukt.

Da Khandad flykter, vet han ikke hvor han skal. Det er først i Tyrkia han får høre om Norge og at det er et bra sted for mindreårige.

En dag i 2015 står han som enslig mindreårig i Oslo. Hva gjør han så to år senere i et klasserom i Belgia?

De andre barna i det samme rommet er fra Syria, Irak, Afghanistan, Brasil og Øst-Europa. Det er to søstre som er rom-barn fra Serbia.

På timeplanen står nederlandsk. Neste time står det nederlandsk, og timen etter der og alle timer de neste månedene den høsten, står det nederlandsk.

Integrering på flamsk

Dette er integrering på flamsk. OKAN, Onthaaleroonderwijs voor anderstalige nieuwkomers, mottaksundervisning for annerledestalende nykommere. Nederlandsk eller flamsk er ett av to hovedspråk i Belgia.

Ideen bak OKAN er intensiv undervisning i språket til elevene er gode nok til å følge ordinært pensum i belgisk skole.

Den ene av de to romske søstrene har vanskeligheter med å sitte i ro. Hun avbryter hele tiden. Svarer på ting hun ikke vet og spør om ting som ikke angår undervisningen.

I en scene der jenta spiller ut sitt ustanselige behov for oppmerksomhet, koker det over for Khandad.

Oppgitt bryter han ut denne setningen på norsk.

– Hun er helt idiot.

Så ser han på de tre andre barna som inntil nå trodde de var de eneste i rommet som snakker norsk. Rom-jenta skjønner kun at det er blitt snakket om henne. Paff tier hun stille et kort øyeblikk.

Ungene forteller den kvelden, fremdeles forbauset, om gutten fra Afghanistan som har bodd i Oslo, Levanger og på Hamar. De snakker også om livshistoriene til andre i klassen.

To kuler fra Assad

En syrisk gutt med arr etter at en kule streifet hånden og en skuddskade i ryggen etter at soldater skjøt gjennom døren på bilen familien forsøkte å flykte i.

En gutt måtte være inne et døgn på skolen da alarmen gikk, og barna på skolen kunne høre Assads fly komme inn over nabolaget med sine bomber.

Våre barn kom rett fra norsk skole, uten krigsskader og med et morsmål ikke så fjernt fra nederlandsk. De var lavt hengende frukt. I Belgia måles og veies lærerne etter elevenes prestasjoner. Etter kun noen måneder var våre barn på vei over i vanlig belgisk skole.

Det ble langt mer brutalt.

De var blant de få fra OKAN som ble plassert på de mest krevende studielinjene. Elevene på disse linjene, eliten av barn på småstedet Beveren, var lite vant til å ta imot folk utenfra.

Fattig og skolesvak

Jenta på 13 ble møtt med forestillinger om at hun var fattig. Hun kom jo fra OKAN.

Eldstemann ble plassert på naturfaglinjen. I en av de første timene ble han spurt av en av de faglig sterkeste guttene i klassen.

– Du kommer fra OKAN, hvordan tror du dette kom til å gå?

– Jeg får prøve, var svaret.

– Jeg tror ikke dette vil gå, avslutter gutten samtalen.

Mine barn: fra verdens rikeste og et av verdens likeste land fikk føle hvordan det er å være avskrevet. Å forsøke å ta steget opp fra en gruppe underprivilegerte.

Det var en bisarr opplevelse. Som om vi som foreldre uten å forstå det, hadde plassert våre egne barn i et sosialt eksperiment.

Khandad levde derimot ikke i et eksperiment. Han var nøstet inn i en virkelighet med få exit-muligheter. Hjemme i Afghanistan har han to yngre brødre og en mor. Undervisningen brødrene får er på koranskole.

– De lærer Talibans dårlige holdninger, forteller Khandad.

På dette tidspunktet vet han ikke om han får bli i Belgia. Motivasjonen til å lære nederlandsk er lav. Fraværet fra OKAN øker. Det var bedre i Norge. Der hadde han enerom, her der deler han med seks andre. Språkundervisningen var mer variert.

Det var ett minus med Norge: Han ble ikke trodd. UDI lurte på om han virkelig hadde flyktet fra Afghanistan. Han kunne mange språk, det gjorde dem mistenksomme. Og om han hadde dratt fra Afghanistan mente norske myndigheter at han kunne returneres trygt. Ikke til hjembyen, men til det som kalles intern flukt i Kabul.

En av de unge mennene Norge ikke vil ha

I likhet med veldig mange afghanske gutter som kom til Norge, fikk Khandad beskjed om at den dagen han fylte 18 ville han bli sendt tilbake. Khandad var gutten som var i ferd med å bli en av de unge afghanske mennene Norge ikke vil ha.

I likhet med de aller fleste av disse reiste Khandad fra Norge.

Khandad hadde fått en tekst fra afghansk venn i Antwerpen. Kompisen fortalte at det var bedre for mindreårige i Belgia. Seks måneder før mine barn flyttet til Antwerpen hadde Khandad alene gjort sin variant av den samme reisen.

I nesten ett år prøvde mine barn belgisk skole. De fikk solid støtte av lærerne og gjorde det sterkt faglig, men fikk ingen venner. Vi flyttet ungene fra offentlig belgisk skole til internasjonal skole. Den siste lille kontakten med dem som hadde gått OKAN ble borte. Innimellom spurte jeg hvordan det gikk med gutten som snakket norsk. Hadde de hørt noe?

De visste ikke mye, men eldstemann hadde hørt at han hadde fått opphold i Belgia. Og at det hadde gjort mye med Khandads humør og motivasjon til å lære nederlandsk og få orden på livet.

Hvem er denne gutten?

Det er nå gått tre år siden den høstdagen i klasserommet i Beveren. I over ett år har familien vært tilbake i Norge og jeg flyttet selv hjem denne måneden.

Noe er ennå ugjort, og noe har jeg ikke fått svar på. Et av de ubesvarte spørsmålene: Hvem var gutten fra Afghanistan som plutselig snakket norsk?

En av OKAN lærerne hjelper meg med å spore opp Khandad og formidler kontakt.

Khandad sender en tekstmelding og sier vi kan ringe etter ni på kvelden når han er ferdig på jobb. Han jobber fulltid hos en produsent av kunstgress til fotballbaner. Khandads jobb er å styre maskinene som knyter kunstgresset sammen til større matter.

Eldstemann, som er ett år yngre enn Khandad, er med. Samtalen går mest på nederlandsk dem imellom, og litt på engelsk med meg, men mye av det han har opplevd har Khandad fremdeles kun ord for på norsk.

Han forteller at den største forskjellen på Belgia og Norge var at de trodde på historien hans. Asylintervjuet i Belgia var to timer langt, mot en time i Norge. Spørsmålene var vanskeligere, mer kritiske og utmattende, men Khandad fikk lov til å bli.

Voksen lenge før han sluttet å være mindreårig.

Han forteller om lettelsen han følte.

Hver måned sender han penger hjem til moren og brødrene. Noen ganger 300 euro, andre ganger 200 eller 100.

Jeg spør hva som ville skjedd dersom han hadde reist hjem til Afghanistan.

– Det er ikke mulig. Hvis jeg kommer tilbake etter å ha vært i utlandet, vil Taliban komme og kreve penger. Kreve at jeg hjelper dem.

– De kom hver uke da jeg var yngre. Snakket med min far og krevde at han skulle jobbe for dem.

Faren ble drept av Taliban. Han ville ikke gjøre som de sa.

– Jeg dro etter at dette skjedde. De ville ha krevd det samme av meg.

Khandad ble voksen lenge før han sluttet å være mindreårig.

Med jobben som kunstgressarbeider i Belgia håper han nå å finansiere en utdanning for en av sine yngre brødre. OKAN gjorde han aldri ferdig. Han vil gjerne ta utdanning selv, men tror ikke det er realistisk.

Jeg har ingen sterk skjebnetro, men føler en slags takknemlighet overfor summen av det som kanskje er tilfeldigheter og som gjorde at mine barn i noen måneder fikk gå i samme klasse som Khandad. Selv om jeg aldri ville valgt det samme for dem på nytt, ble de sterkere og klokere av å være i dette underlige fellesskapet av utenforskap i et nytt land. I tillegg lærte både de og Khandad ett nytt språk.

For Khandad er livet nå jobb, tidlig og sene skift. Cricket på lørdager hvis været er fint.

Vi spør om familien hjemme er glad for at han nå er i Belgia.

– De vet ikke at jeg er i Belgia. De vet ikke jeg er i Europa sier Khandad.

– Det ville bare gi dem problemer og gjøre dem sårbare for utpressing fra Taliban, men jeg har det bra. Jeg er glad for at jeg får være i Belgia og Europa.