Jeg har sjauet litt i august, brukt ferien til å rydde en låve i Bayern.
Ja, der var et par generasjoners vedauk slengt inn i et digert rom uten mål og mening - tørr, fin ved, skåret opp til passende lengder til peisen i våningshuset.
Jeg satte meg fore å bevise tesen om at mennesket er i stand til å skape orden av kaos.
Fire vedstabler
Jeg fikk rett - mennesket, altså jeg, har denne evnen: Der det før var kaos i min bayerske låve, er det nå orden - fire 2 1/2 meter høye og fire meter lange vedstabler er beviset. Den samme mengden ved tar nemlig halvparten så mye plass nå som den gjorde før. Du verden hvor stolt mennesket var, altså jeg.
Kaos gjør klok
Og så er jeg blitt så mye klokere enn jeg var før: Takket være det bayerske kaos forstår jeg nå hvordan Sisyfos må ha hatt det der han trillet kampesteinen opp fjellskråningen til han hadde fått den nesten helt opp, igjen og igjen og igjen i all evighet.
For ikke før hadde jeg laget en 2 1/2 meter høy og fire meter lang vedstabel, før den raste sammen og påla meg å gjøre det hele om igjen. Igjen og igjen - til jeg etter halvannen ferieuke hadde greid å stable veden så den ble liggende. 1-0 til meg over Sisyfos.
Fotball
Men - jeg har hatt annen underholdning også i ferien: En dag viste et TV-apparat meg, vekslende mellom svart-hvitt og farger, hvordan tyskerne utklasset svenskene i fotball for et par uker siden - omtrent slik vi utklasset tyskerne for Adolf Hitlers åsyn den gang for 70 år siden i Berlin, med vår sensasjonelle 2-0-seier.
Tyskland flaggsmykket
Tyskland fikk god karakter internasjonalt for VM-arrangementet i sommer. Noen synes at Tyskland endelig ristet skjenselen fra annen verdenskrig av seg med gjennomføringen av fotball-VM.
En stolthet over å være tysk fikk bre seg blant de 80 millioner menneskene i dette landet med den brokete historien - det svarte, røde og gylne flagget dukket opp, ikke på nymalte, hvite flaggstenger som hos oss, med gjort fast i en telefonstolpe utenfor hagegjerdet - eller festet til en pinne som stikker ut av bilvinduet, det venstre bilvinduet bak.
I en landsby kom en eldre kvinne syklende, med stråkurven festet til styret og med flagget på stang gjort fast i bagasjebrettet bak. Skal jeg våge et stalltips, må det være at forskriftsmessig produserte flaggstenger i stål snart dukker opp utenfor de tusen hjem også i dette landet.
Waffen SS
Men historien har en lei tendens til å stikke kjepper i hjulene på framtidstro og stolthet over nasjonal tilhørighet. Denne august-måneden har Waffen-SS stukket sitt heslige hode fram midt i gledesrusen over fotball-VM og et gjenvunnet nasjonalt hjem.
Waffen-SS? Tysk elitestyrke, opprettet i 1933 - det var året Hitler tok makten - også vaktstyrke i konsentrasjonsleirene der folkemordet mot jøder og sigøynere skjedde. Runeversjonen av bokstavene SS på uniformene den gang er symbolet på, er påminnelsen om ondskapen fascismen gjorde til politisk styringsmodell, eller førerprinsipp som det ble kalt - den gang.
Totenkopfdivision
SS-Totenkopfdivision - dødningehodedivisjonen - var opprettet i 1939. Der meldte Karl-Heinz Timm seg til tjeneste i desember 1942. 16. oktober året etter døde han i feltlasarett nr. 623 etter at begge beina var amputert.
Det skriver broren, den yngre broren, Uwe Timm, i boka "Ved min brors eksempel" som kom ut i 2003. 60 år var gått før lillebror kunne eller ville håndtere det som skjedde da han var liten gutt. Det han skriver er basert på dagboka til den eldre broren - og på hans egen hukommelse om det foreldrene fortalte. Men hukommelse kan være et skjørt instrument.
Günther Grass
Det vet den tyske Nobelpris-vinneren i litteratur, Günter Grass, alt om. Günter Grass var tegnet forsidebilde i det nest siste nummeret av det store, tyske politiske kommentarmagasinet Der Spiegel: Med en tromme mellom knærne, en tromme formet som hjelmen SS-soldatene brukte, og Günter Grass med trommestikkene - hvorfor?
Jo, fordi han ga ut romanen "Blikktrommen" i 1959, hovedverket hans og grunnen til at han ble hedret med nobelprisen i 1999. Og fordi han i en del av sin selvbiografi - den er kommet for et par uker siden under tittelen "Beim Häuten der Zwiebel" - på norsk kanskje "Å skrelle løk" - i dette første bindet av selvbiografien forteller han at han var med i Waffen-SS, i SS-Panzerdivision Frundsberg fra 10. november 1944 til det tyske sammenbruddet i mai 1945.
Frynset moralsk autoritet?
Derfor er dette min underholdning: Forfattere og andre intelektuelle kastet seg over Günter Grass og forlangte å få vite hvorfor han ikke har tilstått før, han som har oppkastet seg til en slags moralsk autoritet i Tyskland etter verdenskrigen, han som åpent har støttet sosialdemokratiet fra Willy Brandt til Gerhard Schöder og dømt de salongfähige kristelig-demokratiske høyrekreftene nord og ned - fra 1950-åras Konrad Adenauer til nåværende Angela Merkel.
Gladmelding til høyrekreftene
Naturlig nok er det helst forfatterens politiske motstandere til høyre som gleder seg over at det nå kan være slått sprekker i fundamentet som har båret venstrekreftenes ikon siden begynnelsen av 1960-åra, gjennom revolusjonsåret 1968, med studentopptøyer i vest og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i øst og USAs krig mot Vietnam enda lenger øst.
Æresborger i fødebyen
Det er helst den eldre garde av intellektuelle som fører lanse i denne åndskampen. Noen vil ha Günter Grass til å levere Nobelprisen i litteratur tilbake til Sverige. Andre - som fredsprisvinner og tidligere polsk president Lech Walesa - vil ha Grass til å si fra seg æresborgerskapet av Gdansk, den polske byen som het Danzig og var tysk da Günter Grass ble født der i 1927.
Svaret fra Gdansk
Overborgermesteren i Gdansk, altså tidligere Danzig, skrev brev til Günter Grass - han ville vite hvordan det hadde seg at den ukjente 17-åringen i 1944 ble innrullert i Waffen-SS og hvorfor det gikk så mange år før den verdensberømte 79-åringen vedkjente seg denne krigsinnsatsen.
Overborgermester Pawel Adamowicz skriver i Süddeutsche Zeitung at han gikk et døgn i spenning og angst for svaret - om tyskeren ville avfeie polakken med lettvinte floskler. Da han så hadde lest svaret, sammenkalte han til stormøte i rådhuset og lot en skuespiller lese opp brevet - til stormende applaus og direkte TV-overføring.
- Gdansk, skriver polakken, Danzig i den tyske avisa, forstår sin sønn. Lech Walesa, symbolet på polsk selvstendighet av Sovjet-Unionen, med god hjelp av den polske paven Johannes Paul den Annen, Fredsprisvinneren hadde fått svar fra litteraturpris-vinnerens fødeby, triumferte overborgermesteren.
"Gerontokratiet"
Samtidig kan det virke som yngre tyske intellektuelle og forfattere går hoderystende videre rundt og forbi dette oppgjøret om Günter Grass moralske stamina. Det er skammelig, skriver Eva Menasse, født 1970, og Michael Kumpfmüller, født 1961, at Grass-affæren i løpet av tre dager får flere spaltemetre og vekker flere moralske reaksjoner blant tyske diktere og tenkere enn krigen i Nord-Israel og Sør-Libanon gjennom de 33 forutgående dagene.
Ingen, hevder de, av dem som forsto Günter Grass, eller var rystet over ham, eller skuffet over ham, eller kjente vemmelse, ingen av dem var under 75 år gamle - derfor ga de artikkelen sin overskriften "Mot det intellektuelle gerontokratiet". De henger fast i virkelighetsforståelsen verdenskrigen ga dem, og de evner ikke å omsette denne virkelighetsforståelsen til det 21. århundrets problemer, tordner de som er upåvirket av verdenskrigen.
Paven av Bayern
Og nå forbereder Bayern seg å få besøk av s i n pave om halvannen uke, Benedikt den 16., alias Joseph Ratzinger, den bayerske tyskeren det kom hvit røyk ut av Det sixtinske kapell for da hans polske forgjenger var død.
Slik går det opp og ned: Euforien over å være blitt normal nasjonalstat, brer seg mens man igjen konstaterer at fotballen er rund; historien stikker hodet fram i all sin heslighet; Tysklands største og mest katolske land, flaggsmykket for første gang siden verdenskrigen, har forlenget skoleferien for at flest mulig barn skal være på plass og slå den nasjonale ring rundt egen pave. Ungene vil jo så gjerne se paven, er skolemyndighetenes begrunnelse på de kanter.
Å sikre vedstabler
Jeg går ut i min bayerske låve, ikke for å telle hesten, som Knut Hamsun lot Isak Selanraa gjøre, men for å støtte mine fire vedstabler med tunge og kraftige stokker så samtidsturbulensen ikke til slutt gjør dem til min skjebne slik kampesteinen er Sisyfos' skjebne.
God resthelg.
