Gjest i en annen virkelighet

Mens jeg satt der med «nummer 52» i lufta, slo det meg hvor lett vi godtok hans beskrivelse av oss, de uvennlige.

Kanskje fordi det ble sagt med et snev av hans gamle, velprøvde sjarm.

Jeg skammet meg. Det er ikke vi som er problemet, det er han og resten av den russiske ledelsen. De snakker om å seire over nazistene. Men selve språkbruken er et bedrag, kanskje også et selvbedrag.

For det er knapt flere nazister og høyreorienterte ekstremister i Ukraina enn i mange andre europeiske land, inkludert Russland.

Og nå opptrer russerne selv i mangt som det selverklærte tyske herrefolket de kjempet mot til en pris av 27 millioner døde i siste verdenskrig. Minst fem millioner av dem var ukrainere.

Vanskelig vennskap

Det har vært en mørk høst. Jeg hadde gledet meg til å møte en gammel venninne og hennes mann. Den første middagen hjemme hos noen jeg kjente fra tiden som korrespondent på 1990-tallet. Jeg tenkte alltid at vi delte grunnleggende verdier.

Ikke nå lenger. For de var overbevist om at likene i Butsjas gater var iscenesatt av ukrainerne. At det var ukrainske styrker som bombet havnebyen Mariupol til ruiner. At det var ukrainerne som startet krigen mot russisktalende i Donbas.

På et tidspunkt reiste jeg meg og sa at dette orker jeg ikke mer av.

Men da slo de russiske vertskapstradisjonene inn. Venner skilles ikke på den måten. Et glass konjakk senere kunne jeg dra, i drosje bestilt og betalt av verten. Men vi har ikke møttes siden, og i det ligger det en sorg som ikke kan slukkes.

Vanskelig avstand til krigen

Hvordan merker du krigen, er det mange hjemme som spør. Jeg svarer som sant er at jeg merker den bare fordi jeg oppsøker den. Det vil si, nyheter om krigen, på TV, nett og i sosiale medier. Den nærmeste slagmarken er rundt 700 kilometer unna.

Det finnes noen få ting her i Moskva som minner folk om krigen. Z-symbolet utenfor Gorkij-parken er et av dem. Selv med 25 minusgrader kom folk dit for å gå på skøyter, og alle må se Z-bokstaven. Den står to steder ved inngangen.

I den mest kjente av alle gågater i Moskva, Gamle Arbat, er det utstilt bilder av barn fra Donbas.

De skal representere ofrene for ukrainsk aggresjon mot russere.

– La det alltid være mamma, la det alltid være meg, heter utstillingen.

Bildene ligner slike som brukes i kampanjer for menneskerettigheter hjemme. Men her er de hengt opp for å rettferdiggjøre en angrepskrig. De er vanskelige å se på.

Drar gjerne til Donbas

Jeg vil gjerne dra til Donbas selv, til stedene hvor folks liv er endevendt, hvor alle har en historie om drepte slektninger og naboer. Siden jeg må reise inn fra Russland, beskyttet av russiske styrker, vil det være historier om ukrainske overgrep.

Men vi må tåle å høre om de sivile lidelsene på den siden også. Vi må kunne se sivile ofre og pårørende fra begge sider i øynene og kunne si: «Jeg hører hva du sier. Jeg forstår din sorg». Og så må vi holde fast ved hvem som har det politiske ansvaret for at det er blitt slik.

Men de som sitter med det ansvaret slipper ikke gjerne vestlige journalister inn til krigen. For å være ærlig, så vet jeg heller ikke hvor mange som har forsøkt. Vi er, med rette, redde for å bli styrt i deres retning, utnyttet i deres propaganda.

Krigen angår dem ikke

– Det som foregår i Ukraina har ingen betydning for hvordan vi ser på framtida, sa to unge journaliststudenter jeg møtte i forrige uke. De jobber med lokaljournalistikk og kultur.

De unge kvinnene ser ikke nyheter på TV, omtrent som unge voksne i Norge. Dermed får de ikke med seg alle suksesshistoriene om treffsikkert artilleri, om unge soldater som er villige til å ofre alt for å slå de påståtte nazistene.

Bang bang, to setninger fra reporteren, bang bang, en setning fra en stridsvognsoldat, bang bang, plutselig et mannskor på tur i krigsområdet, bang bang, reporteren som viser ruiner som er klarert for miner og udetonert artilleri. «Endelig, nå har vi kontrollen, nazistene er fordrevet». Sånn går de russiske TV-nyhetene – dag etter dag.

Men mine unge journaliststudenter i Moskva velger altså å stenge krigen ute.

Det finnes selvsagt folk som bryr seg her i Russland. Flere hundre tusen snakket med bena da de rømte landet i forbindelse med den delvise mobiliseringen høsten 2022.

Den gamle opposisjonspolitikeren, økonomen og ihuga krigsmotstanderen Grigorij Javlinskij sa til meg i forrige uke at åtte av ti russere ikke merker noe særlig til krigen.

– De er for fattige til å rammes av sanksjonene direkte. De er ikke vant til å kjøpe vestlige merkevarer og dra til Europa på ferie, forklarte Javlinskij.

Skjønt Europa. Russland er også Europa, men alle skjønner at når russere nå sier Europa, så er det det andre Europa – det som har alle merkevarene, men som ifølge ledelsen her ønsker å ødelegge Russland.

Norsk Jarlsberg finnes

Noen ord om merkevarer. For det er blitt færre av dem, de store kjedene har dratt. Ikea, Hennes & Mauritz, Zara og alle de dyre motebutikkene er borte. Men en bekjent fortalte meg nettopp at du fortsatt kan få kjøpt Ikea-møbler. Vestlig kosmetikk og vestlige hårprodukter selges overalt.

Og jeg har funnet en dame på et marked som selger norsk Jarlsbergost. Riktignok umerket, men med umiskjennelig smak av vellagret Jarlsberg. «Via Georgia», hvisket hun meg i øret.

Det er nemlig blitt fullt lovlig med såkalt parallellimport. Den går særlig via Tyrkia, Armenia, Kasakhstan og Georgia. Russiske myndigheter har ikke noe imot at det importeres inn vestlige varer uten lisens eller tillatelse fra produsenten. Importøren må bare ta ansvaret for å reparere eller erstatte hvis varen går i stykker i garantiperioden.

Og distribusjon går så det suser, i alle fall i store byer. Alt fra biler til dopapir, kanel og fisk kan bestilles på nett. Her i Moskva kommer det meste på døra uten at det koster en kopek. Amazon finnes ikke, bare Ozon.

Så for de som vil, er det fullt mulig å leve som om krigen ikke fantes.

Hva tenker russerne – egentlig?

Men ikke for en journalist fra Norge. For hele poenget er å fortelle om hvordan folk lever og tenker. Og det hender folk i hjemmeredaksjonene spør hva «russere» tenker om et konkret spørsmål.

Av og til må jeg bare svare «vet ikke», som for eksempel når det gjelder kirkens og Putins kampanje mot skeive og folk som ønsker å skifte kjønn. Ikke har jeg snakket med mange om det, ikke finnes det troverdige meningsmålinger og ikke er jeg sikker på om folk ville svare ærlig om jeg spurte.

Ingen LHBTIQ-grupper vil stå fram, det er straffbart med «propaganda». Og alt forsvar av deres verdier kan klassifiseres som propaganda.

Både kirken og Putin bruker liberale holdninger til skeive i Vesten som et av argumentene for at det er nødvendig å føre krig i Ukraina.

Modig teater

Men det finnes unntak for kunst med stor K. En lørdag for litt siden dro jeg på slump til et teater for å se Oscar Wildes stykke Salome, en forestilling om hun som danset for kong Herodes, i denne historien mot å få innfridd eget ønske om døperen Johannes sitt hode på et fat.

Alle rollene bortsett fra én ble spilt av menn. Salome var en supermaskulin mann som danset en voldsom, erotisk dans til tungrock i minimal gullstringtruse foran Herodes.

Så kysset hun, eller han, Johannes sitt avkappede hode på munnen. Slik hevnet Salome seg på Johannes fordi han avviste henne.

Sånt er altså tillatt, fordi det er kunst. Og kvinnene rundt meg på balkongen satt med kikkerter for riktig å nyte synet av menn i silke og fjær.

Mest sannsynlig stemmer de også på Putin.