– Du kan ikke se det på meg, men inne i brystet mitt er hjertet i ferd med å eksplodere av glede, sier Mathenge Iregi, en av veteranene etter mau-mau opprøret på 50-tallet.
Unnskyldning
For mer enn 50 år etter at overgrepene fant sted innrømmet og beklaget Storbritannias utenriksminister William Hague i Underhuset i London at tusenvis av kenyanere ble torturert og mishandlet på det groveste etter at de gjorde opprør mot den britiske koloniadministrasjonen på 50-tallet.
Nå skal de gjenlevende ofrene for det som skjedde, få erstatning.
Samtidig skal Storbritannia bekoste et minnesmerke i Nairobi over alle som ble drept, såret, torturert, holdt i fangeleirer og drevet fra landsbyene sine under det såkalte «mau-mau-opprøret» fra 1952 til 1960, et opprør som ble slått ned, men som ble opptakten til Kenyas frigjøring og uavhengighet tre år senere.
Kolonistyret stod for utstrakt og forskjellige former for tortur, forteller den respekterte kenyanske politikeren og advokaten Paul Muite, som har vært rådgiver for mau-mau-veteranene.
– Vi snakker om skamslåing, vi snakker om kastreringer, massevoldtekter og at kvinner ble holdt som sexslaver. Alle mulige former for grov mishandling fant sted. Mange av tilfellene er faktisk dokumentert gjennom kolonistyrets egne legerapporter, sier Muite.
Møtes i Nairobi
Etter invitasjon fra den britiske ambassadøren var et par hundre mau-mau-veteraner samlet på et hotell i Nairobi i går for å bli orientert om rettsforliket som nå er et faktum i London.
Det kom etter at fire av dem, alle torturert og mishandlet, saksøkte den britiske regjeringen med krav om erstatning for fire år siden.
Søksmålet, som ble støttet av flere menneskerettighetsorganisasjoner, ble lenge forsøkt avvist. Men i oktober i fjor avgjorde britisk høyesterett at veteranene var i sin fulle rett til å fremme det.
Siden har partenes advokater forhandlet om en minnelig løsning basert på tilgjengelige vitneprov og dokumentasjon.
5228 torturofre er kartlagt, og hver av dem får 340 000 kenyanske shilling i erstatning, et beløp som tilsvarer 23 000 norske kroner.
Størrelsen er ikke til å hoppe i taket av, men for mange av veteranene er ikke den det viktigste. Det viktigste er at de endelig er blitt hørt og trodd.