Gikk Øst-Tyskland på billigsalg?

Det økonomiske dramaet i Europa bringer frem mange gamle stridsspørsmål.

I Tyskland spør folk seg om det ikke hadde vært bedre å beholde den tyske mark'en når EURO-sonen opplever sin største påkjenning noensinne. Tyske skattebetalere har slett ikke lyst til å betale for grekernes synder som har utløst krisen euro nå.

Mens det i Russland raser en diskusjon om Mikhail Gorbatsjov ga bort Øst-Tyskland på billigsalg til Helmut Kohl da Tyskland ble samlet igjen til en stat 3. oktober 1990.

Skral lommetjuv

Debatten raser i spaltene til det gamle sovjetiske regjeringsorganet Izvestia, i dag ubestridt Russland beste dagsavis.

Også Russland er hardt rammet av fallende olje- og gasspriser, og landet mangler en diversifisert økonomi.

Og nå synder russerne mot ett av sine klokeste ordtak - de teller penger i andres lommer.

Det er den siste sovjetiske president Mikhail Gorbatsjov som anklages for å ha vært en skral lommetjuv, og det var hans samtidige, den daværende vesttyske forbundskansler Helmut Kohl som skulle vært loppet mye grundigere - nærmere bestemt femti ganger hardere enn han ble loppet for at russerne skulle trekke seg pent og stille ut av Øst-Tyskland i kjølvannet av Berlinmurens fall.

For Mikhail Gorbatsjov bad bare om 10 milliarder tyske mark, noe som omtrent dekket tilbaketrekning av 360.000 sovjetiske tropper med deres våpen fra DDR.

Gorbatsjovs opponenter mener å vite, at Helmut Kohl var parat til å betale 500 milliarder DM for Tysklands samling etter den kalde krigen.

At Gorbatsjov ble tildelt Nobels Fredspris for sin håndtering av Tysklands-spørsmålet, teller ikke i denne grisete russiske debatten - for den prisen beløper seg jo bare til noen skarve millioner norske kroner.

Salg av sjeler

To av Mikhail Gorbatsjovs suksessive sjefsideologer i Kommunistpartiets allmektige politbyrå har kastet seg inn i debatten:

Jegor Ligatsjov imot Gorbatsjov som han mener var naiv, og hans etterfølger Vadim Medvedev som fremholder at det ikke var noen annen vei enn å åpne for demokrati, hjemme som i Øst-Europa.

Og nettopp demokrati går dårlig i hop med salg av sjeler, for det hørte til i Russland før livegenskapets opphevelse i 1861.

Nikolaj Gogols tankevekkende drama «Døde sjeler» omhandlet det fenomenet, og mange av de store russiske litterære forfatterene som dominerte verdenslitteraturen, fordømte sjelesalget.

Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, Ivan Turgenev og Anton Tsjekhov fordømte alle at bøndene så lenge, var gjenstand for kjøp og salg i Russland - bare for å ha nevnt noen!

Derfor er den pågående debatten om at Gorbatsjov kunne tilranet seg 500 milliarder tyske mark så usmakelig - også etter grunnfjellet i russisk kultur og moral.

Kostet skjorta

Det var selvfølgelig utenkelig for siviliserte folk som Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin å kreve slike penger for østtyskernes frihet.

Boris Jeltsin, den første folkevalgte president i russisk historie, hadde en yndlingsformulering som ble mer enn sann:

«Det vil koste 1000 milliarder amerikanske dollar å rydde opp etter 50 års kommunisme på det frimerket vi kalte Øst-Tyskland. Så hva tror dere regningen blir for Sovjetunionen som slet i 74 år med kommunisme?»

Sant å si kunne russerne trengt grunkene til Kohl, skjønt regningen de tyske skattebetalerne punget ut med lød på 10-12 norske oljefond for å rydde opp etter 50 års russiskdominert styre øst for det som het sektorgrensen.

Og nevneverdig pengehjelp fra Vesten fikk heller ikke russerne, annet enn i skamrosende ordelag pluss en Nobels fredspris.

Ingen sjelesalg

Borgermester Anatolij Sobtsjàk i St. Petersburg, som skrev den nye russiske grunnloven, sa stadig for 20 år siden:

- Det er 3 utganger på krisen i Russland. Den sannsynlige er at Vårherre tar alt i sine hender. Den usannsynlige er at Vesten hjelper. Den utenkelige er at vi russere hjelper oss selv!

I de dager holdt borgermesteren seg med en kontorsjef som het Vladimir Putin og en assistent som Dmitrij Medvedev.

Men ingen av dem var inne på å selge østtyske sjeler for blodpris til Helmut Kohl.

Her støttet de både Gorbatsjov og siden Jeltsin.

For dagens argument om at tyskerne kunne betalt 500 milliarder DM som en ekstra erstatning for skadene fra 2. verdenskrig, holder ikke siden russerne flyttet det meste av østtysk industri til Sovjetunionen etter krigen.

Så var jo Putin og Medvedev elever av Sobtsjàk også i hans egenskap som jusprofessor.

Og de kjente romerretten, og de kjente Lex Napoleon: «Den som eier jorden, eier det som på den står!» Og 17 millioner østtyskere som på den går, kan vi føye til.

15.000 per østtysker

Selvsagt kunne og ville Helmut Kohl betalt 3000 tyske mark for hver østtyskers sjels frihet for 20 år siden, når vi nå ser hva tyske skattebetalere må kausjonere for i grekernes tilfelle.

Det ville beløpt seg til 12-15.000 kroner per østtysk statsborger, absolutt en sum innenfor rammen av det muliges kunst, som politikk jo er.

Men når perestroika-årenes lederskap i Kreml ikke ba om de pengene, var det fordi de hadde skam i livet!

Å kreve løsepenger for østtyskernes frihet ville vært det samme som å innrømme at både de og andre østeuropeere hadde vært gisler av russisk overherredømme etter 1945.

Og nettopp det gjør Mikhail Gorbatsjovs fiender så historieløse i dette stykket.

Til gjengjeld står skalden Fjodor Tjuttsjevs ord fra Russlands mest kjente og siterte dikt «...på Russland må man bare lite.». Da det gjaldt for 20 år siden, stemte dèt.

20 år etter minner dagens debatt oss om Nikolaj Gogols navngjetne sitat fra 160 år tilbake om at «tosker og dårlige veier hindrer fremskrittet i Russland».

I dag svarer humorens marked til blodpengedebatten i Russland, at «veiene er blitt bedre...».