For han holdt på å sette livet til selv - i den mest direkte forstand - i Abkhasias hovedstad Sukhumi under forrige krig i 1993. I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning spredte de anti-sentristiske ideer seg også til Abkhasia, som den gang så sitt snitt til å løsrive seg fra sovjetrepublikken Georgia. Da gruzinerne - eller georgierne, som vi sier - rykket frem mot dem, gikk det så ille at Eduard Sjevardnadse selv måtte dra til fronten for å stramme opp moralen i egne rekker. Der holdt abkhasiske artillerister på å skyte posisjonen der Georgias president søkte dekning, i filler.
Georgias president Eduard Sjevardnadse på vei til å undertegne en avtale om tilbaketrekking av russiske FN-styrker fredag. (Foto: ITAR-TASS/AP)
FN-styrke
Senere har russiske tropper med blå hjelmer og FN-mandat sørget for noenlunde ro i området. FN-mandatet kom på plass etter fredsslutningen i 1994 mellom Georgia og Abkhasia. Georgia mislikte russiske styrker i buffersonen mot Abkhasia: I oktober i fjor prøvde georgiske kommandostyrker seg på et raid i Korod-dalen som endte begredelig.
Georgiske myndigheter har senere skrittvis fått stasjonere en styrke på 300 i fjellposisjonene, som er så gode for et angrep mot Abkhasias hovedstad Sukhùmi. Det medførte stadige sammenstøt og uro, som krevde nye forhandlinger i vår der også FN-misjonen i Tbilisi deltok.
Men forrige uke trakk russerne seg ut fra Korod-dalen. Russisk UD påstår at russiske tropper nå rykket inn igjen, men bare for å re-etablere en serie kontrollposter langs ferdselsrutene i området. Dette grunngir russerne med at de hevder å ha observert oppbygging av en angrepstyrke fra georgisk side mot Sukhumi: Styrken skal bestå av flere hundre tsjetsjenske geriljasoldater, utenlandske leiesoldater og georgiske partisaner fra ”Skogsbrorskapet”.
Ifølge russisk etterretningstjeneste, som er godt utstyrt og tungt til stede i regionen rett sør for den russiske badebyen Sotsji, blir det drevet meget intense forberedelser til et angrep mot Sukhùmi og Abkhasia. I går kveld sendte Abkhasias utbryterpresident et ultimatum til Georgia. I dette truet han med å sende sine styrker til Korod-dalen og fjellområdene rundt for å drive de georgiske styrkene bort. Det betyr krig.
I 1993 slo abkhaserne georgierne på flat mark militært da det endelige slaget om den store havnebyen Sukhumi stod. Med nød og neppe klarte Eduard Sjevardnadse å redde seg ut etter fjorten dagers beleiring av stillingen han søkte dekning i.
Abkhasia-Georgia-Russland-USA
Abkhasia etterlot seg spor som samfunn fra tidlig bronsealder. Språket hører til de nordvestre kaukasusspråk som adygeisk, og hører til de tyrkiske språk uten røtter til georgisk. Denne regionen ved Svartehavet var styrt av grekerne, fra Bysants, av det ottomanske imperium og av Georgia. Da Georgia opplevde sin nedgangstid i det 16. og 17. århundre, ble Abkhasia etablert som et selvstendig fyrstedømme. Som hele det vestlige Georgia var Abkhasia fortsatt avhengig av tyrkerne.
Russisk styre ble først etablert i Abkhasia i 1810 fordi abkhaserne søkte frihet fra det de kalte tyrkeråket. Fra 1864 ble det innført direkte russisk styre i provinsen. Fra 1921 fikk Abkhasia status som autonom sovjetrepublikk, og ble siden av georgieren Josef Stalin lagt inn under sovjetrepublikken Georgia. Både etnisk og språklig skiller abkhaserne seg fra tyrkere, russere og georgiere. Deres trang til oppbrudd og utbrudd etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, må forstås på denne bakgrunnen.
Georgia sliter både med abkhasernes separatisme i vest, og tidligere på 1990-tallet med sør-osseternes separatisme i nord. Da er vi i Pankissi-fjellene. Dit inn står USA i ferd med å sende sine spesialstyrker nå. For USA tror at det finnes skjulte reir av Al Qaida-soldater i det utilgjengelige fjellmassivet opp mot russergrensen. I dette stykket støtter Russland USA med etterretningsdata.
For Russland ønsket sent i fjor å repatriere med tvang mange tusen flyktninger nord fra Tsjetsjenia, som søkte tilflukt i Pankissi-massivet sør for grensen mot Georgia. Dermed håpet russerne å fjerne det befolkningsmessige "slør" som de mener at tsjetsjenske gerilja-grupper skjuler seg bak i fjellområdet Pankissi. Men Georgias president Eduard Sjevardnadse forstod at han ikke kunne gå med på noe slikt hvis han fortsatt ville at hans land skal være med i OSSE.
Demonstrerende studenter i Tbilisi krever at de russiske styrkene trekkes ut. (Foto: EPA/Gruzinform).
I forlengelsen av russernes politikk overfor Georgia stod påstanden om at Afghanistan rommet et samordningssentrum for radikale, islamske kampgrupper. Og dette sentrum mente og mener russerne koordinerte kamper i Tsjetsjenia, i Makedonia, i Kosovo, i Bosnia og rundt Israel!
Etter 11. september og etter at USA fikk Russland motstrebende og småfurtende til å godta USAs militære nærvær i Usbekistan, ble russernes eget syn på Tsjetsjenia og Pankissi som musikk i amerikanernes ører. Nå søkes anvendelse for amerikanske styrker inne i Georgia, satt inn mot påståtte Al Qaida-reir der!
I hovedstaden Tbilisi finnes det både FN-misjon og OSSE-misjon. Også Norsk Flyktningeråd har folk i Tbilisi, og prosjekter i Pankissi-massivet. Kontoret ledes av norsk-svenske Ulla Bäcklund. Bryter det ut krig mellom Georgia og Abkhasia samtidig som USA har tillyst oppstart på sine anti-gerilja-operasjoner mot Pankissi-fjellene i mai, kan flere enn Norsk Flyktningeråd få hendene fulle i brennpunktet Kaukasus.
Hva er rett og galt i Kaukasus?
Spørsmålet kan meget lett fange også i bordet for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE. Som èn av Sovjetunionens femten arvtakere, er Georgia med i OSSE. I Kaukasus er fortsatt ikke den langvarige og blodige konflikten mellom OSSE-statene Aserbajdsjan og Armenia løst. I Tsjetsjenia er det fortsatt i høyeste grad liv i geriljaen, og senest sist helg ble fem russiske offiserer drept i høyfjellsområdet Vedenskij.
Potensielt risikerer Russland at landets undersåtter i Nord-Ossetia igjen føler trang til samfunnsfelleskap med sine brødre som styres av Georgia i Sør-Ossetia, skjønt de russiske osseterne trolig har lært av tsjetsjenernes blodige skjebne: Groznyj er knust. Kaukasus er et etnisk konglomerat, der prinsippet om den sterkestes rett er den eneste, entydige vektor som peker ned gjennom historien, enten denne ble "skrevet" av grekerne, av bysantinske seierherrer, ottomanske feltherrer, georgiske eller russiske makthavere, de siste ikledd enten tsarens epåletter eller Stalins røde bandolær. I Kaukasus gjaldt alltid bare prinsippet om ”makta som rår!”
I dag uttrykker russiske massemedier frykten for at Georgia er på randen av krig med Abkhasia for å ta tilbake kontrollen over kyststripen langsmed Svartehavet, som ble mistet i 1994. Nå kan enhver fornuftsbasert analyse treffe den slutning at krig bør unngås. Kaukasus’ uhyggelige krigserfaringer med hundretusener av flyktninger skapt bare de siste ti år, taler i så måte for seg selv.
Gitt at krig unngås, oppstår likevel spørsmålet om retten til selvstendighet fra Georgia for det abkhasiske folk. Det kommer ikke til å mangle på symmetriske uttrykk for gjensidige anklager om brudd på det meste av den andre parts rettigheter. Det viser utvilsomt krigstilstanden mellom Armenia og Aserbajdsjan som holdes ved like av striden om Nagorno-Karabakh.
Fra den andre omstridte provinsen Nakhitsjevàn, som styres av Aserbajdsjan, ser folk forresten rett bort på Ararats fjell fem kilometer inne i Tyrkia. Den visdom Bibelens Noa må ha ført med seg ut av arken der, fikk aldri prege Kaukasus-regionen som han altså kom ut i. For i Kaukasus har syndfloden bare fortsatt, billedlig sagt.
Så langt kan vi generelt si at ingen av de stridende partene i Kaukasus har kunnet oppvise noen som helst evne til å skjære igjennom krigsfremmende konfrontasjoner med politisk dialog, samt føre en slik til endes! Da kan Kaukasus-konflikten i første rekke for OSSE bli et anliggende som medlemstatene blir nødt til å forholde seg nærmere til - kanskje til og med håndtere! Som på Balkan.