– Jeg er ikke redd rakettene, men for folk i gatene

– Jeg er ikke redd rakettene, men for folk i gatene, sier Makhoul, israelsk statsborger som jobber og bor i Tel Aviv.

Uroen innad i Israel spredte seg da flere palestinske familier ble truet med utkastelser fra hjemmene sin i Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem.

I alle år har jøder og palestinere levd side om side i israelske byer som Haifa, Nasaret, Akko, Lod, Tiberias og Jaffa.

Selv om de ofte jobber på samme sted, spesielt i helsevesenet, er ikke jøder og arabere mye sammen på fritiden. Nå har illusjonen om harmonisk sameksistens raknet.

– Dette har bygget seg opp over lang tid, så jeg er ikke overrasket over raseriet. Situasjonen var ikke holdbar lenger, sier Makhoul til NRK.

Han er litteraturviter og historiker utdannet i Cambridge. Nå underviser han i palestinsk historie og litteratur ved Tel Aviv University.

Makhoul har imidlertid et lite håp om at opprøret kan føre til noe.

De israelske palestinerne har en helt annerledes historie enn dem på Vestbredden og Gaza. De kjempet aldri for en palestinsk stat, men derimot for å bli integrert i staten Israel.

• Les også: Derfor er det bråk i Jerusalem
• Les også: Hvorfor har konflikten blusset opp igjen?

Israels palestinske minoritet

Hver femte israelske statsborger er palestiner. De teller 1,8 millioner av Israels rundt 9 millioner innbyggere.

Offisielt omtaler Israel dem som israelske arabere, eller arabiske israelere for å skille dem fra palestinerne på den okkuperte Vestbredden og Gaza-stripen. Selv ser de seg oftest som palestinere av 1948.

Den palestinske minoriteten ønsket å integrere seg i den nye staten de hadde havnet i. De ville bli statsborgere med samme rettigheter som landets jødiske majoritet. Men de møtte veggen.

De oppdaget at Israel først og fremst er en stat for sine jødiske innbyggere, forteller han.

– Når du omfavner sionismen bygger du en jernvegg inni deg og stenger all palestinsk lidelse og historie ute. Mitt lille håp er at opprøret i gatene kanskje vil skake og lage sprekker i jernveggen, sier Makhoul.

Han viser til begrepet Ze'ev Jabotinsky lanserte i 1923. Den sionistiske ideologen mente jødene måtte bygge en jernvegg av makt, for å tvinge palestinerne til å forstå at sionismen er kommet for å bli.

Opprøret høsten 2000

Sist palestinerne i Israel gjorde opprør, var høsten 2000. Den andre intifadaen var i gang og også de tok til gatene.

De var frustrerte over statens pågående konfiskering av deres land, problemene med å få byggetillatelser og mangel på tjenester i de arabiske samfunnene, til tross for at de betalte skatt på lik linje med jødiske statsborgere. Siden de var statsborgere i et land med ytringsfrihet, følte de seg beskyttet.

Sjokket var stort da politiet skjøt og drepte 13 demonstranter. En kommisjon skulle finne ut hva som skjedde og hvordan man skulle hindre gjentakelse.

I 2003 konkluderte Or-kommisjonen med at myndighetene hadde behandlet sin arabiske minoritet altfor dårlig, og at statens forhold til de palestinske statsborgerne var «den viktigste og mest sensitive innenrikssaken på statens agenda».

Men lite ble gjort for å skape arbeidsplasser, styrke kommunale tjenester, bygge boliger og gjøre noe med kriminaliteten i de arabiske samfunnene.

De siste årene har israelsk politikk derimot gått i langt mer nasjonalistisk retning.

Sentrale politikere som tidligere forsvars- og utenriksminister Avigdor Lieberman, sier åpent at palestinerne ikke er ønsket i Israel. Tidligere forsvarsminister, nå statsministerkandidat Naftali Bennett har markert seg med antiarabisk retorikk, og huskes for å ha sagt at «det var uproblematisk å drepe arabere».

Loven om Nasjonalitet

Israel er Midtøstens eneste demokrati, sier landets ledere, og viser til at arabere får stemme ved valg og er representert i Knesset. De arabiske partiene er nødvendige for at det israelske demokratiet skal favne hele befolkningen.

I 2018 vedtok Knesset den kontroversielle Loven om Nasjonalitet som slår fast at «retten til nasjonal selvbestemmelse i staten Israel er unik for det jødiske folket». Ikke-jødiske statsborgere var ikke likestilt lenger og arabisk var ikke lenger offisielt språk på lik linje med hebraisk.

Leder for partiene i Den arabiske felleslisten og folkevalgt til Knesset, Ayman Odeh, sa at med denne loven «er demokratiet i Israel dødt».

«Boblen» sprakk

I det meste av Israel, og i Tel Aviv, som kalles «boblen» fordi konflikten ikke merkes der, har jødiske israelere følt at de har levd trygt de siste årene. Derfor har opptøyene innad i landet sjokkert og skapt redsel.

– Stopp denne galskapen! Denne borgerkrigen mellom oss er meningsløs, sa Israels president Reuven Rivlin.

«Dette har vært min verste natt noensinne», skriver kommentator Ravid Hecht i Haaretz. «Du ser Lod, Jaffa og Tiberias gå opp i flammer. Du kan ikke si hva slags type bøller du ser og hvem som angriper hvem. Om arabere banker jøder eller om jøder slår arabere», skriver hun.

Blir det virkelig borgerkrig, spør mange jødiske israelere seg bekymret.

Manar Makhoul ber dem våkne:

– De lever med palestinske naboer, men de kjenner ikke livene våre. De burde vite at staten alltid har jobbet for å viske ut vår historie og hindret oss i å bli likestilte statsborgere.

Men noe positivt skjer, forteller han.

– Jeg får mange meldinger fra jødiske venner som våkner opp nå. Det setter jeg veldig stor pris på.

Skilsmisse eller felles hus

Den interne volden skaper hat, mistenksomhet og dype sår innad i Israel. Hva skjer nå?

«Nå trenger vi en skilsmisse med minst mulig skade. Vi kan ikke fortsette å leve sammen i samme hus lenger,» skriver Ravid Hecht.

– Vi får enten en veldig voldelig skilsmisse med pogromer mot palestinere i Israel. Dersom det skjer blir jeg ikke overrasket. Om de sparker oss ut herfra blir jeg heller ikke overrasket. Men jeg har likevel et lite håp om at noen israelere innser at løsningen er å rive ned jernveggen, slik at vi kan leve sammen som likestilte borgere, sier Makhoul.