– Velkommen til Los Roques. Her kan dere gå med armbandsuret på, ha kontanter i lommene, være ute etter at det er mørkt og la være å låse døra. Her kan dere rett og slett slappe av, sier Susana Margarita Pedrón til NRK i det vi stiger ut av det lille propellflyet som har fraktet oss til den venezuelanske øygruppa i det Karibiske Hav.
Tidsmesssig har vi bare fløyet i rundt 40 minutter ut i havgapet fra Caracas, men situasjonen her er flere lysår unna den voldsherjede hovedstaden.
Venezuela er nå det landet der det drepes nest flest mennesker i verden med 53,7 drap per 100 000 innbyggere. I den siste rapporten fra FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet blir de kun slått av Honduras.
- Les også: Venezuela- et splittet land
Pusterom
På øygruppa Los Roques med snaue 1300 innbyggere er situasjonen helt annerledes derimot.
– Los Roques er som en liten landsby. Alle kjenner hverandre, forteller Padrón som har jobbet som guide her de siste 14 årene.
På den lille hovedøya som det tar ti minutter å gå tvers over finnes det ingen biler. Kun fiskebåter som ligger tett i tett langs havnen og konkurrerer om plassen med de mange pelikanene. De små husene er malt i alle regnbuens farger og de fleste som er her går barføtt.
– Her kan dere gå bekymringsløs rundt på stranda, smiler guiden.
Hør Guri Norstrøms radioreportasje i Verden på Lørdag.
– Gode naturopplevelser redder oss
Caféeiren Giosetta Mancini som bor i Caracas forsøker å reise hit minst to ganger i året.
– Her kan jeg gå barføtt og late som jeg bor i et fredelig land, sier hun.
Jeg møter henne på en katamaran som seiler gjennom det azurblå havet, på vei mot kritthvite sandstrender langs de 292 småøyene og korallrevene dette paradiset består av,
– Jeg sier alltid at Venezuela redder seg med naturen. For naturen her er fantastisk vakker. Jo mer folket her klarer å ødelegge samfunnet gjennom politikken, jo viktigere er det at naturen vår i det minste er vakker, sier hun.
Solnedgang over Los Roques
Foto: Guri Norstrøm / NRKHolder seg innendørs
Men langt fra alle venezuelanere kan ta seg dette friminuttet i øygapet. For de fleste innbyggerne er det rådyrt å reise hit.
Mancini forteller også at hennes ansatte på caféen ikke har mulighet til å reise ut hit, selvom de gjerne skulle ønske det.
– De sier at dette ikke er noe for dem. At det kun er for folk med penger, og det stemmer jo dessverre, sier Mancini.
Etter ei uke i friheten skal også hun tilbake det hun selv kaller fengselstilværelsen i hovedstaden.
– Jeg har en metode for å overleve i Caracas. Det er er at jeg aldri går ut. Jeg reiser kun hjemmefra, til jobben og tilbake. Jeg går aldri ut ellers. Det er den eneste måten å være i trygghet på, sukker hun.
