- OJ-OJ-OJ, sa barnebarnet med et direkte sitat fra de fleste sportssendinger i Fjernsynet.
Barnebarnets kommentar falt i telefonen noen dager før OL åpnet i mormon-byen i USA - som har minnet meg om Olympia-fanfaren fra Oslo i 1952, da jeg var i en alder da OL var både viktig og gøy. Men dét var før det fantes broilere og høydehus og bloddoping, og det var da idrettsfolk var ulønnede amatører og gikk på ski over fjellet som en annen Sponheim for å delta i 50'en i Holmenkollen, og ikke bodde på luksushoteller under OL av frykt for å bli forkjølet i samvær med andre idrettsfolk fra andre land i OL-landsbyen.
Nå ja, det var den gang jeg selv var barnebarn og de voksne fnyste om "ungdommen nu til dags"!
Men altså: Barnebarnets kommentar falt til min påstand om at president Kennedy hadde tatt risikoen på atomkrig for å tvinge sovjetiske skip med atomraketter både i lasterommet og på dekk til å snu da de nærmet seg Cuba og sette kursen tilbake til Sovjetunionen.
Eldgammel krise
Barnebarnet skulle ha prøve i samfunnsfag dagen etter og hadde ringt fordi han tenkte at så gammel som bestefar er, så måtte han ha opplevd Cuba-krisen langt, langt tilbake i det forrige årtusen.
Det var kald krig, prøvde jeg og møtte øredøvende taushet i den andre enden.
Kald krig, prøvde jeg igjen, er en slags krig uten at motstanderne skyter på hverandre, men bare forbereder seg på å skyte på hverandre.
USA, prøvde jeg videre, hadde atomraketter i Tyrkia like ved den sovjetiske grensa, og Sovjet prøvde å sette sine atomraketter på Cuba for å true USA, slik USA truet Sovjet, sa Sovjet.
OJ-OJ-OJ, sa barnebarnet.
Fremmedord
Det slo meg at begrepene mine måtte være underlige fremmedord i barnebarnets ører - kald krig, atomraketter, Sovjet, Kennedy, Krustsjov - det eneste som var igjen var jo atomrakettene, og de var fortrengt fra avisene av ord som Taliban, Al Qaida, Osama bin Laden, George W. Bush.
Den lille mann var fem år omtrent da Muren falt i Berlin, samme alder som jeg hadde da kongen steg i land på Honnørbrygga i Oslo i 1945 etter at okkupasjonen var over. Okkupasjonen - ja, og så annen verdenskrig, da.
Det var ikke rare greiene jeg husket fra d e historiske dagene, og for barnebarnet er Berlin-muren og den kalde krig og Grisebukta og Vietnam og Ungarn og Praha-våren og Martin Luther King og 1968 noe han ser forhistoriske, ofte svart-hvite TV-bilder av, og leser om i historieboka.
Barnebarnet nærmer seg alderen da han får lov å drive øvelseskjøring med bil, samtidig som amerikanerne ennå bomber Afghanistan, ikke byene lenger - nå bomber de fjell, for i fjellene er det huler, og kanskje, kanskje gjemmer bin Laden seg i en av hulene.
Der har den afghanske kvinnen Alam Bibi levd en del av sitt noen og tretti-årige liv, har jeg fått vite av Dagbladet. En verdenskjent amerikansk fotograf, Steve McCurry heter han, tok et bilde av en flyktning i Pakistan da hun var rundt ti år gammel for noen og tjue år siden. Kvalitetsbladet National Geographic satte bildet på forsiden. Flyktningjenta Alam Bibi og familien dro siden tilbake til Afghanistan og fant huset sitt i ruiner.
Borte vekk
De slo seg ned like ved hulene i Tora Bora-fjellet - dit Osama bin Laden kom noen år senere med konene sine, barna sine og et hundretall Al Qaida-krigere. Alam Bibi kunne engelsk og begynte å gi engelsktimer til noen av krigernes koner - og til noen av bin Ladens barn. Nå i det siste har "noen" - noen som har presentert seg som medarbeidere i National Geographic, disse noen har lett etter jenta i den pakistanske grensebyen Peshawar. Det er bare det at National Geographic sier at bladet ikke har hatt folk der i det siste. Avisen The Observer i London mener at det er USAs etterretningsorganisasjon CIA som er på jakt etter jenta fordi hun kanskje kan fortelle noe amerikanerne ikke vet om bin Laden og banden hans.
Alam skal ha gått under jorda - hun kan ha hørt om fangetransportene til Cuba kanskje - borte vekk er hun iallfall. At amerikanerne gjerne vil snakke med henne, er mer enn sannsynlig.
Barnebarnets kommentar på dette punkt hadde kanskje vært: OJ-OJ-OJ.
Alt er relativt
Barnebarnet er i stemmeskiftet når TV viser ham at afghanske kvinner ser på verden gjennom et gitter i den teltliknende drakten de går i, og han hører at i det nye Afghanistan, det som er et resultat av bombene, der skal ikke offentlig hengte bli hengende i dagevis til skrekk og advarsel. De skal bare bli hengende i et kvarter.
Hvilket får meg til å tenke på den amerikanske krigsflygeren, Martha McSally, oberstløytnant Martha McSally. Hun tjenestegjør i Saudi-Arabia, har Aftenposten fortalt.
Ja, og hva så, kunne barnebarnet spørre.
Jo, oberstløytnant Martha holder på å ødelegge karrieren sin i verdens største krigsmakt fordi hun kverulerer mot klesreglene den amerikanske krigsmakten praktiserer i det fundamentalistisk muslimske landet Saudi-Arabia, en av USAs viktigste allierte for tida.
Hun, oberstløytnanten, må nemlig iføre seg Abaya, et plagg som likner på det som heter Burqa i Afghanistan, når hun går ut, en fotsid, svart kappe, og hun må knytte et tørkle over hodet. Hun får ikke lov å kjøre bil i vertslandet, men har å sitte i baksetet og må alltid være ledsaget av menn når hun beveger seg utenfor basen. Det må denne kvinnen, som er trent til å bombe afghanerne tilbake til steinalderen, som var amerikanernes ord for det de drev med i Vietnam i 60- og 70-åra av det forrige århundre.
Oberstløytnant Martha McSally saksøker forsvarsminister Donald Rumsfield.
OJ-OJ-OJ, synes jeg jeg hører.
Guds vilje
Barnebarnet nærmer seg myndighetsalderen og vernepliktsalderen mens glattbarberte muslimske menn blir fraktet fra Sentral-Asia til Karibia - som negerslavene for hundrer av år siden, - med den forskjell at araberne og afghanerne og pakistanerne, en svenske, tre briter og en australier nå blir forhørt om bin Laden under frikvarter fra gitterburene de blir holdt i mens afrikanerne ble solgt til høystbydende på auksjoner på Cuba og ellers i den nye verden.
Den afghanske kvinnen Shirin-Gol prøvde det hun kunne å få de andre i landsbyen med hus på stylter i de afghanske fjellene til å flykte sammen med henne da et av fraksjonenes helikoptre hovret over hustakene under broderkrigen, har hun fortalt til den iranske forfatteren Siba Shakib som har gitt ut historien om Shirin-Gol i boka "Til Afghanistan kommer Gud bare for å gråte". Uhyrene kommer igjen for å spy ild, sa Shirin-Gol, klok av de mange ganger hun hadde flyktet fra krigen. Nei, var svaret, vi er en del av fjellene: "Hvis det er guds vilje å avslutte våre liv", sa de, "da er det hans vilje, og vi bøyer oss for vår skjebne", sa menneskene som ikke hadde klokskap vunnet av erfaring.
Jeg blir sittende og lure på hvordan barnebarnet skal fortelle sine barnebarn om fangetransportene fra Sentral-Asia til Cuba på et språk de forstår om 50-60 år.
Av Haakon Børde
NRK P2, Lørdag 23. februar 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg