Fredsprisvinner: Kompromiss med Russland er ikke fred

Hopp til innhold

Fredsprisvinnerne fikk stående applaus da de holdt sine taler i Oslo rådhus i dag.

Det var ukrainske Oleksandra Matvijtsjuk som talte til sist, på vegne av organisasjonen senteret for sivile rettigheter.

Matvijtsjuk mottok fredsprisen og mante samtidig til fortsatt kamp mot Russland.

– Folket i Ukraina ønsker seg fred mer enn noen andre i hele verden. Men fred oppnås ikke ved at et land som er under angrep legger ned sine våpen. Det er ikke fred, det er okkupasjon. Menneskeliv kan ikke være et politisk kompromiss, sa Matvijtsjuk.

Senteret for sivile rettigheter deler prisen med russiske Memorial og aktivist Ales Bjaljatski fra Belarus.

Matvijtsjuk sa det er alles ansvar å kjempe mot det autoritære.

– En stat som dreper journalister, fengsler aktivister eller oppløser fredelige demonstrasjoner utgjør en trussel ikke bare for sine egne borgere. En slik stat utgjør en trussel for hele regionen og for verdensfreden, sa Matvijtsjuk.

– For millioner av mennesker har ord som bombing, tortur og deportering blitt dagligdags. Men det finnes ingen ord som kan uttrykke smerten til en mor som mistet sin nyfødte sønn da fødselsklinikken ble bombet, sa en preget Matvijtsjuk.

Hun ba også alle om å støtte Ukraina.

– Du trenger ikke å være ukrainer for å støtte Ukraina. Det holder å være et menneske.

Nobeltalen til Oleksandra Matvijtsjuk, Senter for sivile rettigheter

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, kjære medlemmer av den norske Nobelkomiteen, borgere av Ukraina og borgere av verden.

I år ventet hele den ukrainske nasjonen på kunngjøringen av vinnerne av Nobels fredspris.

Vi ser på denne prisen som en anerkjennelse av innsatsen til det ukrainske folket, som med stort mot har stått opp mot forsøkene på å ødelegge den fredelige utviklingen i Europa, men også en hyllest til det arbeidet menneskerettsaktivister gjør for å forebygge militære trusler på vegne av hele verden.

Vi er stolte over at vi for første gang i historien får høre det ukrainske språket under denne offisielle seremonien.

Vi mottar Nobels fredspris under en krig som ble startet av Russland. Denne krigen har pågått i åtte år, ni måneder og 21 dager.

For millioner av mennesker har ord som bombing, tortur, deportering, filtreringsleire blitt dagligdags.

Men det finnes ingen ord som kan uttrykke smerten til en mor som mistet sin nyfødte sønn da fødselsklinikken ble bombet.

Det ene øyeblikket kjærtegnet hun babyen sin, sa navnet hans, ammet han, snuste inn duften av den nyfødte – i neste øyeblikk la et russisk missil hele hennes univers i grus. Og nå ligger hennes elskede og etterlengtede baby i verdens minste kiste.

De finnes ingen løsninger som er tilgjengelige for de utfordringer både vi og resten av verden står overfor nå. Mennesker fra ulike land kjemper for sine rettigheter og friheter under ekstremt vanskelige kår. Så i dag vil jeg i det minste forsøke å stille de rette spørsmålene slik at vi kan begynne å lete etter løsninger.

For det første. Hvordan kan vi gjøre menneskerettighetene relevante igjen?

De overlevende etter andre verdenskrig er ikke lenger blant oss, og nye generasjoner har begynt å ta rettigheter og friheter for gitt. Selv i utviklede demokratier opplever vi at krefter som sår tvil om prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettigheter er på fremmarsj.

Menneskerettigheter er ikke noe som oppnås en gang for alle. Den moderne sivilisasjonens verdier må beskyttes.

Fred, fremskritt og menneskerettigheter er uløselig sammenknyttet. En stat som dreper journalister, fengsler aktivister eller oppløser fredelige demonstrasjoner utgjør en trussel ikke bare for sine egne borgere.

En slik stat utgjør en trussel for hele regionen og for verdensfreden.

Derfor må da også verden reagere med tilstrekkelig kraft når det skjer systematiske brudd på menneskerettighetene. I politiske beslutningsprosesser må menneskerettigheter være like viktig som økonomiske fordeler eller sikkerhet.

Denne tilnærmingen bør også anvendes i utenrikspolitikken.

Russland, som konsekvent har ødelagt sitt eget sivilsamfunn, er en god illustrasjon på dette. Men dette har landene i den demokratiske verden lukket øynene for. De har fortsatt å håndhilse på russiske ledere, bygge gassrørledningen og drive forretninger som vanlig.

I flere tiår har russiske tropper begått forbrytelser i ulike land. Men de har alltid sluppet unna med det. Verden har ikke engang reagert med tilstrekkelig kraft på aggresjonen mot og annekteringen av Krym, som var den første tilfellet i sitt slag i Europa etter krigen.

Russland trodde de kunne gjøre hva de ville.

Nå går Russland med overlegg inn for å skade sivile for å stanse vår motstand og okkupere Ukraina.

Russiske tropper ødelegger bevisst boligblokker, kirker, skoler, sykehus, evakueringskorridorer fra områder som bombes, de plasserer folk i filtreringsleire, gjennomfører tvangsdeportering, kidnapper, torturerer og dreper mennesker i de okkuperte områdene.

Det russiske folk vil stå ansvarlig for denne skammelige siden av sin historie og sitt ønske om å gjenopprette det tidligere imperiet med makt.

For det andre. Hvordan kan man komme i gang med å kalle en spade for en spade?

Folket i Ukraina ønsker seg fred mer enn noen andre i hele verden. Men fred oppnås ikke ved at et land som er under angrep legger ned sine våpen. Det er ikke fred, det er okkupasjon.

Etter frigjøringen av Butsja fant vi en rekke drepte sivile ute i gatene og hjemme i private gårdsrom. Disse menneskene var ubevæpnet.

Vi må slutte å late som om latente militære trusler er «politiske kompromisser». Den demokratiske verden er blitt vant til å gi innrømmelser til diktatorer.

Dette er grunnen til at det ukrainske folkets vilje til å motstå den russiske imperialismen er så viktig.

Vi vil ikke la folk i de okkuperte områdene bli drept og torturert. Menneskeliv kan ikke være et «politisk kompromiss».

Å kjempe for fred innebærer ikke å gi etter for press fra den angripende part, det innebærer å beskytte mennesker mot den angripende parts brutalitet.

I denne krigen kjemper vi for frihet i alle ordets betydninger, noe vi betaler den aller høyeste prisen for.

Som ukrainske borgere av ulike nasjonaliteter bør vi ikke diskutere retten til en suveren og selvstendig ukrainsk stat og til å utvikle ukrainsk språk og kultur.

Som mennesker trenger vi ingen godkjenning av vår rett til å bestemme over vår egen identitet og treffe våre egne demokratiske beslutninger.

Krimtatarene og andre urfolk skal ikke trenge å bevise sin rett til å leve fritt i sitt hjemland på Krym.

Kampen vi fører i dag er ekstremt viktig; den former Ukrainas fremtid. Vi ønsker at landet vårt etter krigen skal la oss bygge opp stabile demokratiske institusjoner, ikke usikre strukturer.

Våre verdier betyr ikke mest når de er enkle å sette ut i livet, men når det er vanskelig å gjøre det. Vi må ikke bli et speilbilde av den staten som angriper oss.

Dette er ikke en krig mellom to stater, dette er en krig mellom to systemer – autoritarianisme og demokrati.

Vi kjemper for muligheten til å bygge opp en stat hvor alles rettigheter ivaretas, hvor myndighetene er ansvarlige, hvor domstolene er uavhengige og hvor politiet ikke slår ned på fredelige studentdemonstrasjoner på den største plassen i sentrum av hovedstaden.

På veien til den europeiske familien må vi overvinne krigstraumet og den tilhørende risikoen, og bekrefte det ukrainske folkets valg basert på verdighetsrevolusjonen.

For det tredje. Hvordan kan man sikre fred for mennesker rundt om i verden?

Det internasjonale freds- og sikkerhetssystemet fungerer ikke lenger.

Krimtataren Server Mustafayev er i likhet med mange andre plassert i russiske fengsler på grunn av sitt arbeid med menneskerettigheter.

I lang tid brukte vi loven for å beskytte menneskerettighetene, men nå finnes det ingen juridiske mekanismer for å stanse de russiske ugjerningene.

Derfor har mange menneskerettsaktivister blitt tvunget til å forsvare det de tror på med våpen i hendene. For eksempel min venn Maksym Butkevych, som nå sitter i russisk fangenskap.

Han og andre ukrainske krigsfanger må slippes fri, det samme må alle sivile som holdes innesperret.

FN-systemet, som ble opprettet av seierherrene etter andre verdenskrig, åpner for en utilbørlig ettergivenhet overfor enkelte land. Hvis vi ikke vil ha en verden hvor reglene bestemmes av stater med store militære styrker, må dette endres.

Vi må innlede en reform av det internasjonale systemet for å beskytte mennesker mot krig og autoritære regimer.

Vi trenger virksomme sikkerhetsgarantier og respekt for menneskerettighetene for borgere av alle stater, uavhengig av statenes deltakelse i militære allianser, militær styrke eller økonomisk makt.

Menneskerettighetene må være kjernen i dette nye systemet.

Og ansvaret for dette ligger ikke bare hos politikerne. Politikerne fristes til å la være å lete etter komplekse strategier fordi det tar mye tid. De opptrer ofte som om de globale utfordringene vil forsvinne av seg selv. Men sannheten er at de bare blir større.

Vi som ønsker å leve i fred, bør si fra til politikerne at vår verdensorden har behov for en ny arkitektur.

Vi har kanskje ikke politiske virkemidler, men vi har fremdeles ord og meninger. Vanlige folk har mye større innflytelse enn de tror. Stemmene fra millioner av mennesker fra ulike land kan endre verdenshistorien mye raskere enn FN-tiltak.

For det fjerde. Hvordan kan man sikre rettferdighet for de som rammes av krig?

Diktatorer er engstelige for at ideen om frihet skal vinne fram.

Dette er grunnen til at Russland forsøker å overbevise verden om at rettsstat, menneskerettigheter og demokrati er falske verdier. Fordi de ikke beskytter noen i denne krigen.

Ja, det stemmer at loven ikke fungerer akkurat nå, men vi tror ikke at dette vil vare evig. Vi må bryte sirkelen med straffrihet og endre tilnærmingen til rettferdighet for krigsforbrytelser.

En varig fred som gir frihet fra frykt og håp for en bedre fremtid er umulig uten rettferdighet.

Vi ser fortsatt verden gjennom brillene til Nürnberg-domstolen, hvor krigsforbryterne først ble dømt etter naziregimets fall. Men rettferdigheten kan ikke være avhengig av autoritære regimers motstandsdyktighet.

Vi lever tross alt i et nytt århundre. Rettferdigheten kan ikke vente.

Vi må sørge for at det blir tatt ansvar og at det blir mulig for alle som rammes å oppnå rettferdighet. Når det nasjonale systemet overbelastes med krigsforbrytelser. Når Den internasjonale straffedomstolen kun kan behandle et fåtall utvalgte saker eller ikke har noen domsmyndighet i det hele tatt.

Krig gjør mennesker til tall.

Vi må ta tilbake navnene til alle ofrene for krigsforbrytelser, uavhengig av hvem de er, deres sosiale status, hva slags forbrytelse de har vært utsatt for og hvorvidt mediene og samfunnet er interessert i deres saker.

For livet til den enkelte er uerstattelig.

Jussen er en levende materie som hele tiden utvikler seg. Vi må opprette et internasjonalt tribunal og stille Putin, Lukasjenko og andre krigsforbrytere for retten. Ja, det er et dristig skritt. Men vi er nødt til å bevise at rettsstaten fungerer og at det finnes rettferdighet, selv om den først oppnås senere.

For det femte. Hvordan kan man oppnå at vi blir glødende opptatt av global solidaritet?

Vår verden har blitt svært kompleks og tett sammenvevd. Akkurat nå kjemper folk i Iran for sin frihet. Folk i Kina motsetter seg det digitale diktaturet. Folk i Somalia bringer barnesoldater tilbake til et fredelig liv.

De vet bedre enn noen hva det vil si å være human og forsvare menneskeverdet. Vår fremtid er avhengig av at de lykkes. Vi er ansvarlige for alt som skjer i verden.

Menneskerettigheter forutsetter en helt spesiell innstilling, en verdensanskuelse som former våre tanker og vår atferd.

Menneskerettigheter blir mindre relevant hvis vi overlater til jurister og diplomater å forsvare dem. Derfor er det ikke nok å vedta riktige lover eller opprette formelle institusjoner. Samfunnets verdier vil alltid vinne fram.

Dette betyr at vi trenger en ny humanistisk bevegelse som kan jobbe med meningsdannelse, drive opplæring, bygge opp støtte på grasrotnivå og involvere folk i arbeidet med å beskytte rettigheter og friheter.

Denne bevegelsen bør forene intellektuelle og aktivister fra ulike land, for ideene om frihet og menneskerettigheter er universelle og kjenner ingen landegrenser.

Dette vil sette oss i stand til å fremsette krav om løsninger og i fellesskap overvinne globale utfordringer – kriger, ulikhet, angrep på privatliv, økende autoritarianisme, klimaendringer osv. Slik kan vi gjøre verden til et tryggere sted.

Vi ønsker ikke at våre barn skal oppleve kriger og lidelse. Som foreldre må vi derfor ta ansvar og handle, ikke overlate dette til våre barn. Menneskeheten har en mulighet til å overvinne globale kriser og utvikle en ny livsfilosofi.

Det er på tide å ta ansvar. Vi vet ikke hvor mye tid vi fortsatt har igjen.

Og siden denne seremonien for Nobels fredspris finner sted mens krigen pågår, tillater jeg meg å appellere om solidaritet fra alle mennesker rundt om i verden.

Du trenger ikke å være ukrainer for å støtte Ukraina. Det holder å være et menneske.

Memorial: Fortjente vi prisen?

Styreleder i Memorial Jan Ratsjinskij fortalte i sin tale hvordan Ukraina-hatet spres fra offentlig hold i Russland.

– Det oppildnes til hat mot Ukraina, landets kultur og språk beskrives offentlig som underlegen og det ukrainske folk anses ikke for å ha en annen identitet enn russerne. Motstanden mot Russland kalles «fascisme».

Mot slutten av sitt nobelforedrag spurte han:

– Spørsmålet som plager oss er: Fortjener virkelig Memorial å motta Nobels fredspris?

Han sier de har forsøkt å dokumentere forbrytelser fra nåtid og fortid. De har jobbet hardt.

– Men greide vi gjennom vårt arbeid å forhindre katastrofen som inntraff 24. februar? Den enorme byrden som ble lagt på våre skuldre den dagen ble enda tyngre da vi fikk beskjed om at vi var blitt tildelt denne prisen.

Nobeltalen til Jan Ratsjinskij, Memorial

FRED, MINNE, FRIHET

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, mine damer og herrer! Kjære venner!

Først og fremst vil vi takke den norske Nobelkomiteen for tildelingen av årets Nobels fredspris til «Memorial».

Vi er spesielt takknemlig overfor Nobelkomiteen for at vi deler denne æren med det ukrainske senteret for sivile rettigheter og med den modige belarusiske menneskerettighetsforkjemperen Ales Bjaljatski.

Komiteens beslutning er av stor symbolsk betydning for oss: Den understreker at landegrenser verken kan eller bør splitte sivilsamfunnet. Det faktum at vi mottar prisen sammen er en ekstra belønning for oss.

«Memorial» har eksistert i 35 år. I dag har vi grupper som arbeider i mange russiske regioner, i Ukraina og i flere vesteuropeiske land. Nobels fredspris er en hyllest til hver og én av disse organisasjonene, til hver og én av de tusener av mennesker som deltar i «Memorial»s aktiviteter – deres medlemmer, kolleger, frivillige, de som deltar i offentlige aksjoner.

Denne hyllesten går til dem og til de som ikke lenger er blant oss, særlig de som gjorde så mye i forbindelse med opprettelsen av «Memorial» og som har gjort den til det den er i dag: Andrej Sakharov, Arseny Roginsky, Sergej Kovaljov og mange andre. Denne prisen er like mye deres som vår.

«Memorial» har to sentrale og likeverdige arbeidsområder.

Det første er å etablere det historiske minnet om den perioden i vår historie som er kjent som «den store terroren», en terror som sovjetstaten påførte sitt eget folk. Vi gjennomfører arkivundersøkelser, vi leter etter steder for henrettelser og gravleggelser, vi oppretter våre egne arkiver, biblioteker og museumssamlinger, vi gir ut bøker og vi arrangerer offentlige minnemarkeringer.

Vi arrangerer utstillinger, konferanser og seminarer og vi jobber med unge mennesker. Vi oppretter databaser over ofrene for den store terroren og over de som stod bak denne terroren. Vi oppfordrer til offentlig diskusjon om forfølgelse av dissidenter og om intellektuell, sivil og politisk motstand mot totalitære regimer.

For det andre kjemper «Memorial» for menneskerettigheter i land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Dette innebærer innsamling, analyse og publisering av informasjon om brudd på menneskerettighetene i urolige konfliktområder.

«Memorial» har gjennomført menneskerettighetsrapportering i forbindelse med de to krigene i Tsjetsjenia og i området for konflikten mellom Ossetia og Ingusjetia i Kaukasus-delen av Russland.

Siden tidlig på 90-tallet har menneskerettighetsforkjempere fra «Memorial» overvåket og rapportert om brudd på menneskerettighetene i regionen Nagorno-Karabakh i konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan, en konflikt som nylig har blusset opp igjen. «Memorial» har rapportert om situasjonen i Transnistria i Moldova og om konflikter i land i Sentral-Asia, herunder Tadsjikistan.

Og «Memorial» rapporterte om brudd på menneskerettighetene i Donbas-regionen i Ukraina i perioden 2014-16.

«Memorials» menneskerettighetsarbeid har inkludert leting etter savnede, undersøkelse av utenrettslige henrettelser og rapportering om tvangsbortføringer. Det har i mange år omfattet hjelp til flyktninger og tvangsfordrevne som følge av disse konfliktene.

«Memorial» har overvåket politisk undertrykkelse og gitt juridisk bistand til politiske fanger. I dag er antall politiske fanger i Russland høyere enn det samlede antall politiske fanger i hele Sovjetunionen ved inngangen til perestrojkaen på 80-tallet. Kampen for frihet har pågått helt siden sovjettiden. Her forenes fortid og nåtid.

Jeg vil nå komme inn på følgende tre problemstillinger:

Det første handler om forholdet mellom menneskerettighetsarbeid og historisk minnearbeid i «Memorial».

For to hundre år siden skrev den russiske forfatteren Aleksander Pusjkin at en «persons suverenitet» er forankret i personens verdighet, personlige frihet, følelsen av tilhørighet til fortiden og kjærlighet til «den innfødte asken» og «farens kister».

Dette uløselige båndet mellom minne og frihet er selve grunnpilaren i «Memorials» arbeid.

Dette arbeidet innebærer ikke bare undersøkelse og dokumentering av tidlige tiders tragedier og dagens akutte sosiale konflikter. Vi etterforsker og dokumenterer forbrytelser; forbrytelser mot enkeltindivider og mot menneskeheten, som er begått eller som begås av statsmakten.

Det vi ser som rotårsaken til disse forbrytelsene er opphøyelsen av den russiske stat som den ultimate verdi.

Det betyr at maktens absolutte prioritering er å tjene «statens interesser», over enkeltindividenes interesser, over deres frihet, verdighet og rettigheter. I dette omvendte verdisystemet er menneskene bare en masse som kan ofres for å løse myndighetenes oppgaver.

I sytti år var dette systemet fremherskende i Sovjetunionen og det finnes beklageligvis fortsatt den dag i dag.

En av de opplagte konsekvensene av denne opphøyelsen av staten var fremveksten av imperiale ambisjoner, som i starten av andre verdenskrig utviklet seg til en kriminell aggresjon med angrepene på Polen og Finland, okkupasjonen av de baltiske statene og annekteringen av Bessarabia og det nordlige Bukovina i Øst-Europa.

Sovjetunionens diktat mot landene i Øst-Europa etter krigen, invasjonen av Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 og krigen i Afghanistan er alle uttrykk for de samme ambisjonene, som fortsatt lever i beste velgående i dag.

En annen konsekvens av denne forherliggjøringen av staten var og er straffriheten, ikke bare for de som treffer ulovlige politiske beslutninger, men også for de som begår forbrytelser når de setter disse beslutningene ut i livet.

Utenrettslige henrettelser, drap på sivile, tortur og plyndring blir verken etterforsket eller straffet.

Dette så vi under krigshandlingene i Tsjetsjenia, og vi ser det igjen i dag i de okkuperte områdene i Ukraina. Etter bombingen av Groznyj var ødeleggelsen av Mariupol tragisk nok ikke noe nytt.

Denne kjeden av ustraffede forbrytelser fortsetter og kommer ikke til å stanse av seg selv. Kompromiss vil heller ikke føre til en varig løsning på dette problemet.

Dessverre har det russiske samfunnet ikke vært sterkt nok til å bryte med tradisjonen for statlig vold.

I sytti år ødela sovjetstaten all solidaritet mellom mennesker, splittet opp samfunnet og utslettet ethvert uttrykk for solidaritet mellom borgerne, noe som gjorde samfunnet til en lydig og stum masse. Sivilsamfunnets triste status i Russland i dag er en direkte konsekvens av landets uløste fortid.

For oss er det enkeltindividene som har førsteprioritet; deres liv, friheter og verdighet. Vi avviser mantraet om at «mennesket er ingenting, staten er alt». Vi fokuserer ikke på avgjørende historiske hendelser eller "storpolitiske" spørsmål (selv om de må undersøkes for å forstå bakgrunnen for ulike menneskeskjebner).

Viktigere for oss er navnene og skjebnene til de individer som er blitt ofre for en kriminell statlig politikk, både før og nå. Deres navn og skjebner utgjør fundamentet for det vi jobber med, det er dette vi dokumenterer og gjenoppretter.

Den andre problemstillingen handler om den overnasjonale og universelle karakteren som problemene «Memorial» jobber med har.

Menneskeheten har for lenge siden forstått at menneskerettigheter og friheter ikke følger landegrensene.

Nobelkomiteens valg av prisvinnere fra ulike land er en tydelig bekreftelse av dette prinsippet. Ideen om menneskerettighetene som overordnede, universelle og udelelige har blitt en av de sentrale prøvesteinene for menneskelig sameksistens, en garantist for fred og fremgang i verden.

Russisk tankegods, fra 1800-tallsfilosofen Vladimir Solovjov til Andrej Sakharov, Yuri Orlov og andre sovjetdissidenter, har gitt betydelige bidrag til denne forvandlingen.

Spørsmålet om historisk minne er mer komplisert. Hvert land og hvert samfunn utvikler sine egne historiske narrativer, sine egne ‘nasjonale bilder av fortiden’, som ofte står i motsetning til bildene som deres naboer har.

Årsaken til konflikter er som regel ikke et eller annet saksforhold, men ulike fortolkninger av det samme forholdet.

Forskjeller i forståelse og vurdering av de samme historiske hendelsene av ulike personer er uunngåelige, om ikke for annet så bare fordi deres innsikt og vurdering oppstår i en kontekst med ulike nasjonale historier.

Vi må lære oss å forstå årsakene til slike forskjeller og respektere hvert folks rett til å ha sin egen forståelse av fortiden.

Det er meningsløst å ignorere ‘den andres’ minne, å late som om det ikke eksisterer i det hele tatt. Å uten videre hevde at den historiske realiteten som ligger til grunn for andres minner er falsk er ikke bare meningsløst, men det er også ekstremt farlig å frata den sin gyldighet. Og det er ekstremt farlig å bruke historien som et politisk virkemiddel, og å slippe løs «minnekriger».

Under det sovjetiske imperiet ble ethvert forsøk på å kjempe for nasjonal selvstendighet eller bare utvise en nasjonal bevissthet som ikke passet inn i det sovjetiske ideologiske dogmet stemplet som ‘borgerlig nasjonalisme’, og brutalt undertrykket.

Etter at Sovjetunionen kollapset hadde statene som inngikk i dette territoriet sine egne historiske narrativer som ikke var sammenfallende med den offisielle sovjetiske mytologien. Kort tid etter at Vladimir Putin kom til makten innledet den nye russiske lederen og hans ideologiske tjenere voldsomme og aggressive «minnekriger» mot sine naboer

– Estland, Latvia, Ukraina – ved å ta i bruk gamle sovjetiske stereotyper og merkelapper. Dette ble selvsagt ikke gjort av hensyn til den «historiske sannheten», men ut fra deres egne politiske interesser.

Resultatet var at den russiske propagandaen mot 'nasjonalisme' – og det Putins regime kalte ‘Bandera-isme’ (etter en ukrainsk nasjonalist på ytterste høyre fløy) – ble den ideologiske begrunnelsen for den vanvittige og ulovlige aggresjonskrigen mot Ukraina.

Ett av de første ofrene for denne galskapen var Russlands eget historiske minne. For å kunne late som om aggresjonen mot et naboland handlet om å «bekjempe fascisme», var det nødvendig å påvirke russernes tankesett ved å bytte om på begrepene «fascisme» og «anti-fascisme».

I dag omtaler russiske massemedier en uprovosert væpnet invasjon av et naboland, annektering av områder, terror mot sivile i de okkuperte områdene og krigsforbrytelser som en nødvendighet i kampen mot fascisme.

Det oppildnes til hat mot Ukraina, landets kultur og språk beskrives offentlig som «underlegen» og det ukrainske folk anses ikke for å ha en annen identitet enn russerne.

Motstanden mot Russland kalles «fascisme».

En slik propaganda er stikk i strid med Russlands historiske erfaring og nedvurderer og forvrenger minnet om den ekte anti-fascistiske krigen fra 1941 til 1945 og de sovjetiske soldatene som kjempet mot Hitler. Begrepet "russiske soldater" vil nå hos mange bli forbundet med noe helt annet enn de som kjempet mot Hitler, nemlig de som sår død og ødeleggelse på ukrainsk jord.

Og så helt til slutt det siste spørsmålet jeg ønsker å ta opp, nemlig problemet med skyld og ansvar.

Spørsmålet som plager oss er: Fortjener virkelig «Memorial» å motta Nobels fredspris?

Ja, vi har forsøkt å stå imot uthulingen av det historiske minnet og juridisk bevissthet ved å dokumentere forbrytelser fra både fortid og nåtid.

I all beskjedenhet må vi kunne si at vi har gjort mye og oppnådd mer enn bare litt. Men greide vi gjennom vårt arbeid å forhindre katastrofen som inntraff 24. februar?

Den enorme byrden som ble lagt på våre skuldre den dagen ble enda tyngre da vi fikk beskjed om at vi var blitt tildelt denne prisen.

Nei, dette handler ikke om «nasjonal skyld». Det er ingen vits i å snakke om en «nasjonal» eller annen form for kollektiv skyld i det hele tatt – begrepet kollektiv skyld er stikk i strid med grunnleggende menneskerettighetsprinsipper.

Det arbeidet som deltakerne i vår bevegelse står sammen om å utføre baserer seg på et helt annet ideologisk grunnlag – nemlig hvordan borgernes ansvar for fortiden og nåtiden skal forstås.

En persons ansvar for alt som skjer med personens eget land, og med hele menneskeheten, er slik Karl Jaspers sier det, basert på sivil og universell solidaritet.

Det samme gjelder følelsen av ansvar for tidligere tiders hendelser. Den springer ut av en persons følelse av tilknytning til tidligere generasjoner, evnen til å se seg selv som et ledd i kjeden av generasjoner – det vil si bevisstheten om at han tilhører et fellesskap som ikke oppstod i går, og som forhåpentligvis ikke vil forsvinne i morgen.

Å stå klar til å ta ansvar er en personlig egenskap. At en person frivillig tar ansvar for noe som skjedde tidligere eller som skjer nå, som han eller hun ikke er direkte involvert i, er ikke en byrde som kan pålegges av andre.

Og fremfor alt er det slik at i motsetning til skyldfølelse, innebærer ikke følelsen av borgeransvar noen form for «anger», men arbeid. Den peker ikke mot fortiden, men mot fremtiden.

«Memorial» er en sammenslutning av mennesker som frivillig påtar seg et borgeransvar for fortid og nåtid og som jobber for fremtiden. Og kanskje vi ikke bare skal se på denne prisen som en vurdering av hva vi har greid å oppnå i løpet av trettifem år, men også et slags frempek på hva vi har tenkt å gjøre videre, for vi gir ikke opp og vi fortsetter vårt arbeid.

Takk for oppmerksomheten.

– Vet at natten tar slutt

Mens ektemann og fredsprisvinner Ales Bjaljatski sitter fengslet i Belarus, tok kona Natallia Pintsjuk imot fredsprisen på mannens vegne.

Prisen har styrket ektemannen, sa Pintsjuk i sin tale i Oslo rådhus i dag.

– Tildelingen har styrket Ales i hans beslutning om å ikke gi opp sin overbevisning og har gitt håp til alle belarusere om at de kan regne med den demokratiske verdens solidaritet i kampen for sine rettigheter, uansett hvor lang tid denne kampen måtte ta.

Hun beskriver regimet i Belarus som voldelig og brutalt.

– De forfølger jenter og gutter, kvinner og menn, mindreårige og eldre. I belarusiske fengsler et det systemets umenneskelige ansikt som råder grunnen, særlig for de som drømte om å være frie mennesker!

Kona sa de neste ordene kom direkte fra ektemannen.

– Vi drømmer ikke om noe veldig spesielt eller ekstraordinært, vi vil bare bli kalt mennesker. Vi drømmer om at vi vil få et land med et varmt hjerte og gode levekår.

Han har ikke mistet motet i sin årelange kamp for demokrati.

– Jeg vet at natten tar slutt og at morgenen kommer med lys. Jeg vet at det som skyver oss utrettelig fremover er håp og en drøm.

Nobeltalen til Ales Bjaljatski, fremført av ektefellen Natallia Pintsjuk

Deres Majesteter,

Deres Kongelige Høyheter,

Ærede medlemmer av Nobelkomiteen, ærede gjester!

Jeg er svært begeistret og ydmyk over å ha fått æren av å tale under utdelingsseremonien for vinnerne av Nobels fredspris 2022. Blant disse er min mann Ales Bjaljatski.

Dessverre kan han ikke selv motta denne prisen. Han sitter ulovlig fengslet i Belarus. Det er grunnen til at det er jeg som står her på denne talerstolen.

Jeg vil rette en dypfølt takk til den norske Nobelkomiteen, som gjennom denne tildelingen har styrket Ales i hans beslutning om å ikke gi opp sin overbevisning og som har gitt håp til alle belarusere om at de kan regne med den demokratiske verdens solidaritet i kampen for sine rettigheter, uansett hvor lang tid denne kampen måtte ta.

Mange takk til alle som har støttet Ales, hans venner og hans sak i alle disse årene og som også støtter han nå.

Jeg vil også på det varmeste få lov til å gratulere Senteret for sivile rettigheter og Memorial International Society med en velfortjent pris.

Ales er i likhet med alle oss andre klar over hvor viktig og risikabelt det er å oppfylle rollen som menneskerettforkjempere, særlig på dette tragiske tidspunktet hvor Russland har angrepet Ukraina.

Ales er ikke den eneste som sitter i fengsel, der er det også tusener av belarusere; rundt om i landet er det titusener som er undertrykt og urettmessig fengslet for sin borgeraktivisme og sin tro.

Hundretusener har vært nødt til å flykte fra landet bare fordi de ønsker å leve i en demokratisk stat.

Dessverre har myndighetenes krig mot eget folk, språk, historie og demokratiske verdier pågått i Belarus i mange år. Jeg sier dette med stor smerte og vaktsomhet, siden dagens politiske og militære hendelser truer med å frata Belarus sin status som selvstendig og uavhengig stat.

Dessverre velger myndighetene å forholde seg til samfunnet gjennom bruk av makt – granater, batonger, elektrosjokkvåpen og uendelig mange arrestasjoner og tortur.

Det er ingen tegn til eller snakk om nasjonalt kompromiss eller dialog. De forfølger jenter og gutter, kvinner og menn, mindreårige og eldre.

I belarusiske fengsler et det systemets umenneskelige ansikt som råder grunnen, særlig for de som drømte om å være frie mennesker!

I lys av en slik situasjon er det ingen tilfeldighet at myndighetene arresterte Ales og hans kolleger fra menneskerettighetssenteret «Vjasna» for deres tro på demokrati og menneskerettighetsaktiviteter: Marfa Rabkova, Valiantsin Stefanovich, Uladzimir Labkovich, Leanid Sudalenka, Andrei Chapiuk og andre menneskerettighetsforkjempere sitter bak lås og slå.

Mange menneskerettighetsforkjempere er fortsatt under etterforskning og er utsatt for aktoratets vrede og anklager, mens andre er tvunget til å emigrere til utlandet.

Men «ingen kan knuse, stoppe eller holde tilbake» menneskerettighetssenteret «Vjasna-96», som ble opprettet for over tjuefem år siden av Ales og hans kolleger.

Ales kunne ikke formidle teksten til denne talen fra fengselet, men han greide å fortelle meg noen ord.

Jeg skal derfor dele hans tanker med dere – både nyere tanker og tanker som er nedtegnet tidligere.

Det dreier seg om fragmenter av tidligere uttalelser, skriftlige verker og betraktninger. Her er hans betraktninger om Belarus’ fortid og fremtid, om menneskerettigheter, om hvilken skjebne fred og frihet går i møte.

Så da gir jeg ordet til Ales.

—

Det har seg slik at de menneskene som setter mest pris på frihet ofte er de som er fratatt den. Jeg minnes mine venner – menneskerettsaktivister fra Cuba, Aserbajdsjan, Uzbekistan, jeg minnes min åndelige søster Nasrin Sotoudeh fra Iran. Jeg beundrer kardinal Joseph Zen fra Hong Kong. Tusenvis av mennesker sitter i dag bak lås og slå i Belarus av politiske årsaker, og de er alle mine brødre og søstre. Ingenting kan stanse folkets tørst etter frihet.

I mitt hjemland sitter hele Belarus i et fengsel. Journalister, statsvitere, fagforeningsledere sitter fengslet, blant dem mange av mine bekjentskaper og venner... Domstolene fungerer som et transportbelte, de som blir dømt fraktes bort til straffekolonier, og nye bølger av politiske fanger tar deres plass...

—

Denne prisen tilhører alle mine venner – menneskerettighetsforkjempere, borgeraktivister, titusener av belarusiske borgere som har blitt slått, torturert, arrestert, fengslet.

Denne prisen tilhører de millioner av belarusere som stod opp og agerte ute i gatene og på nettet for å forsvare sine sivile rettigheter. Den belyser den dramatiske situasjonen og kampen for menneskerettigheter i landet.

—

Jeg hadde nylig en kort samtale.

– Når vil du bli sluppet fri? – spurte de meg.

– Jeg er allerede fri, var mitt svar.

Min frie sjel svever over fangehullet og over lønnebladomrisset av Belarus.

Jeg ser inn i meg selv og mine idealer har ikke endret seg, de har ikke mistet sin verdi, de har ikke falmet. De er alltid med meg og jeg verner om dem så godt jeg kan. Det er som om de er støpt i gull, de kan ikke ruste.

Vi ønsker å bygge vårt samfunn slik at det blir mer harmonisk, rettferdig og ivaretakende overfor behovene til samfunnets sønner og døtre. Å oppnå et fritt og selvstendig Belarus, fritt for utenlandsk tvang. Vi drømmer om at det vil bli et land med et varmt hjerte og gode levekår.

Dette er en edel tanke, i tråd med globale dannelsesidealer. Vi drømmer ikke om noe veldig spesielt eller ekstraordinært, vi vil bare «bli kalt humane», som vår store klassiker Janka Kupala sa. Det innebærer respekt for oss selv og for andre, det innebærer menneskerettigheter, et demokratisk levesett, en anerkjennelse av belarusisk språk og av vår historie.

—

Jeg begynte tidlig å bli kritisk til den sovjetiske realiteten. Blant annet ble jeg møtt med strenge restriksjoner for bruk av belarusisk språk som følge av politikken for de-belarusifisering som ble ført på den tiden – og som fortsatt føres den dag i dag. Belarus’ tidligere koloniavhengighet er en allestedsnærværende realitet, som gjør at Belarus’ eksistens som nasjon og som folk fortsatt er truet.

Det er en fundamental feil å skille mellom menneskerettigheter og verdier som identitet og uavhengighet. Jeg har vært involvert i den uavhengige undergrunnsbevegelsen siden 1982, faktisk siden jeg var en ung mann på 20 år. Målet var å oppnå et demokratisk og selvstendig Belarus hvor menneskerettighetene ble respektert. Det kan ikke være noe Belarus uten demokrati og det kan ikke være noen menneskerettigheter uten et selvstendig Belarus. Og sivilsamfunnet må være så uavhengig at det kan garantere for en persons sikkerhet mot statlig maktmisbruk.

—

Jeg tror fordi jeg vet at natten tar slutt og at morgenen kommer med lys. Jeg vet at det som skyver oss utrettelig fremover er håp og en drøm.

Martin Luther King betalte for sin drøm med sitt liv, han ble skutt. Det jeg betaler for min drøm er mindre, men selv med tøffe konsekvenser angrer jeg ikke i det hele tatt. Min drøm er tross alt verdt alle mine personlige oppofrelser. Mine idealer er i tråd med idealene til mine eldre venner og åndelige mentorer - tsjekkeren Václav Havel og belaruseren Vasil Bykaw. Begge gikk gjennom store prøvelser i sine liv, begge fremmet sine nasjoner og sin kultur, begge kjempet for demokrati og menneskerettigheter til siste åndedrag.

—

Man kan ikke forvente at en tom åker gir en god avling med én gang. Først må den gjødsles godt og steiner må fjernes…Det kommuniststyret etterlot seg etter 70 år i Belarus var brent jord…

Det var en tid på slutten av 80-tallet hvor vi bokstavelig talt gjenkjente hverandre på gata... Men tidlig på 90-tallet var det tusener og titusener av oss ...

Det ble avholdt presidentvalg i Belarus 9. august 2020. Massivt valgfusk gjorde at folk strømmet ut i gatene. Det ble en duell mellom det gode og det onde. Det onde var godt bevæpnet. På det godes side var det kun fredelige masseprotester som landet aldri før hadde opplevd og som samlet hundretusener av mennesker.

Som svar tok myndighetene i bruk undertrykkende mekanismer som tortur og drap, noe Raman Bandarenka, Vitold Ashurak og mange andre ble ofre for.

Dette er den verste og mest ubeskrivelige formen for undertrykkelse i all sin brutalitet. Folk utsettes for grufull tortur og utenkelige lidelser.

Celler og fengsler ligner på sovjetiske offentlige toaletter, hvor folk holdes innesperret i måneder og år. Jeg er helt imot at kvinner skal fengsles, men forestill dere da hvordan de har det i fengsel i Belarus - denne filialen av helvete på jord!

Lukasjenkos uttalelser bekrefter at hans ordensmakt fikk frie hender til å stanse folk gjennom å skape frykt og fremsette massive trusler.

Men borgere av Belarus krever rettferdighet. De krever at de som står bak massive forbrytelser må straffes. De krever frie valg. Belarus og det belarusiske samfunnet vil aldri bli slik det var før, da det var bastet og bundet på hender og føtter. Folk har våknet…

—

Nå spiller kampen mellom det gode og det onde seg ut i sin reneste form i regionen. Den kalde vinden fra øst kolliderer med varmen fra den europeiske renessansen.

Det holder ikke å være utdannet og demokratisk, det holder ikke å være human og nådig. Vi må være i stand til å verne om det vi har oppnådd og vårt fedreland. Det er ikke for ingenting at begrepet fedreland i middelalderen var knyttet til begrepet frihet.

Jeg vet nøyaktig hvilket Ukraina som vil passe Russland og Putin — et avhengig diktatur. Det samme som i dagens Belarus, hvor stemmen til det undertrykte folket blir ignorert og ikke tatt hensyn til.

Russiske militærbaser, en enorm økonomisk avhengighet, kulturell og språklig russifisering – dette er svaret på spørsmålet om hvilken side Lukasjenko står på. Belarusiske myndigheter er kun uavhengige så lenge Putin tillater dem å være det. Dette er grunnen til at det er nødvendig å kjempe mot "diktatorinternasjonalen".

—

Jeg er menneskerettighetsaktivist og derfor støtter jeg ikke-voldelig motstand. Jeg er ingen aggressiv person, og jeg forsøker alltid å opptre deretter. Jeg mener allikevel at godheten og sannheten må få lov til å beskytte seg selv.

Så godt jeg kan holder jeg ro i sjelen, jeg steller med sjelen som en delikat blomst og jager vekk sinnet. Og jeg ber om at virkeligheten ikke tvinger meg til å grave opp en øks som har ligget begravet lenge, for å forsvare sannheten med en øks i mine hender. Måtte jeg bevare et fredelig sinn.

—

10. desember vil jeg gjenta dette for alle: «Vær ikke redd!» Det var disse ordene pave Johannes Paul II uttalte da han på 80-tallet besøkte det kommunistiske Polen. Han sa ikke noe mer, men det var nok. Jeg tror fordi jeg vet at etter vinter kommer vår.

Dette var sitater av Ales Bjaljatski. Og jeg vil avslutte min tale med følgende rop fra hans sjel:

Frihet for det belarusiske folk! Frihet for Vjasna! Lenge leve Belarus!

Tårene strømmet nedover kinnene på enkelte av gjestene fra fredsprisvinnernes organisasjoner da Natallia Pintsjuk refererte ektemannens ord.

– Du er ikke alene

Leder av Nobelkomiteen Berit Reiss-Andersen hyllet fredsprisvinnerne som «fredens forkjempere» da hun delte ut prisen.

– I dag går våre tanker til alle politiske fanger i Belarus. Vi tenker i særdeleshet på Ales Bjaljatski, som sitter i en mørk og isolert fengselscelle i Minsk: Du er ikke alene; vi står ved din side, sa Berit Reiss-Andersen under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo rådhus i dag.

Berit Reiss-Andersens tale til prisvinnerne

Samtidig som vi er samlet her i dag, blir Nobelprisene for fysiologi eller medisin, fysikk, kjemi og litteratur delt ut til årets vinnere i Stockholm.

I henhold til bestemmelsene i Alfred Nobels testament er alle Nobelprisene forbundet med hverandre, også fredsprisen.

Alfred Nobels visjon handlet om fremskritt gjennom vitenskap og søken etter sannhet og stadig mer kunnskap. Visjonen handlet også om litteraturens gjennomgripende evne til å opplyse og berike sinnet og om fred, som er helt vesentlig for sikkerhet og fremgang.

Alfred Nobels støtte til vitenskap, litteratur og fred avspeilet hans overbevisning om at slike aktiviteter var nøkkelen til en bedre verden. Kjernen i hans visjon var troen på at talentfulle og engasjerte enkeltindivider kan utgjøre en forskjell.

I år er det en stor glede for meg å hedre Ales Bjaljatski, organisasjonen Memorial og Senteret for sivile rettigheter som «fredens forkjempere» - som med ulike virkemidler, men et felles mål – har gjort menneskeheten den største nytte.

For dette blir hver av dem tildelt Nobels fredspris for 2022, med en tredel av prisbeløpet hver.

Da denne beslutningen ble annonsert i oktober, understreket Nobelkomiteen at de tre prisvinnerne har kjempet for retten til maktkritikk og grunnleggende rettigheter for borgerne.

De har gjort en enestående innsats for å dokumentere krigsforbrytelser, brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk. Til sammen viser de sivilsamfunnets betydning for fred og demokrati.

En demokratisk regjering trenger ikke bare støtte fra sitt folk, men også kritikk, nye ideer og nye perspektiver. Den ultimate kilden til makt er folket.

Historien lærer oss at selv undertrykte folk vil på et eller annet tidspunkt trosse undertrykkeren. Noen vil danne en bevegelse og ta til orde for mer frihet, rettferdighet, demokrati og rettsstat.

Disse rettighetene og verdiene er rammeverket som garanterer enhver borger retten til å ha sin egen mening og nyte godt av ytrings- og organisasjonsfrihet.

Våre tre prisvinnere deler denne overbevisningen. De har en felles tilnærming for å avsløre undertrykkere og krigsforbrytere.

Deres metode går ut på en systematisk innsamling av bevis på tidligere og nåværende brudd på menneskerettigheter og krigsforbrytelser.

Formålet er å stille gjerningsmennene til ansvar, hedre ofrene og forhindre at grusomhetene gjentar seg.

Pålitelige bevis er av avgjørende betydning, ikke bare med tanke på en juridisk prosess, men også for historisk dokumentasjon og moralsk gjenreisning av ofrenes perspektiv.

Dette bringer meg til den første av våre tre prisvinnere, Ales Bjaljatski.

Belarusiske myndigheter har i årevis forsøkt å bringe ham til taushet. Han har blitt trakassert. Han har blitt arrestert og fengslet. Han har blitt fratatt muligheten til å arbeide.

Ales Bjaljatski er akademiker og litteraturviter og ordene har vært hans våpen helt siden han var blant dem som tok initiativ til demokrati- og menneskerettighetsbevegelsen i Belarus på 1980-tallet.

Han er grunnleggeren av Vjasna, en organisasjon som opprinnelig dokumenterte myndighetenes overgrep mot demonstranter, men som raskt utviklet seg til å bli en menneskerettsorganisasjon.

Vjasna har i over 20 år dokumentert overgrep og tortur mot aktivister og politiske motstandere av det autoritære regimet i Belarus.

Organisasjonen identifiserer ofre, følger med på hvor de soner sine straffer og overvåker den behandlingen de får. Vjasna ønsker å forsikre seg om at ofre som forsvinner, ikke blir glemt. I juli 2021 ble Vjasnas kontorer ransaket og lederne ble arrestert.

I dag går våre tanker til alle politiske fanger i Belarus.

Vi tenker i særdeleshet på Ales Bjaljatski, som sitter i en mørk og isolert fengselscelle i Minsk: Du er ikke alene; vi står ved din side. Vi takker din kone Natallia Pintsjuk, som snart vil motta gullmedaljen og diplomet på dine vegne.

Ales Bjaljatski insisterer på at han ikke er politiker. Hans rolle er å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstat – en farlig oppgave i et diktatur. Han risikerer nå å bli idømt en fengselsstraff på syv til 12 år.

Romanforfatteren Milan Kundera skrev en gang: «Menneskets kamp mot makten er hukommelsens kamp for å ikke glemme».

Organisasjonen Memorial er viet nettopp dette: hukommelse.

Den ble opprettet på slutten av 1980-tallet i det tidligere Sovjetunionen av blant andre Nobelprisvinneren Andrej Sakharov og den utrettelige menneskerettsforkjemperen Elena Zhemkóva, som er til stede her i dag.

Vær så snill å reise deg, Elena!

Opprinnelig var formålet med Memorial å dokumentere kommuniststyrets undertrykkelse og grusomheter, slik at disse forbrytelsene aldri skulle bli glemt.

Etter at Sovjetunionen ble oppløst, utvidet organisasjonen sitt virkeområde til å også omfatte brudd på menneskerettighetene i Russland.

Selv om Memorial som sådan ble midlertidig tolerert av myndighetene, ble medlemmene stadig utsatt for represalier og angrep.

Som vi alle husker, ble Natalja Estemirova, som ledet Memorials kontor i Tsjetsjenia, brutalt myrdet i 2009 mens hun var i ferd med å dokumentere krigsforbrytelser begått av russiske og prorussiske styrker under den andre tsjetsjenske krigen.

Ved å stemple sivilsamfunnets legitime og normale aktiviteter som aktiviteter av «utenlandske agenter», har russiske myndigheter sikret seg et juridisk grep over aktiviteter som myndighetene ikke liker.

Memorial som juridisk enhet er nå historie. Organisasjonen ble nedlagt gjennom en rettskjennelse i april 2022. Nettverket av tidligere ansatte og støttespillere av den avviklede organisasjonen er allikevel fortsatt aktivt.

Det er ekstremt viktig at Memorials unike arkiver over tidligere og nåværende forbrytelser begått av staten blir bevart for fremtiden.

Vi må også sørge for at den viktigste lærdommen fra Memorials 35 år lange kamp for sannheten aldri blir glemt: Ved å dokumentere de mørke kapitlene i vår historie, gir vi oss selv muligheten til å lære av fortiden og forhindre at de samme feil blir begått på nytt.

Memorial var fast bestemt på å fortelle den sanne historien om overgrep, undertrykkelse og krigsforbrytelser. Dessverre må jeg si at slike sannheter blir sett på som statsfiendtlige i dagens Russland.

Vi er beæret over å ha styreleder i Memorial, Jan Ratsjinskij, med oss her i dag. Hans motto er: «Ingen har tenkt å gi opp!»

Da kommer jeg endelig til Senteret for sivile rettigheter i Ukraina, som er representert her på podiet av styreleder Oleksandra Matvijtsjuk.

Senteret for sivile rettigheter har slått fast at det ønsker å «styrke prinsippet om menneskeverd». Det er et dristig mål. Mer spesifikt ønsker senteret å oppmuntre til borgeraktivisme for å støtte demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten.

Da Senteret for sivile rettigheter ble opprettet i 2007, var ikke Ukraina et fullverdig demokrati og en fullverdig rettsstat. Årene med nyvunnet frihet etter Sovjetunionens sammenbrudd var preget av både fremskritt og tilbakeslag på dette feltet.

Da det prorussiske og stadig mer autoritære regimet til tidligere president Viktor Janukovitsj slo til mot de fredelige demokratiprotestene på Uavhengighetsplassen i Kyiv i 2013, lanserte Senteret for sivile rettigheter sitt Euromaidan SOS-initiativ.

Formålet med initiativet var dobbelt, både å dokumentere myndighetenes brudd på menneskerettighetene og yte juridisk bistand til ofrene. Senteret begynte også å overvåke hvordan ulike statlige organer som politiet og sikkerhetstjenestene opptrådte for å kunne stille dem til ansvar for deres handlinger og oppfordre til institusjonelle reformer.

Sist, men ikke minst, utviklet Euromaidan SOS interaktive kart som gjorde det mulig å spore tvangsbortføringer av menneskerettsaktivister, demokratiforkjempere og undersøkende journalister.

Etter at Viktor Janokovitsj ble avsatt i februar 2014 og Russland foretok den ulovlige annekteringen av Krym, har Sentret for sivile rettigheter vendt oppmerksomheten mot menneskerettighetssituasjonen der og i den omstridte Donbas-regionen.

Senteret for sivile rettigheter var den første menneskerettsorganisasjonen som sendte mobile overvåkingsteam til Krym og Donbas. De utarbeidet lister over politiske fanger og brudd på menneskerettigheter som senere ble utvekslet med, og supplert, av andre nasjonale og internasjonale overvåkere av menneskerettigheter.

Med den russiske invasjonen i Ukraina fikk disse mobile overvåkingsteamene en ny og overveldende oppgave, nemlig å identifisere og dokumentere krigsforbrytelser begått av russiske og prorussiske styrker på ukrainsk jord.

Senteret for sivile rettigheter har tatt til orde for at Ukraina skal slutte seg til Den internasjonale straffedomstolen.

Det har samarbeidet med internasjonale partnere for å samle inn bevis for russiske brudd på menneskerettigheter og krigsforbrytelser, og har dermed banet vei for fremtidige juridiske prosesser mot krigsforbryterne.

Gjennom sitt arbeid i dag legger Senteret for sivile rettigheter grunnlaget for fred og rettferdighet i morgen.

En dag, når krigshandlingene har stanset, vil Ukraina fortsette sitt arbeid med utvikling av demokrati og rettsstat. Senteret for sivile rettigheter tar sikte på å gå i bresjen for denne prosessen.

Det er Den norske Nobelkomites overbevisning at årets tre fredsprisvinnere demonstrererhvilken vital rolle sivilsamfunnet spiller når det gjelder å oppnå og bevare fred.

I dag møtes vi i Oslo og Stockholm for å feire alle Nobelprisene. Vi møtes på et tidspunkt hvor demokrati og frihet er på vikende front globalt, hvor det pågår en brutal angrepskrig i Europa med destruktive globale konsekvenser.

Stilt overfor disse mange krisene og utfordringene, trenger verden engasjerte forskere og mennesker som iherdig søker etter sannheten og utvider grensene for vår kunnskap.

Verden trenger også disse beundringsverdige enkeltindividene og grupper av mennesker som med stor personlig oppofrelse utfordrer undertrykkende myndigheter og står opp mot aggresjon i kampen for demokrati, menneskerettigheter og fred.

Den norske Nobelkomite er stolt over å hedre Ales Bjaljatski, Memorial og Senteret for sivile rettigheter for deres bidrag til fred og menneskelig verdighet i disse svært urovekkende tider.

Andersen understreker viktigheten av kritikk og nye ideer for å holde demokratier i live.

– En demokratisk regjering trenger ikke bare støtte fra sitt folk, men også kritikk, nye ideer og nye perspektiver. Den ultimate kilden til makt er folket, sa Berit Reiss-Andersen.

Ser framover

Statsminister Jonas Gahr Støre håper fredsprisen vil være en oppmuntring til folket i Ukraina, Russland og Belarus.

– I alle tre landene der prisen treffer er det uavklarte situasjoner. Vi får håpe den blir en kraft og opplevelse av støtte, sier Støre til NRK.

På vei inn i Oslo rådhus før utdelingen av Nobels fredspris trakk Støre paralleller til prisen i 1975, da den gikk til russiske Andrej Sakharov, som kjempet for menneskerettigheter i datidens Sovjetunionen.

Siden ble han en av grunnleggerne av Memorial, som i dag mottar Nobels fredspris.

Se bilder fra utdelingen:

Kronprinsesse Mette-Marit ble som flere rørt under Jan Ratsjinskij, som representerer den russiske organisasjonen Memorial, sitt Nobelforedrag under utdelingen av Nobels fredspris. — Kronprinsesse Mette-Marit var en av mange som ble berørt av talen til Jan Ratsjinskij fra Memorial.
Foto: Javad Parsa / NTB

Oleksandra Matvijtsjuk, som representerer den ukrainske organisasjonen Senteret for sivile rettigheter, har holdt sin nobeltale under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo rådhus. — Oleksandra Matvijtsjuk fra den ukrainske prisvinneren Senteret for sivile rettigheter på vei ned fra talerstolen etter å ha holdt sin nobeltale.
Foto: Javad Parsa / NTB

Fiolinist Catharina Chen spiller under utdelingen av Nobels fredspris 2022 i Oslo rådhus. — Fiolinist Catharina Chen var en av artistene som spilte under utdelingen i Oslo rådhus.
Foto: Rodrigo Freitas / NTB

Nobels fredspris 2022 - prisvinnere på podiet. — Representantene fra prisvinnerne samlet sammen med medlemmer av Nobelkomiteen og Nobelinstituttet. F.v. Natallia Pintsjuk, Jan Ratsjinskij, Oleksandra Matvijtsjuk, Asle Toje, Anne Enger, Kristin Clemet og Olav Njølstad.
Foto: Rodrigo Freitas / NTB

Jan Ratsjinskij, som representerer den russiske organisasjonen Memorial, holder sitt Nobelforedrag under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo rådhus. — Jan Ratsjinskij er styreleder for Memorial, som er en paraplyorganisasjon for ulike russiske menneskerettighetsorganisasjoner. Deler av Memorial er blitt tvangsoppløst av myndighetene.
Foto: Rodrigo Freitas / NTB

Marja Mortensson og Daniel Herskedal med musikalsk innslag under utdelingen av Nobels fredspris for 2022 i Oslo rådhus. — Den samiske artisten Marja Mortensson og jazzmusikeren Daniel Herskedal fremførte sangen Máttarahkku.
Foto: Javad Parsa / NTB

Leder Berit Reiss-Andersen i Nobelkomiteen tildeler Natallia Pintsjuk, som representerer sin ektemann, aktivisten Ales Bjaljatski fra Belarus Nobels fredspris for 2022 i Oslo rådhus. — Natallia Pintsjuk overrekkes ektemannens nobeldiplom og gullmedalje av Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen.
Foto: Rodrigo Freitas / NTB

De tre prisvinnerne Oleksandra Matvijtsjuk, Jan Ratsjinskij og Natallia Pintsjuk (på vegne av ektemannen Ales Bjaljatski) viser sine diplomer mens de mottar applaus. — Rådhussalen var pyntet med i ulike toner av rødt, en farge som har sterk betydning i vinnernes ulike hjemland. Flamingoblomster og Sibirkornell var hovedelementene i blomsterdekorasjonene som blomsterdekoratør Stein Are Hansen hadde laget.
Foto: Rodrigo Freitas / NTB

Gjester fra fredsprisvinnernes organisasjoner under utdelingen av Nobels fredspris for 2022. — Hver av prisvinnerne fikk invitere med seg rundt 20 inviterte gjester. De satt samlet om hverandre på den ene siden av salen.
Foto: Javad Parsa / NTB

Kongefamilien under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo rådhus. — Kong Harald, dronning Sonja, kronprinsesse Mette-Marit og kronprins Haakon er faste gjester på Nobel-utdelingen. Før utdelingsseremonien i Oslo rådhus var prisvinnerne i audiens på Slottet.
Foto: Javad Parsa / NTB

Nobelkomiteen begrunnet årets pris med sivilsamfunnets viktige rolle for fred og demokrati.

Dette er Nobelkomiteens begrunnelse

Den Norske Nobelkomite har besluttet at Nobels Fredspris for 2022 skal gå til én person og to organisasjoner.

Prisvinnerne representerer sivilsamfunnet i sine hjemland. De har i mange år stått opp for retten til maktkritikk og grunnleggende rettigheter for borgerne. De har gjort en enestående innsats for å dokumentere krigsforbrytelser, brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk. Til sammen viser de sivilsamfunnets betydning for fred og demokrati.

Årets fredspris går til menneskerettsforkjemperen Ales Bialiatski fra Belarus, den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og den ukrainske menneskerettighetsorganisasjonen Center for Civil Liberties.

Ales Bialiatski var en av initiativtakerne til den demokratibevegelsen som oppsto i Belarus på midten av 1980-tallet. Han har viet sitt liv til arbeidet for demokrati og en fredelig utvikling i sitt hjemland, bl.a. ved å stifte organisasjonen Viasna (Vår) i 1996. Bakgrunnen var de omstridte grunnlovsendringene som ga presidenten diktatoriske fullmakter, og som utløste omfattende demonstrasjoner. Viasna ga støtte til de fengslede demonstrantene og deres familier. I årene som fulgte utviklet Viasna seg til å bli en bredt anlagt menneskerettighetsorganisasjon som dokumenterte og protesterte mot myndighetenes bruk av tortur mot politiske fanger.

Makthaverne har gjentatte ganger forsøkt å bringe Ales Bialiatski til taushet. Han var fengslet fra 2011 til 2014. Etter omfattende demonstrasjoner mot regimet i 2020 ble han påny arrestert. Han sitter fortsatt fengslet uten dom. Til tross for enorme personlige belastninger har Bialiatski ikke veket en tomme i sin kamp for menneskerettigheter og demokrati i Belarus.

Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial ble grunnlagt i 1987 av menneskerettighetsaktivister i det tidligere Sovjetunionen som ville forhindre at ofrene for kommunistregimets undertrykkelse ble glemt. Fredsprisvinner Andrej Sakharov og menneskerettighetsforkjemper Svetlana Gannusjkina var blant grunnleggerne. Memorial bygger på en forståelse av at et oppgjør med fortidens forbrytelser er nødvendig for å forebygge nye.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd utviklet Memorial seg til å bli den største menneskerettighetsorganisasjonen i Russland. I tillegg til å etablere et dokumentasjonssenter over Stalin-tidens ofre, samlet og systematiserte Memorial informasjon om politisk undertrykkelse og brudd på menneskerettigheter i Russland. Memorial ble den mest autoritative kilde for informasjon om politiske fanger i russiske fengsler. Organisasjonen har samtidig stått i fremste rekke i kampen mot militarisme, for menneskerettigheter og et rettsbasert styresett.

Der sivilsamfunnet må vike for autokrati og diktatur, er freden ofte det neste offer. Under Tsjetsjenia-krigene samlet og verifiserte Memorial informasjon om overgrep og krigsforbrytelser begått av russiske og pro-russiske styrker mot sivilbefolkningen. Lederen for Memorials avdeling i Tsjetsjenia, Natalja Estemirova, ble i 2009 drept som følge av dette arbeidet.

Sivilsamfunnsaktører i Russland har i en årrekke blitt utsatt for trusler, fengsling, forsvinning og drap. Som et ledd i myndighetenes trakassering av Memorial ble organisasjonen tidlig stemplet som «utenlandsk agent». I desember 2021 bestemte myndighetene at Memorial skulle oppløses ved tvang og dokumentasjonssenteret stenges for godt. Stengningene trådte i kraft de neste månedene, men menneskene bak Memorial lar seg ikke stenge ned. I en kommentar til tvangsoppløsningen uttalte styreleder Jan Ratsjinskij: «Ingen planlegger å gi opp.»

The Center for Civil Liberties ble grunnlagt i Kyiv i 2007 med det formål å arbeide for menneskerettigheter og demokrati i Ukraina. Senteret har gått i bresjen for å styrke det ukrainske sivilsamfunnet og legge press på myndighetene for å gjøre Ukraina til et fullverdig demokrati. For å utvikle Ukraina som rettsstat, har senteret blant annet vært en pådriver for at Ukraina skal slutte seg til Den internasjonale straffedomstolen.

Etter den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 har Center for Civil Liberties engasjert seg i arbeidet med å kartlegge og dokumentere russiske krigsforbrytelser mot den ukrainske sivilbefolkningen. Sammen med internasjonale samarbeidspartnere gjør senteret en banebrytende innsats med sikte på å kunne stille de skyldige til ansvar for sine forbrytelser.

Med årets fredspris til Ales Bialiatski, Memorial og Center for Civil Liberties ønsker Den Norske Nobelkomite å hedre tre fremragende forkjempere for menneskerettigheter, demokrati og fredelig sameksistens i nabolandene Belarus, Russland og Ukraina. Gjennom sin konsekvente støtte til humanistiske verdier, antimilitarisme og rettslige prinsipper har årets prisvinnere revitalisert og hedret Alfred Nobels visjon om fred og folkenes forbrødring – en visjon vår verden trenger mer enn noensinne.»

– Komiteens beslutning er av stor symbolsk betydning for oss: Den understreker at landegrenser verken kan eller bør splitte sivilsamfunnet.

– Det faktum at vi mottar prisen sammen er en ekstra belønning for oss, sa Jan Ratsjinskij i Memorial.

Russland og Belarus hjemme

Oslo rådhus var pyntet symbolet i rødt. Rødt og hvitt er blant annet opposisjonens farge i Belarus.

I salen satt representanter for det offisielle Norge, ambassadører og gjester tilknyttet fredsprisvinnerne og deres arbeid.

Verken ambassadøren fra Russland eller Belarus hadde svart på invitasjonen til utdelingen.

En rekke av Memorials grunnleggere var i salen. Der var også Lana Estemirova, datter av Natalia Estemirova, menneskerettighetsaktivist som ble drept mens hun jobbet for Memorial i 2009 med å undersøke krigsforbrytelser i Tsjetsjenia.

Også den belrusisske opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja var invitert til prisutdelingen.

Tikhanovskaja skal i kveld holde en av appellene til det tradisjonsrike fakkeltoget, før prisvinnerne hilser toget fra balkongen til Nobelsuiten på Grand Hotel.

Deretter blir det bankett for vinnerne og deres følge, med Nobelkomiteen som vertskap.

Blant de 250 gjestene er kongefamilien, representanter for regjeringen, Stortinget og norske menneskerettighetsorganisasjoner.

Dette er programmet for Nobel 2022

Nobels fredspris for 2022 ble tildelt menneskerettighetsforkjemperen Ales Bjaljatski fra Belarus, den russiske organisasjonen Memorial og ukrainske Senter for sivile rettigheter.

Torsdag 8. desember:

Prisvinnerne ankommer Norge:
Oleksandra Matvijtsjuk, leder for Senteret for sivile rettigheter
Jan Ratsjinskij, styreformann for Memorial
Natallia Pintsjuk, ektefelle til fengslede Ales Bjaljatski
Prisvinnerne intervjues av BBC og NRK i det årlige nobelintervjuet. Det norske intervjuet sendes på NRK2 fredag kl. 2215 og i NRK TV.

Fredag 9. desember:

Pressekonferanse med prisvinnerne på Nobelinstituttet kl. 1300
Prisvinnerne signerer Nobels gjesteprotokoll, som formelt viser at de aksepterer prisen
Den lille nobelmiddagen

Lørdag 10. desember:

Redd Barnas fredsprisfest på Rådhusplassen kl. 1100.
Prisvinnerne besøker festen sammen med kronprinsen og kronprinsessen
Audiens på Slottet med kongen og dronningen kl. 1200
Utdeling av fredsprisen i Oslo rådhus kl. 1300.
Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen overrekker diplom og nobelmedaljer til årets vinnere
Fakkeltog som starter på Jernbanetorget kl. 1745 og ender foran Grand Hotel kl. 1900, hvor prisvinnerne hylles av fakkeltoget.
Blant dem som skal holde apeller til fakkeltoget er:
Svetlana Tikhanovskaja, den belarusiske opposisjonslederen
Taciana Niadbaj, PEN Belarus
Oleg Orlov, Memorial
Oleksandra Romantsova, Senteret for sivile rettigheter
Nobelbankett på Grand Hotel for prisvinnerens, deres gjester og representanter for det offisielle Norge.

Søndag 11. desember:

Prisvinnerne møter stortingspresidenten og utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, deretter statsministeren og utenriksministeren
Årets fredsprisutstilling åpner på Nobels fredssenter. Utstillingen åpner for publikum mandag
Konsert for prisvinnerne og inviterte gjester med Operaorkesteret og sangere fra Den Norske Opera i Munchmuseets festsal
Nobel Peace Prize Forum i Universitets aula. Årets tema er Afghanistan og veien fremover

Gull fra Colombia

Vinnerne av Nobels fredspris blir tildelt et diplom, en medalje i gull og rundt 10 millioner svenske kroner.

Den 196 gram tunge gullmedalje er i 18 karat gull, og presses og preges hos Det Norske Myntverket.

Gullet i medaljen kommer fra en sertifisert gruveselskap i Colombia hvor man kan spore gullet hele veien fra gruven til medaljen, opplyser Nobelinstituttet.

Prisvinnerne får også hvert sitt spesiallagd diplom. De tre motivene til årets utgaver laget av Håkon Bleken (93), som illustrerte diplomene også i fjor og skal gjøre det neste år.

Se hele utdelingsseremoni her:

Senteret for sivile rettigheter (CCL)

Senteret for sivile rettigheter (Center for Civil Liberties, CCL) er en tenketank grunnlagt av Václav Klaus Jr i januar 2007 i Kyiv med mål om å styrke menneskerettigheter og demokrati i Ukraina.
Organisasjonen vil styrke det ukrainske sivilsamfunnet og presse myndighetene til å gjøre Ukraina til et fullverdig demokrati.
For å utvikle Ukraina til en rettsstat, har CCL aktivt tatt til orde for at Ukraina blir tilknyttet Den internasjonale straffedomstolen.
Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 har CCL engasjert seg i forsøk på å identifisere og dokumentere russiske krigsforbrytelser mot den ukrainske sivilbefolkningen.
I samarbeid med internasjonale partnere spiller senteret en foregangsrolle med tanke på å stille de skyldige til ansvar for sine forbrytelser.

Fredsprisvinner: Kompromiss med Russland er ikke fred

Memorial: Fortjente vi prisen?

– Vet at natten tar slutt

Les også Skrekkvelde i Belarus: Natallia Pintsjuk må hente ektemannens fredspris

– Du er ikke alene

Ser framover

Russland og Belarus hjemme

Gull fra Colombia

Nobels fredspris 2022

Mottok Nobels fredspris på vegne av mannen – valgte å bli igjen i Norge

Russland

Dette er de nye våpnene Ukraina får

Korrespondentbrevet

Når de unge våkner

SISTE NYTT

Siste nytt

Urix

Dette er de nye våpnene Ukraina får

FN slår alarm om mistenkte massegraver ved sykehus i Gaza: – Antyder alvorlige brudd på Folkeretten

Studentprotester mot Israel øker i USA

NRK Nyheter

Kontakt

Hjelp

Tjenester

Produksjon

Salg

Memorial: Fortjente vi prisen?

– Vet at natten tar slutt

Les også Skrekkvelde i Belarus: Natallia Pintsjuk må hente ektemannens fredspris

– Du er ikke alene

Ser framover

Russland og Belarus hjemme

Gull fra Colombia

Nobels fredspris 2022

Mottok Nobels fredspris på vegne av mannen – valgte å bli igjen i Norge

Russland

Dette er de nye våpnene Ukraina får

Korrespondentbrevet

Når de unge våkner

SISTE NYTT

Urix

Dette er de nye våpnene Ukraina får

FN slår alarm om mistenkte massegraver ved sykehus i Gaza: – Antyder alvorlige brudd på Folkeretten

Studentprotester mot Israel øker i USA

NRK Nyheter

Vi arbeider etterVær Varsom-plakatens reglerfor god presseskikk.

Kontakt

Hjelp

Tjenester

Produksjon

Salg

Vi arbeider etter
Vær Varsom-plakatens regler
for god presseskikk.