Fredsjubileet ga Putin ettertanke

Russlands forsvarsminister Sergej Sjoigu har offentliggjort, at en rekke fartøy fra Svartehavsflåten til russerne skal paradere i Sevastopol på Krim. Samtidig varslet han denne uken, at Russland skal styrke Svartehavsflåten de neste årene med flere ubåter og overflatefartøyer.

• Les: Separatister avviser Putins bønn

Etter Russlands invasjon og anneksjon av Krim i vår, har amerikanske flåte-enheter gjennomført øvelser tett opp til kysten av Krim og Ukraina. Svartehavet er blitt en kaldkrigs-arena.

I Moskva ble det antydet fra militært hold, at både president Vladimir Putin og statsminister Dmitrij Medvedev ville være til stede i Sevastopol 9. mai. Da ville de befunnet seg i den umiddelbare nærhet av de borgerkrigsliknende tilstandene i Donetsk og det sørøstre Ukraina.

• Les: Vil utsette folkeavstemning og åpner for politiske samtaler

Der sloss russiske separatister inne i Ukraina med myndighetene i Kiev om kontrollen over en rekke mindre byer i tillegg til storbyen Donetsk. Også Odessa ble grepet av omfattende, etniske sammenstøt 2. mai. Der var de offisielle dødstallene rundt 40. Men 6. mai meldte russiske TV-kanaler, at like mange ligger uidentifisert på likhuset i Odessa.

I byen har politisjefen og guvernøren fått sparken av myndighetene i Kiev denne uken siden de tillot så voldsomme blodsutgytelser i Odessa. Urolighetene har ikke på samme måte spredd seg til Ukrainas nest største by Kharkov eller til Dnipropetrovsk i Øst-Ukraina, byer som også er delt mellom russere og ukrainere.

På Krim, som på Den røde plass i Moskva, blir det en enorm militær styrkemarkering den 9. mai.

Russerne markerer freden i 1945 ett døgn etter Vesten. For det tok et døgn å oversette Tysklands kapitulasjonserklæring fra 8. mai til russisk.

I år blir markeringene her i Russland av freden fra 1945 sterkt preget av krigens tegn i det sørøstre Ukraina, en borgerkrigsliknende tilstand som både USA, EU og flertallet av alle statene i Europa mener Kreml står bak.

Det kom klart frem da et trettitalls utenriksministre fra Europarådet møttes i Wien den 6. mai.

Den russiske fjernsynsdekningen ga derimot inntrykk av at det var Russlands utenriksminister Sergej Lavrov som tok resten av Europa i skole over Ukraina.

• Les: Brende: – Vi må få gjennomført presidentvalget

Glemt er det at Russland ble suspendert for ett år fra Europarådet på grunn av Putins første styringsår og hans uskjønnsomme måte å føre krig i Tsjetsjenia på.

Foran 9. mai utstedte president Putin også et dekret som ga utmerkelsen «For fortjenester til fedrelandet» til 300 journalister for deres dekning av konflikten med Ukraina, blant dem de verste krigshisserne som Arkadij Mamentov.

Hans talkshow fremstiller bildet som om hele Ukraina står i borgerkrig. Tidligere ga Putin denne ordenen til Dmitrij Kiseljov, nå svartelistet av både USA og EU.

• Analyse: Historiene Kreml ikke forteller

Barnemilitarismen i Russland

Det militære skolesystemet i Russland oppkalt etter feltherren Suvòrov fra krigen mot tyrkerne på Krim på 1700-tallet, tar opp gutter fra 11-årsalderen.

Under skoleåpningen ved en av Suvòrov-skolene i nordvestre Moskva i begynnelsen av september i fjor, sa en gjestende general fra Kasakhstan: «Med Vesten kan man forhandle, med Østen må man være venner».

Nettopp dette er president Vladimir Putins strategi nå.

Kina skal delta i brobyggingen for å forbinde den annekterte Krimhalvøyen med fastlands-Russland nå. Isolert og rammet av sanksjoner fra EU og USA, vender Russland seg nå mot sin allierte i Kasakhstan og mot Kina.

I den euroasiatiske staten Russland styrker Putin den asiatiske komponent fordi han ikke har maktet, og heller ikke har prøvd å styrke det sivile samfunn i Russland. Tvert om har Vladimir Putin med sin bakgrunn fra KGB systematisk bygd opp nasjonalismen.

Slik søker Putin å gi minnene fra den sovjetiske innsats under andre verdenskrig en ny aktualitet under slagordet «vi er de sterkeste». Slik skal legitimiteten til hans regime som har vart i 14 år styrkes. Det trengs.

– 25 prosent av alle russere lever undere grensen for eksistensminimum, sier Sergèj Mirònov, som var en av Putins nære allierte og ledet Føderasjonsrådet i 11 år under Putin. Noe som tilsvarer senatsleder i USA.

55 prosent av alle russere ville utvandret hvis de hadde hatt noe sted å utvandre til, viste en stor meningsmåling fra mediehuset Kommersant fra to år tilbake. Samme undersøkelse viste, at det store flertall av russere yngre enn 24 år, drømte om at de var født i en liten, liberal stat i Vest-Europa.

Forakten for svakhet

Forakten for svakhet er et bærende element i den nasjonalistiske machokultur som dyrkes frem på bred front her i Russland.

Anvendt på Ukraina nå, virker forakten for svakhet slik: Den du fysisk og militært kan dominere, kan du forakte. Og den du forakter, kan du gjøre nesten hva som helst med.

Russiske medier, med utenriksminister Sergej Lavrov i spissen, kaller dem som har støtten i Kiev for nazister og fascister. Men at forakten for svakhet, som det er hevet over enhver tvil at russisk verdigrunnlag nå fremmer også var et kjernetrekk i nazismen, sjenerer verken Kreml eller de russiske medier.

I 1971 utga filosofen Harald Ofstad boken «Vår forakt for svakhet», et resultat av hans doktorgrad på nazismen i 1956. «My samye krutye» - «vi er de tøffeste» – er et yndet munnhell som enhver som bor i Russland og snakker språket, hører daglig.

Vi ser det fremelsket i filmer, TV-serier og i det begredelige styringsresultat med en voldsspiral som gjør, at mordhyppigheten i det russiske samfunn ligger 40 ganger over EU-nivå.

– Militarismen kommer til å føre til et sammenbrudd i det russiske samfunn, sa økonomiprofessor og kandidatmedlem til det russiske vitenskapsakademiet, Ruslàn Khazbulàtov, til NRK i fjor høst.

For 21 år siden var han formann for Russlands øverste sovjet, den lovgivende forsamling, som daværende president Boris Jeltsin skjøt ned over hodet på ham den 4. oktober 1993.

Russernes mål i Ukraina

Den russiske invasjonen og anneksjonen av Krim fra Ukraina var bare et middel, ikke et mål. Slik forhindret Vladimir Putin den nye ledelsen i Kiev å prøve å få Ukraina med i NATO.

For dette er en maktkamp med Vesten om russernes interessesfære, slik Kreml ser det og åpent medgir. For NATO tar ikke opp nye medlemsstater som har uløste territorielle stridsspørsmål med andre nabostater.

Bakgrunnen er den lange striden om Kypros mellom NATO-landene Tyrkia og Hellas. Dette ble russerne bevisst om mitt på 1990-tallet. For da måtte Ungarn og Romania i traktatform erklære at statene aldri mer skulle krangle om Transilvania som pris for å få komme med i NATO.

Allerede i fjor høst røpet president Vladimir Putin og statsminister Dmitrij Medvedev sterk motvilje da deres allierte i Kiev, den nå falne president Viktor Janukovitsj, ville inngå en assosieringsavtale med EU.

Da han gikk fra den beslutningen under toppmøtet mellom EU-lederne og de østeuropeiske lederne i Vilnius i november, endret Kreml påfallende og merkbart tonen overfor Ukraina i positiv retning. I stedet for å si at en assosieringsavtale med EU ville knekke Ukrainas økonomi, lovet russerne Janukovitsj kreditter og gassprisrabatter på samlet 15 milliarder amerikanske dollar.

Da oppsto Euro-Maidan.

Kreml frykter Maidan. For under den oransje revolusjonen i desember 2004 maktet demonstrantene på Maidan i Kiev å presse Kremls foretrukne mann i Ukraina, den etniske russeren Viktor Janukovitsj ut av presidentstolen.

• Les: Ukrainas farvel til Russland

For ukrainsk høyesterett slo fast, at han vant makten gjennom valgfusk. Slikt sjenerer ikke Vladimir Putin, verken da eller nå. Da Janukovitsj igjen falt fra maktens tinde eller flyktet for livet etter at 80 mennesker ble drept av hans opprørspoliti Berkut i uke 8, fikk Putin panikk for at folket på Maidan skulle virkeliggjøre sitt primære ønske om et samfunn, tuftet på vestlige verdier om åpenhet og et liberalt, sivilt samfunn utenfor Russlands interessesfære.

Pyrrhrus-seier for Russland i Ukraina?

Begrepet Pyrrhusseier stammer Antikkens feltherre ved samme navn. Han oppnådde nemlig en seier som ble for tung å bære følgene av. Invasjonen og anneksjonen av Krim kan potensielt bli en slik seier for Russland og Putin, men er det ennå ikke.

For tross alt var Krim befridd fra tyrkerne av russerne i andre halvdel av 1700-tallet, befolket av dem og tilhørte kun Ukraina i praksis mellom 1953 og 2014. Hvis derimot Russland skulle invadere kjerne-Ukraina gjennom en lynkrig, vinne den og ta de sørøstlige provinsene av Ukraina, kan ikke Putin se bort fra en understrømning, som allerede rår i Ukraina etter frustrasjonen over tapet av Krim.

Ukrainerne kunne forsone seg med tapet av de russisk-bebodde provinsene i sørøst, erklære det i bindende former og melde seg inn i NATO. Ennå er ikke dette noen dominerende holdning blant ukrainerne. Fortsatt gjelder trolig denne plakaten på Maidan med teksten: «Vi er fortsatt glade i russerne, men som vi forakter Putin».

Imidlertid skaper de borgerkrigsliknende tilstandene mellom en gruppe etniske russere på den ene siden og midlertidige makthaverne i Kiev som sprang ut fra Maidan, et stadig bitrere forhold mellom de to østslaviske folkene, russere og ukrainere.

Nå provoserer de hvitøyet av hverandre. Og dersom krisen og den meget aggressive konflikten mellom Russland og Ukraina skulle ende med en russisk invasjon og «Rest»-Ukraina ende opp i NATO, vil trolig ikke fremtidens ukrainske ledelse ha noe imot NATO-baser med rakettskjold, krysserraketter og hele pakken på sin nye grense mot Russland.

Dette er Putins mareritt, og trolig det scenario som får Russlands president til å avholde seg fra en invasjon av selve Ukraina. For et slikt resultat ville uansett bety, at den russiske interessesfære ville være trengt mye lengre østover enn på noe tidspunkt siden 1653, ukrainernes hetman eller leder Bògdan Khmelnìtskij ba om Tsarens beskyttelse mot polakkene. Da ville Russland være redusert til et føydalt liknende khanvelde uten en oppriktig venn vest for Ural.

For selv president Aleksandr Lukasjenko i Hviterussland uttalte at anneksjonen av Krim ga en dårlig presedens.

I en slik fremtid venter klansamfunnet Kasakhstan, kommuniststaten Kina og det stalinistiske diktaturet Nord-Korea på Putin som Russlands venner. Og underveis vil Russland tynges av Vestens sanksjoner, ødelegge tillitsforholdet til sin viktigste handelspartner EU, der Kina selv i dag bare er villig til å betale 70 prosent av den gassprisen EU betaler.

Så langt i 2014 er 70 milliarder amerikanske dollar trukket ut av Russland, russisk kapital investerer overhodet ikke hjemme og det blir negativ vekst i russisk økonomi med en sannsynlig inflasjon på 12–15 prosent i år.

Samtidig vil Vladimir Putin bruke 4,6 tusen milliarder kroner på sitt militærapparat frem til 2020. Det koster å være kar.

Dette innså president Vladimir Putin trolig under samtalene med formannskapet for OSSE den 7. mai her i Moskva. For han oppfordret onsdag russerne i Donetsk-regionen i det sørøstre Ukraina om å utsette deres planlagte folkeavstemming søndag 11. mai om enten drastisk økt autonomi eller løsrivelse fra Ukraina. Noe de senere avviste.

Tidligere den dagen hadde den britiske utenriksminister kalt dette opplegget den 11. mai for en blåpapirkopi av opplegget forut for invasjonen og anneksjonen av Krim. Til den tyske forbundskansler Angela Merkel i Berlin, sa den ukrainske presidentkandidat Pjotr Porosjenko, at sanksjonsrunde tre mot Russland burde komme alt nå som advarsel dersom Russland anerkjente en ny separatistisk folkeavstemming på søndag, denne gang i gruveområdet Donetsk.

Pjotr Porosjenko har nå over 43 prosent oppslutning foran presidentvalget 25. mai i Ukraina. Så at Putin trakk seg fra separatistenes opplegg for folkeavstemming søndag i Ukraina, kan tyde på at den russiske presidenten skjønner, at det fins andre makthavere enn ham, og i hvor høy grad de har isolert ham internasjonalt.