Fred mellom Etiopia og Eritrea: Utenkelig for bare få uker siden

Gladmeldingen forvirrer og begeistrer folk langt utover det tørre landområdet vi kjenner som Afrikas horn.

Regionen er mer kjent for terror, endeløse kriger og avmagrede barn med fluer i øynene, enn for fred og framgang.

– Afrikas horn hungrer etter fred og fremgang, sa Etiopias nye statsminister Abiy Ahmed før han dro til erkefienden Eritrea sist søndag.

I hovedstaden Asmara satte han sin signatur på fredserklæringen og skrev dermed historie.

Den 41 år gamle statslederen bryter med bildet av afrikanske ledere som gamle despoter. Han betegnes som en av de mest dynamiske og karismatiske lederne på kontinentet. Flere peker på Ahmed som en verdig kandidat for Nobels fredspris.

Fred og gjenforening

I første paragraf i erklæringen som statsledere skrev under på i Asmara, står det:

State of war has come to an end – Krigen er over.

Videre står det at:

Landene skal samarbeide tett, både politisk, økonomisk, kulturelt og med sikkerhetsspørsmål. Handel, økonomiske og diplomatiske bånd skal opprettes.

Samme dag fikk landene direkte telefonforbindelse med hverandre. Lokale aviser formidler tårevåte historier om gamle mødre som i forrige uke endelig igjen fikk høre barnas stemmer.

Folk skal kunne reise over grensene. Familier som ble skilt av Afrikas svar på jernteppet, kan gjenforenes. Allerede neste tirsdag skal Ethiopian Airlines åpne en flyrute mellom hovedstedene.

Økonomisk samarbeid skal prioriteres. Før blekket var tørt, ba Etiopia FN om å oppheve sanksjonene mot Eritrea.

Vi kan oppleve at et av verdens mest lukkede land åpner seg. Konsekvensene er mange, store og uoversiktlige.

Blodig bakgrunn med norsk støtte

Grensekrigen mellom Etiopia og Eritrea er sammenliknet med Den første verdenskrig, med skyttergraver og masseslakt med maskingeværer. Bare på fire dager skal 40 000 ha blitt drept. Siden 1998 har rundt 80 000 mennesker mistet livet i krigen.

Nå er det slutt. I fredserklæringens første paragraf har Etiopia godtatt grensekommisjonens avgjørelse fra 2002. Den som ga Eritrea rett til de potensielt mineralrike jordbruksområdene, som Etiopia har nektet å gi opp i 20 år.

Men det som skjer lørdag må ses i lys av Etiopias tap i en enda lenger og blodigere krig mot Eritrea.

Lille Eritreas væpnede frigjøringskamp mot giganten Etiopia startet etter at keiser Haile Selassie annekterte Eritrea på begynnelsen av 1960-tallet.

Da hadde Etiopia allerede kontrollert Eritrea i flere år, med verdenssamfunnets velsignelse. Norge satt i FN-kommisjonen som ga Etiopia råderetten, en takk til keiseren for støtten han ga de allierte under Den andre verdenskrig.

At den eritreiske motstandshæren vant i 1991, ble sett på som en militær sensasjon, og ikke utelukkende som et resultat av at Etiopia mistet Sovjetunionens støtte.

Etiopia tapte ikke bare krigen, landet tapte også tilgangen til havet. Denne lange krigen og landets behov for havner, er en del av bakteppet for å forstå det som skjer og den begeistringen som Etiopias plutselige fredsvilje vekker.

Lille land, hva nå?

Regimet i Asmara brukte flere uker på å reagere på Etiopias erklæring om at landet ville avslutte krigen på Eritreas betingelser. Det ble sett på som et tegn på villrede fra dette regimet som i 20 år har undertrykket egen befolkning ut fra én eneste forklaring, at Etiopia truet landets grenser.

Trusselen fra Etiopia har blitt brukt som begrunnelse for at Eritrea ikke kunne avholde valg. Derfor måtte innføringen av menneskerettigheter vente.

Derfor måtte menn og kvinner innrulleres til endeløse militærtjenester og annen samfunnstjeneste, det vil si forefallende arbeid for staten med månedslønner ned til ti dollar. Samfunnstjenesten har ingen tidsbegrensning og omfatter alt fra helsepersonell til vaskehjelper på hoteller og landarbeidere.

FN har sammenliknet tvangsarbeidet i Eritrea med slaveri. I tillegg har et stort antall flyktninger vitnet om vilkårlige fengslinger og tortur i eritreisk fangenskap. Ungdom flyktet. Mange til Norge.

Hva som vil skje med regimet nå som dens egen begrunnelse for å undertrykke befolkningen, dets «raison d'etat» er borte, er et spørsmål vi kan få svaret på svært raskt. Forskere som uttaler seg, har lite tro på at regimet vil overleve.

Det ukjente fredsdiplomatiet

Regimet i Asmara var derimot ikke bare informert, det var også delaktig i prosessen i langt større grad enn det som til nå har vært kjent, ifølge seniorforskeren Martin Plaut ved Institute of Commonwealth Studies.

Det var folk fra Kirkenes verdensråd som sonderte mulighetene for en løsning allerede i september i fjor, skriver Plaut. Det resulterte i møter i Washington der Eritreas informasjonsminister og Etiopias utenriksminister skal ha deltatt.

I april ønsket Etiopias nye statsminister å snakke direkte til Eritreas president på telefon, uten å nå fram. Presidenten skal endelig ha svart på oppringingen fra Addis Abeba etter press fra kronprinsen av Saudi-Arabia og USA. Så ble FN og Den afrikanske union involvert.

Resultatet er fred mellom fiender. Denne bakgrunnshistorien står å lese i lørdagens utgave av den anerkjente ukeavisen «The EastAfrican». Artikkelen er illustrert med en tegning av de to statslederne som klyper seg selv i armen. Det er nesten for utrolig til å være sant.

– En utrolig suksess, sa FNs generalsekretær António Guterres om fredsinitiativet.

Han besøkte Addis Abeba samme dag som statsministeren kom tilbake fra sin historiske reise, og gikk langt i å love opphevelsen av FNs strenge sanksjoner mot Eritrea.

Etiopias gode grunner

Etiopias behov for en større og mer gjennomgripende vekst, vurderes som en viktig årsak til fredsinitiativet. Den økonomiske vekstraten som i en årrekke har ligget på over 10 prosent, er misvisende positiv når utgangspunktet var så dårlig.

Etiopia er fremdeles et av verdens fattigste land og befolkningsveksten er blant verdens største.

Gjelden til Kina bekymrer Etiopias ledelse og internasjonale finansinstitusjoner, det samme gjør mangelen på dollar. Krigen kostet dyrt, freden kan bli svært innbringende.

Freden innebærer også at væpnede etiopiske opprørsgrupper ikke lenger får Eritrea som base.

Det viktigste for Etiopia er nok å få tilgang til verdenshavet via eritreiske havner. Landet har allerede avtaler om havner i Djibouti og i et somalisk område, men Etiopia vil ha flere alternativer. At dette landlukkede landet har ambisjoner om en egen marine, sier sitt om behovet for bindende avtaler om tilgang til havet.

Arbeidet er allerede i gang med å gjenåpne veier fra den etiopiske høysletten ned til Eritreas kyst. Fred mellom landene har et enormt økonomisk potensial, ifølge FN-kommisjonen for Østafrikansk økonomi.

Upopulær krig

Da NRK besøkte Etiopia i vår, før statsministerens fredsinitiativ, møtte vi ingen som støttet grensekrigen. Ifølge et etiopisk investeringsforum var krigen et uforståelig pengesluk.

Til nyhetsbyrået AFP sa professor Kjetil Trovoll at dette opprinnelig var en krig mellom de to landenes presidenter. De var begge fra folkegruppen Tigray, som lever på tvers av landegrensene.

På etiopisk side utgjør Tigray-folket minoriteten som har styrt gigantladet med over 100 millioner innbyggere i flere tiår, og som har nektet å gi opp grenseområdene. Dagens president har tjenestegjort ved grensen, men tilhører Oromo-folket, som ikke har tilknytning til Eritrea.

Da vi besøkte Eritrea for drøye to år siden, fant vi ingen unge som støttet krigen. Tvert imot sa flere som vi snakket med i Asmara at de ville fått det bedre om Etiopia kom og tok over landet. Verre kunne det ikke bli, mente de.

Derimot registrerte vi en viss støtte til krigen og regimet i den eldre generasjonen, den som hadde kjempet i to kriger mot Etiopia.

• Les: NRK i Eritrea – landet med frykt og frihet

Det haster

Etiopias statsminister Abiy Ahmed er en mann med dårlig tid. Siden han ble innsatt for tre måneder siden skal han ha frigitt titusener politiske fanger, åpnet opp økonomien, invitert forbudte partier inn i varmen, skjelt ut eget sikkerhetspoliti for å stå bak statsterrorisme og skapt fred med Eritrea, for å nevne de viktigste endringene.

Farten kan skyldes behovet for å få så mye gjort, at det blir vanskelig å reversere utviklingen. Vi må regne med at det finnes sterke motkrefter blant dem som har ledet Etiopia i flere tiår, som ikke ser seg tjent med forandringene. Flere forskere har pekt på at ingen fra den gamle elitens folkegruppe i Etiopia deltok på fredsmøtet i Asmara.

Hvilke maktmidler denne gruppen fremdeles rår over, om den skulle ønske å ta igjen makten i landet, vet vi ikke. Statsministeren overlevde et bombeattentat for få uker siden, uten at noen har tatt på seg ansvaret.

Lørdag kom Eritreas president på et tre dagers besøk til Etiopias hovedstad Addis Abeba. Det er en oppfølging av den etiopiske statsministerens besøk til Eritrea forrige helg.

Tross optimismen ber flere observatører og forskere oss om å være nøkterne. Regimet i Etiopia kan bli kastet. Det neste attentatet kan ta statsministerens liv. Demokratiutviklingen kan stanses. Fredsavtalen er ennå ikke ferdigforhandlet. Eritreas herskere kan få kalde føtter. Hele dette byggverket kan kollapse, skriver Martin Plaut.

Men slik det ser ut nå, så kan dette være starten på det mest overraskende og positive som har skjedd på kontinentet på mange år.

• Les også: NRK i Eritrea – landet med frykt og frihet