Franskmenn klager på det samme som for 230 år siden

– Ohlala... mumler Annie-Claude Ballini når øynene faller på et brev som er skrevet med store og sinte bokstaver i en rød kladdebok som er lagt ut i rådhuset i den lille byen Paimpol i Bretagne.

Skriftlig klagesang

Lettres de doléances, kalles de. Brev om lidelse – eller klage.

I flere uker har demonstranter fra de såkalte «Gule vestene» protestert, rast og klaget i franske byer. Nå har Frankrikes president Emmanuel Macron tatt initiativ til en nasjonal debatt og i de mange rådhusene i landet er det lagt ut bøker der folk kan skrive ned sine frustrasjoner.

– Jeg er enig i mange av de kravene som står her. Folk vil ha lavere skatter og bedre helsetilbud, blant annet. Selv mener jeg grunnloven vår bør endres. Den franske presidenten har altfor stor personlig makt, sier den pensjonerte historielæreren Ballini til NRK.

I Paimpol finner vi brevene i en enkel kladdebok, slik vi fikk på barne- eller ungdomsskolen. Det er ikke noe staselig president-aktig over den, selv om tradisjonen ble innført fra øverste, kongelige hold like før den franske revolusjon.

De rike slapp å betale skatt

Da Ludvig 16. var konge, var Frankrike et land hvor to prosent av befolkningen, kirkens folk og adelen, eide 35 prosent av all landjord. Men de måtte ikke betale skatt. Kirken kunne kreve skatt av borgerne og bøndene i landet og de siste måtte også utføre pliktarbeid for de rike godseierne.

Selv om Frankrike var et rikt land ble statskassa stadig mer slunken på grunn av store utgifter. Da staten nærmet seg en konkurs bestemte kongen seg for å innkalle til en stenderforsamling der geistligheten, adelen og tredjestanden skulle møtes.
Denne forsamlingen ville i praksis fungere som en slags nasjonalforsamling og ville bety at kongens eneveldige makt opphørte.

Kongen ba om klagebrev

Før stenderforsamlingen skulle møtes, ba kongen folk sende inn brev. Han ville ha en oversikt over deres tanker og ønsker. Sommeren 1788 hadde et voldsomt uvær ødelagt store deler av avlingene i landet og folket sultet. I brevene er det mange som skriver om urettferdighet, om at det er for mye som bestemmes fra Paris, om at prisen på salt er for høy og at skattetrykket er for stort.

I dag, 230 år senere, er skatter og levekostnader fremdeles det som opptar brevskriverne mest, til tross for helt andre levekår. Fra rådhus landet over rapporterer lokale medier om borgere som møter opp for å skrive.

– De gule vestene følger en gammel tradisjon. I Frankrike har folkeopprøret alltid handlet om minst to ting: kampen for en bedre økonomi og kampen for verdighet. Det ser man også i klagebrevene som ble skrevet til kongen før revolusjonen, sier historikeren Gerard Noiriel til NRK. Han har blant annet skrevet en bok om folkeopprør gjennom tidene.

Frykter de havner i søppelkassa

I en rundkjøring litt utenfor Paimpol treffer vi Valérian Hurteau. Her har de gule vestene holdt til siden godt før jul.

De har bygget et lite skur med to vegger og et tak som gir litt le for vind og regn. Før jul satte noen fyr på leiren deres, det er ikke bare populært at de gule vestene demonstrerer, for det har hendt at de har stanset trafikken og gjort hverdagen vanskelig for folk. Selv om det her i Paimpol ikke har vært noe som har lignet de voldsomme demonstrasjonene vi har sett fra Paris.

Firebarnsfaren forteller at han mistet jobben for tre måneder siden og at det nå er vanskelig å få endene til å møtes. Han har lite til overs for landets politikere.

– De folka der oppe vet ikke hvordan det er å være sånne som oss her nede. Vi vet ikke hvordan vi skal ha råd til å kjøpe mat til barna eller ha råd til et sted og bo, svarer han på spørsmålet om hvorfor han har tatt på seg den gule vesten.

Han har vært og skrevet i klageboka på rådhuset, men han har liten tro på at det hjelper.

– Det har noe for seg hvis det vi skriver virkelig blir lest. Dessverre tror jeg at disse bøkene bare kommer til å havne i søppelet, at det som står det ikke blir lest, sier Valérian Hurteau.