Flere hundre tusen franske adoptivbarn får ikke vite hvem deres biologiske mødre er

– Se, her er et av papirene jeg har klart å få tak i, sier Audrey Herpe. Hun legger fødselsattesten sin foran seg på kafebordet: – Fornavnet mitt står her, men moren min har verken oppgitt navnet sitt eller alder, sier hun.

Født på julaften i 1980 var ikke Herpe et ønsket barn. Hvorfor har hun ikke klart å finne svar på i løpet av de tre årene hun har lett.

Les også: Norske Eline fikk tvillingsøster etter 27 år

Helt siden hun var 10 år har hun visst at hun ble født «Sous X», eller «under X». Det er en lov som gir mødre rett til full anonymitet.

Moren kommer inn på sykehuset, føder og forsvinner igjen. Barnet overlates til det offentlige for adopsjon uten mulighet til å få vite hvem sin biologiske mor var. For moren står rett og slett ikke registrert noen sted.

– Hvis jeg hadde blitt overlatt til meg selv på et gatehjørne ville det ha vært noe annet. Men her er det loven som fratar meg alle muligheter til å finne ut noe om min opprinnelse, sier Herpe.

Les også: Etiopiske foreldre krever danske adopsjoner omstøtt

– Gir moren alle rettigheter, og barnet ingen

Hvert eneste år blir i gjennomsnitt 600 barn født under denne loven i Frankrike. De biologiske mødrene er ifølge franske myndigheter ofte unge, enslige og har gjerne oppdaget svangerskapet for sent til å kunne ta abort. Myndighetene mener loven beskytter både moren og barnet.

– Det er gode grunner til at loven er slik, sier generalsekretær i det offentlige nasjonale rådet CNAOP, Raymond Chabrol.

– Å føde i hemmelighet gir kvinnen og barnet mulighet til å forlate sykehuset i god helse. Hun kommer til sykehuset for å føde barnet hun ikke vil ha i stedet for å føde et annet sted, sier han.

– Dette er en lov som gir moren alle rettigheter og barnet ingen, mener «Graciane».

Hun ønsker ikke stå frem med eget navn av hensyn til adoptivmoren, som fortsatt lever. 63-åringen har brukt halve livet på å forsøke å finne sin biologiske mor.

– Jeg har funnet ut at hun var fra Algerie, forteller hun, og tar frem et barnebilde av seg selv. Det viser en liten tulle med masse krøller.

– Mitt yngste barnebarnet har krøller etter meg, sier hun og smiler.

Hva annet de kan ha arvet er hun mer nervøs for.

– Det er vanskelig å leve dag etter dag uten å vite om du for eksempel bærer på sykdommer du kan videreføre, sier hun.

Hjelper andre adoptivbarn å lete

Selv tror hun det er for sent å finne moren sin, men hun har opprettet en organisasjon som heter «Sous X en colère»(«Under X i sinne») der hun hjelper andre.

– Vi hjelper dem til å skrive brev og i å organisere søket. Noen av dem som tar kontakt har lett i 40 år. Av og til lykkes vi i å få noen svar, sier hun.

Rundt 400 000 franskmenn vet ikke hvem deres biologiske foreldrene er.

– Vi kan ikke fortsette slik i Frankrike, mener Graciane.

– Det er generasjoner som blir ofret. Vi vil at barn i fremtiden skal ha tilgang til dokumenter, for hvordan kan du bygge en fremtid uten å kjenne fortiden? spør Graciane.

Loven fra 1941 ble justert for ti år siden. Etter 2002 har kvinner som føder anonymt mulighet til å legge igjen informasjon i en konvolutt der de oppgir enten navnet sitt eller en begrunnelse for hvorfor de ville gi fra seg barnet.

Informasjonen oppbevares hos det nasjonale rådet, CNAOP.

– Det er ingen automatikk at denne informasjonen tilfaller barnet, sier Raymond Chabrol.

– Moren må godkjenne at vi gir den videre. Og det er fortsatt helt frivillig. Vi mener likevel at dette tar hensyn til både barnet og morens rettigheter, mener han.

– Loven har blitt prøvd for den europeiske menneskerettighetsdomstolen to ganger, og begge gangene har et flertall ment at den ikke er et brudd med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, sier Chabrol.

Mener loven beskytter kvinnen

CNAOP kan også hjelpe dersom barn født før 2002 søker etter svar om sin opprinnelse. Av og til finner de moren og tar kontakt. Sier hun at hun ikke vil ha noe med barnet å gjøre er det ikke mer de kan gjøre.

Lederen for et av familieplanleggingskontorene i Paris, Marie-Pierre Martinet, mener at loven beskytter kvinnens menneskerettigheter.

– Ikke alle ønsker barn og så blir de likevel gravide, sier hun, og legger til:

– Vi tror ikke at den biologiske moren er viktigere enn den som barnet vokser opp hos.

– Men forstår du smerten til dem som søker svar på hvorfor de ble gitt bort?

– Jeg liker ikke når folk bruker ordet smerte. Hvorfor har de det? La oss snu på spørsmålet: Hvorfor føler de smerte? Jo, fordi samfunnet forteller dem at det er vanskelig ikke å vite hvor man kommer fra, mener Martinet.

Hun tror at det vil få alvorlige konsekvenser hvis loven bortfaller.

– Da vil vi få barn som bli overlatt til seg selv på gata eller drept. En kvinne som ikke vil ha barn, vil ikke ha barn. Vi har sett ulovlige aborter og barn som ble satt på gata på 1800-tallet. Hvis du fratar kvinner retten å føde anonymt, vil det bli farlig for både mor og barn, mener hun.

Fryktet hun ville være en dårlig mor

– Jeg forstår at alle ikke er egnet til å ta seg av et barn. Men hvorfor føde«Sous X»? spør Audrey Herpe.

– Du har jo mulighet til å adoptere bort barn uten å måtte oppgi identiteten din likevel. Så hva er det som gjør det nødvendig at moren ikke gir noen personlige opplysninger til det offentlige? spør hun.

Selv har hun et godt forhold til sine adoptivforeldre. De har alltid støttet henne i kampen for å få svar.

– Det har på mange måter ført til at vi har fått et enda tettere forhold, mener hun.

Audrey Herpe er fem måneder på vei. Mange tanker har meldt seg nå som hun selv snart skal bli mor.

– Jeg lurte lenge på om det i det hele tatt var vits i å stifte familie. Jeg fryktet at jeg ikke ville være god nok mor, og at jeg kanskje ville gjøre akkurat som min egen mor og avvise barnet, sier hun.

Under svangerskapet har hun avsluttet jakten etter sitt biologiske opphav.

– Jeg vil ikke utsette fosteret for mer stress enn nødvendig, sier hun.

Men hun klarer likevel ikke å stenge tankene helt ute.

– Når jeg går på gaten så tenker jeg av og til at kanskje jeg nettopp passerte min egen mor uten å vite det, sier Audrey Herpe.