Frankrike har lagt sin oppstandelse til mai

De første valglokalene åpner klokken åtte om morgen på øyene Martinique og Guadealope, og litt lenger nord på de knøttsmå øyene Saint Pierre og Miquelon i Nord-Atlanteren utenfor Newfoundland,

Det er et sus av ironi i vinden som stryker over palmetrærne i de små antallene i de karibiske hav.

«Outre Mer»

I et presidentvalg skrevet inn i Europas fortelling for 2017 som et valg som vil bestemme retningen for det europeiske prosjekt stemmer de første velgerne på et annet kontinent, i Outre Mer, de franske oversjøiske territorier.

Det lever litt over 2,7 millioner mennesker i de regionene av Frankrike som ikke ligger i Europa; fra Polynesia til Fransk Guyana i Sør-Amerika.

Det er komplisert å vinne et valg i Frankrike. Republikken er spredt i større og bitte små landområder over 12 tidssoner. Hverken USA eller Russland med sine 11 strekker seg like langt.

Gamle handelsutposter, fort og sukkerplantasjer: de er minnesmerker i form av fremdeles eksisterende samfunn skapt da Europas kolonimakter knivet om herredømme over verden. I kontrast til vår tid hvor de samme stormaktene kniver om samarbeidet seg imellom i en felles union.

De gjenstridige

Ikke oversjøisk, men like fullt en del av Frankrike, omgitt av hav på alle sider, er øya Korsika.

Fransk siden 1769, men gjenstridig i sin tilslutning. Ingen enkel øy å vinne for noen presidentkandidat. Da vi venter sammen med ordføreren i den lille byen San Nicolao på øyas østkyst er hun ikke sikker på hvem hun vil stemme på.

Marie Thérése Olivesi tilhører selv venstresiden, men nevner verken Benoît Hamon eller Jean-Luc Mélenchon, de to venstrekandidatene,

Vi venter på Emmanuel Macron, den uavhengig kandidaten som akkurat nå ligger best an til å bli Frankrikes neste president. Hun forteller hun vil teste særkorsikanske problemstillinger på Macron.

– Om hva han vil gjøre for vårt språk, og hva han har å si til at Korsika henger etter resten av Frankrike på flere områder?

I tillegg understreker hun at Korsika har de samme problemene som Frankrike ellers, med høy ledighet blant unge og en svak økonomi.

Jeg spør henne om hun vil stemme på Macron hvis han går til andre runde, og motkandidaten er Marine Le Pen fra Nasjonal Front.

Ordføreren ler og sier peut-etre, kanskje.

11 kandidater

Det er i alt 11 kandidater som kjemper om å vinne tillit fra ordfører Olivesi og Frankrikes omtrent 45 millioner stemmeberettigede.

Jeg skal ta meg bryet med å nevne alle 11. Det er kanskje det mest demokratiske for en allmennkringkaster å gjøre.

• Marine Le Pen, Nasjonal Front
• Emmanuel Macron, uavhengig sentrumskandidat og grunnlegger av bevegelsen «En Marche.»
• François Fillon, kandidat for det konservative partiet Republikanerne
• Jean-Luc Mélenchon, grunnleger av venstrebevegelsen Ikke Underdanige Frankrike
• Benoît Hamon, det franske arbeiderpartiet Parti Socialist.

Og så i kategorien for småkandidater som ikke får mer enn rundt to prosent:

• Philippe Poutou, Det Nye Anti-kapitalistiske Parti
• Nathalie Arthaud, Arbeiderens Kamp
• Jacques Cheminade, leder for bevegelsen Solidaritet og Fremskritt
• Nicolas Dupont-Aignan, forsmådd utbryter fra det konservative partiet som har lagt seg mellom Fillon og Marine Le Pen
• François Asselineau, fransk nasjonalist som vil ut av både EU og Nato, og som til å ha så liten oppslutning har klart å få hengt opp et forbausende stort antall valgplakater.
• Jean Lassalle, Resistance, forkjemper for den franske landsbygda og en folkelig grønn politikk.

Les: Dette bør du vite om det franske president­valget

Se alle kandidatenes egne presentasjonsvideoer: On a visionné pour vous les 11 clips de campagne officiels des candidats

Frankrike til fots

Lassalle er mest kjent for at han i 2013 gikk 600 mil på tvers av Frankrike fra april til desember for å møte alle typer alminnelige franskmenn. – Overalt var jeg vitne til en krise, fallende levestandard, et tap av identitet, et tap av troen på en felles fremtid. Det var like ille i byene som på bygda. Skepsis mot globalisering, mistillit til politikere, og en latent rasisme, var vanlig blant folk jeg snakket med, sa Lassalle.

Fire år senere er det bare å sette likhetstegn mellom Lassalles inntrykk fra den lange fotturen og tillitskrisen i Europa anno 2017. EUs store uløste problemer er ledighet, svak økonomi, splid omkring innvandring og flyktningpolitikk og sikkerhet.

Likhetstegnet kan settes på nytt videre til det som er de viktigste sakene i det franske presidentvalget.

Dette er en av grunnene til at det franske valget blir sett på sett på som kanskje den viktigste testen for EU i år. En seier for Marine Le Pen og Nasjonal Front kan bli en like stor krise for EU som Brexit. I kombinasjon kan de to bety slutten for EU.

Derfor kan EU være glad for at medlemslandene har innenrikspolitikk og hjemlige motsetninger:

«Lille kyss»

I den siste TV-debatten fikk alle de 11 kandidatene like mye taletid, muligens demokratisk, men den type likhet gjorde det vanskelig for hovedkandidatene å slippe til. Den som mest effektivt utnyttet dette var Philippe Poutou fra det Nye Anti-kapitalistiske Parti.

Før debatten nektet han å stille opp i gruppebilde sammen med de andre kandidatene. – De er ikke mine venner, sa han.

I debatten gikk Poutou, hvis navn betyr lille kyss, til angrep på Fillon og Len Pen.

– Fillon der har vi en herlig affære. Jo dypere du graver desto mer stinker det av korrupsjon sa Poutou og siktet til avsløringene av Fillons utbetalinger av offentlig midler til egen familie for arbeid de kanskje ikke har utført. Så vendte han seg til Marine Le Pen som er anklaget for å bruke EU-parlaments midler til å lønne ansatte som jobber med andre saker enn EU. Hun har nektet å stille i politiavhør og har vist til sin parlamentarisk immunitet som medlem av EU-parlamentet.

Dette er et privilegium vanlige arbeidere ikke har sa Poutou. – Blir vi kalt inn til politiet, så er det «On-y-va». Det er bare å gå, Lille kyss stjal showet, men han viste mer kløkt en klovneri.

Se Poutous opptreden i TV-debatten tekstet på engelsk:

Lot Macron slippe unna

Poutou kunne nemlig like enkelt ha angrepet Emmanuel Macron, men lot det være. Macron tjente 2,9 millioner euro på en eneste avtale som ansatt rådgiver for finanshuset Rothschild, og er ikke kandidaten det er aller enklest for franske arbeidere å identifisere seg med.

Philippe Poutou og flere av de andre på venstresiden er like sterke motstander av EU som Marine Le Pen og med mange av de samme grunnene, men likevel slipper Macron som er en sterk EU-tilhenger unna Lille Kyss sin presise og skarpe tunge.

For ytterste høyre er EU djevelen, et ødeleggende byråkrati styrt av de anonyme kommisjonærer.

For ytterste venstre er det ytterste høyre og ikke EU som djevelen inkarnert.

Venstresiden liker også dårlig hvordan Marine populistisk shopper ideer fra deres ideologiske hyller. Som det å beskytte arbeidsplasser i Frankrike og å sette en stopp for frihandel uten at dette blir satt i sammenheng med internasjonal solidaritet og en ny verdensorden.

For Marine fungerer det helt fint. Hvorfor skal Frankrike vise solidaritet med folk og land som aldri gir noe til Frankrike, men kun tar våre arbeidsplasser?

Det uprøvdes tid

Det er det uprøvdes tid. Folk er lei av stagnasjon. Ikke økonomisk stagnasjon alene, men at problemene over så mange år fortsetter å være de samme og løftene fra politikerne de samme.

Folk vil oppleve noe nytt. Jean-Luc Mélenchon, den sterkeste venstrekandidaten, har tatt dette helt bokstavelig. Den 5. februar brukte Melenchon hologram-teknologi til å opptre på to valgmøter samtidig.

Et snev av oppfinnsomhet som gav 65 åringen mye oppmerksomhet og økt oppslutning. Nå vil han gjenta suksessen ved å opptre på hele syv valgmøter samtidig den 18. april.

Marine Le Pen er ikke ny på den politiske scenen, men hun er uprøvd.

Emmanuel Macrons sosialliberalisme er heller ikke helt ny, men for mange unge franske velgere som ikke har noe forhold til Bill Clintons, Tony Blairs og Gerhard Schröder tredje vei fra 1990 tallet, har Macron gitt disse ideene et nytt ansikt og hans ett år gamle bevegelse, «En Marche» ideene en ny innpakning.

Emmanuel Macron tilbyr an alla' carte meny av næringlivsvennelig politikk tuftet på bærekraft og sosialt ansvar, som skal gjennomføres i samarbeid. Fagforeninger og gamle industri-interesser skal ikke kunne blokkere dem.

I innendørs matmarkedet Saint-Quentin ved Garde Du Nord diskuterer to innehavere av hver sitt delikatesseutsalg politikk over et glass vin og noen skiver skinke skåret fra eget utvalg.

Daniel Verain og hans gamle venn tilbyr mat fra hele Frankrike også sukkerprodukter og sirup fra de oversjøiske fylkene i Outre Mer, og ost fra Korsika.

Sikkerhet først

Daniel Verain skal stemme Jean-Luc Mélenchon. Hans gamle venn, som ikke vil at vi skal bruke hans navn, skal stemme på Le Pen, At de står på hver sin side virker ikke å forstyrre vennskapet de to litt eldre mennene imellom. De er enig om ganske mange av sakene;

– Alle kandidatene blir nødt til sette sikkerhet øverst. Det er den viktigste saken her i Paris etter terroren, men det er ikke den som skiller kandidatene. Der er det egentlig ikke noen forskjell.

– I første valgomgang blir det Jean-Luc Mélenchon som får mine stemme. I andre valgomgang da blir nok Emmanuel Macron, sier Daniel Verain.

Tilbake på valgmøtet på Korsika har Macron begynt å veie ordene sine som en presidentkandidat som har begynt å forstå at han faktisk kan vinne. Han sier han har en idé om å bruke Korsikas landbruksavfall og naturressurser til å gjøre Korsika til en nettoeksportør av bioenergi til det franske fastlandet.

– Det er bare en idé og det er ikke dette som står øverst blant viktige oppgaver. Det er ikke noe løfte, men det er noe vi kan se på etter hvert, smiler han fra scenen i en litt trang kinosal.

Den 39 år gamle Emmanuel Macron vet at franskmennene vil ha noe nytt, og at lite er så gammelt som brutte løfter.