Fra kaldt til iskaldt

Det virker uendelig lenge siden at Russlands utenriksminister Sergej Lavrov smilende besøkte Norges nyvalgte statsminister Jonas Gahr Støre.

De to kjenner hverandre godt fra tidligere, og det syntes den oktoberdagen i 2021.

Støre hadde som utenriksminister hatt hell med å fremme dialog med Russland i sin Nordområde-satsing og gikk til valg på å bedre forholdet til Russland. Det var en av få tydelige utenrikspolitiske markeringer.

Sjarmoffensiven ble kortvarig, for ikke mange måneder senere var Støre i NRK og advarte mot en storkrig i Europa.

Det var fare for full invasjon av et annet av Russlands naboland, Ukraina.

Litt av begge deler

Da den kom 24. februar i fjor, endret hele Europas forhold seg til Russland. Finland og Sverige søkte om Nato-medlemskap, Tyskland begynte å bygge opp forsvaret sitt og de østeuropeiske landene, som hele tiden hadde advart mot Russland, kunne si «hva var det vi sa»

Hva skulle Norge gjøre? Det ble litt av begge deler. Landet vårt er i en særstilling i Europa. Vi deler grense med Russland i nord og et ansvar for å forvalte store fiskeriressurser. Russland har også tilstedeværelse på Svalbard.

Samtidig er vi ett av de opprinnelige Nato-medlemmene og en nær alliert av USA.

Norge støttet Ukraina med våpen og innførte sanksjoner mot Russland. Beslutningen ble tatt i samråd med europeiske allierte og gjerne i etterkant av at EU eller USA hadde bestemt seg.

Skiller oss fra Europa

Samtidig opprettholdt vi et slags samarbeid i nord. Grensepasseringene ble færre, den politiske kontakten forsvant og det merkes i grenseområdene, særlig i Kirkenes.

Også der er det et før og etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina.

Det som skiller oss fra resten av Europa, er at det fortsatt er mulig for russiske fiskebåter å legge til havn i Norge. Det tillater verken land i EU eller i Storbritannia.

Vi forsøkte oss altså på en slags balanse, selv om president Vladimir Putin nylig sa i Moskva at forholdet er på et minimum.

Skjult konflikt

Utvisningen av de 15 russiske diplomatene endrer på alt dette. Det er en dramatisk beslutning fra norske myndigheter og synliggjør den skjulte delen av konflikten som har vært ført på norsk jord.

Den vil bli fulgt opp fra russiske myndigheter med et svar som antakelig nesten tapper den norske ambassaden for diplomater.

Det norske konsulatet i Murmansk er allerede nedlagt. Det vil bli svært vanskelig å ha normal diplomatisk kontakt etter dette.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt henviste til den sikkerhetspolitiske situasjonen da hun begrunnet utvisningen, uten å gå mer inn i detaljene. Vi vet ennå ikke hvem de 15 personene er, men vi må anta at norske myndigheter har visst om dette og fulgt med på dem over tid.

Det kan dreie seg om personer tilknyttet den militære etterretningen (GRU), sikkerhetstjenesten (FSB) eller utenlandsk etterretning (SVR), men som har operert under dekke av å være vanlige diplomater. Fram til nå har det blitt tolerert, men altså ikke lenger.

Langvarig isfront

Det spisser konflikten med Russland på en måte vi ennå ikke har full oversikt over. Det er også et tydelig signal fra norske myndigheter til Moskva om at de ikke alltid venter på andre land før store beslutninger tas.

Det som nå gjenstår, er spørsmålet om russiske fiskebåter fortsatt skal få anløpe norske havner. Det har vært spekulert i om de også brukes til innsamling av ulovlig etterretning, og sågar kan ha kappet av kabler som knytter Svalbard til det norske fastlandet.

Med så liten kontakt som det kan komme til å bli etter dagens utvisning, vil det også bli vanskeligere å løse andre konflikter eller spenninger som oppstår i forholdet til Russland, særlig i nordområdene.

Regjeringen har bred politisk støtte for dagens beslutning, og den er et uttrykk for den spente situasjonen på hele det europeiske kontinentet. Det er heller ikke tøvær i sikte. Krigen i Ukraina viser ingen tegn til å avta og Putin ser ut til å sitte trygt i Kreml.

Vi må anta at forholdet til Russland kommer til å forbli iskaldt i lang tid framover.