Miniserien «Chernobyl» har på nytt vekket verdens interesse for dramaet da atomkraftverket i den tidens Sovjetunionen eksploderte natten til 26. april 1986 og sendte store mengder radioaktivt nedfall over nabolandene og Vest-Europa.
For den 73 år gamle fotografen David McMillan er det et mye langsommere, men like spennende drama som har vekket interessen.
Byen Pripyat, som ligger bare noen få kilometer fra atomkraftverket, ble evakuert for alle sine 50.000 innbyggere etter ulykken i 1986.
Siden har byen stått folketom, mens naturen sakte, men sikkert har tatt over fra betong og andre tegn på sivilisasjon.
- Les også:
22 ganger siden 1994
David McMillan har siden 1994 vært inne i beskyttelsessonen som ble satt opp rundt atomkraftverket etter ulykken 22 ganger.
Få, om noen, andre vestlige har vært så mange ganger inne i den forlatte og folketomme byen Pripyat.
Han forteller om store endringer fra sitt første besøk for 25 år siden og til han var der for foreløpig siste gang i fjor.
– Den gangen sto det igjen mye mer av byen. Men jeg husker en basketballbane der et tre hadde vokst gjennom asfalten og høyere enn kurven, sier han til NRK.
Inspirert av bok om atomkrig
McMillan leste Nevil Shutes bok «Den siste bredd» da han var ung.
Boken, som også er filmatisert, handler om en verden som sakte dør etter hvert som radioaktiviteten brer seg etter en atomkrig. Til slutt dør de siste menneskene og verden lever videre – uten liv.
Da han først leste om Tsjernobyl, i 1994, ble McMillan minnet om Shutes bok fra 50-tallet.
– Dette stedet får meg til å tenke at dette kan være fremtiden vår hvis vi ved et uhell, eller noe annet, ender opp med å gjøre dette mot hele planeten, sier McMillan om opplevelsen han får i Pripyat.
«Mørkt Disneyland»
De første årene som McMillan var i den forbudte sonen rundt Tsjernobyl, følte han det som om han var den eneste som var der.
– Jeg følte meg som en oppdager når jeg gikk rundt og fotograferte, sier han.
Etter at den forbudte sonen rundt Tsjernobyl ble åpnet for publikum i 2012, har antall besøkende vokst fra rundt 10.000 det første året til 72.000 besøkende i 2018.
- Les også:
McMillan sier at følelsen fra de første årene er borte. I dag kan han oppleve at en turistbuss kjører opp til byen og skoleelever kommer ut og tar selfier.
– Tsjernobyl er blitt en slags mørkt Disneyland, men jeg er en form for turist selv, så jeg kan ikke klage, sier han.
Ha valgt ut 200 bilder
Tusenvis av bilder er tatt gjennom McMillans 22. besøk. Nå har de beste bildene blitt til en bok utgitt av det tyske forlaget Steidl.
Boken har tittelen «Growth and Decay» – «Vekst og Forfall» – og inneholder 200 av bildene.
McMillan er maler i tillegg til å være fotograf, og han sier at han har valgt ut bildene ut fra et kunstnerisk perspektiv.
– Jeg har valgt ut det jeg mener er de beste bildene. Ofte har jeg tatt 10–20 bilder av samme motiv, og så er det ett som peker seg ut.
Samme motiv flere ganger
De mange turene har gjort at McMillan har kunnet ta bilde av samme motiv med flere års mellomrom.
En av billedseriene er fra en trappevegg i en barnehage i Pripyat der flagg fra sovjetrepublikkene som til sammen utgjorde Sovjetunionen, er hengt opp.
På det første bildet, fra 1994, henger flaggene til tolv av republikkene på veggen, mens det på det siste, tatt i 2017, bare er ett synlig flagg.
– Flaggene ble på en måte en metafor for at det vi husker om Sovjetunionen som forsvinner, på samme måte flaggene og murpussen i barnehagen forsvinner, sier McMillan om billedserien sin.
Samtidig sier McMillan at billedseriene gir folk et mye sterkere inntrykk på hvordan naturen tar over byen, enn om han bare skulle fortelle det med ord.
– Du kan fortelle folk at trærne har vokst veldig, men når du kan vise det, gir det en langt sterkere effekt, sier han.
Mer redd for villsvin enn radioaktivitet
Selv om området rundt Tsjernobyl er stengt av på grunn høy radioaktivitet, er ikke McMillan redd for å oppholde seg der.
– Radioaktivitet er usynlig og det er vanskelig å være redd for noe man ikke kan se eller oppdage, sier han.
Etter at menneskene forlot området, har dyrelivet blomstret opp rundt Tsjernobyl.
- Les også:
McMillan forteller at på slutten av 1990-tallet var det villsvin i og rundt Pripyat og at han hadde følge av væpnet vakt i tilfelle villsvinene skulle angripe. – Jeg var mer redd villsvinene enn radioaktiviteten, sier han.
Folk som besøker den forbudte sonen, trenger heller ikke være redd for strålefaren. Målinger viser at man blir utsatt for mer radioaktivitet på en flytur over Atlanterhavet, enn på en dag i Tsjernobyl.
- Les også:
Bare noen få steder er radioaktiviteten fortsatt veldig høy. Et av stedene er kjelleren på sykehuset i Pripyat, der uniformene som brannmennene brukte da de slukket brannen i 1986 fortsatt ligger.
Så radioaktive er uniformene den dag i dag at ingen kan gå ned i kjelleren uten beskyttelsesdrakt.
En liten flik av en av uniformene ligger på skranken i sykehusets resepsjon, og gir kraftige utslag på geigermåleren den dag i dag.
Siden 2012 har det vært forbudt for turister å gå inn i bygningene i Pripyat, men det forbudet ser guidene gjennom fingrene med.
– Hvis vi ikke skjerper oss
Noen av bygningene har allerede falt sammen og år for år blir faren større for at noe skal skje om man går inn i ruinene.
– Nå er jeg mer redd for at en bygning skal falle ned med meg inni, enn for radioaktivitet. Jeg er jo også blitt 73 år, sier McMillan.
For første gang har han i år ingen planer om å besøke den forlatte radioaktive byen, men neste år er han tilbake igjen. Det blir McMillans 23. besøk på 26 år.
Følelsen Pripyat gir ham er vanskelig å sette ord på, men viktig for oss alle.
– Det er nifst fordi det er ubefolket, samtidig som det gir et varsel om hva som kan skje hvis vi ikke skjerper oss, sier David McMillan.