– Vi vet ikke hvor vi skal bo i morgen

Kvinnen heter Anhelina Nechytailo. Hun har flyktet fra Vinnytsia, 45 mil inn i Ukraina. Det har vært en lang og strabasiøs ferd. Nå kan hun endelig hvile og få en skål suppe. Men hun vet ingenting om morgendagen.

– Jeg er bare 29 år, sier hun med sønnen på ett år på fanget. Hun klarer ikke å holde tårene tilbake. Den siste uken har endret livet hennes for alltid.

– Vi vil bare leve i vårt land. Vårt eget hjemland. Vi vil ikke dra rundt i verden. Vi har et hus. Vi har et hjem.

– Hvorfor kommer de til oss, sier hun gråtkvalt, med tydelig adresse til de russiske soldatene.

Forlot ektemannen

Ektemannen er igjen i Ukraina. I dag hjalp han foreldrene og besteforeldrene med å komme seg til grensen. Hun har snakket med ham. Han er tilbake i hjembyen. Men fremtiden hans er usikker. Alle menn mellom 18 og 60 år må være i Ukraina. De må kjempe mot russerne.

Langs hele grensen, som er 535 kilometer lang er det en strøm av flyktninger. Noen steder har hjelpeorganisasjoner bygd opp provisoriske mottak i varehus og lagerbygg. Andre steder fungerer mer som et transittsted for de som vet hvilken vei de skal videre.

Kontinuerlig kommer det busser fra jernbanestasjoner i Polen eller fra grensepasseringene til mottakssentrene. Her står frivillige og hjelpeorganisasjoner klare til å ta imot flyktningene.

Noen stiller seg straks i køen for å få gratis polsk SIM-kort. Og få sendt en melding hjem.

Å få fortelle at de er i sikkerhet er viktig. Men også å høre hvordan det går i hjemlandet.

Hverdagen er borte

Andre finner noen varme klær i de store bergene med tøy som mennesker i hele verden donerer til flyktningoperasjonen nå. Hvert eneste barn som kommer får en leke. En kosebamse eller en brannbil. Det blir en liten trøst, selv om leker aldri kan erstatte savnet av deres fedre som er igjen i hjemlandet.

De eldste barna. De som forstår situasjonen, har stive blikk. Alvoret er over dem. Krigen, som så brått snudde det trygge hverdagslivet på hodet.

Dominika Chylewska er kommunikasjonssjef i hjelpeorganisasjonen Caritas i Polen. Hun forteller om viktigheten av at flyktningene blir møtt med hjelp, respekt og verdighet.

– Frivillige i Caritas får høre at når de gir barna leker på grensen, så er det første gang de smiler på mange dager, forteller hun. Det er travelt i teltet der hjelpeorganisasjonen holder til. De deler ut alt fra tepper til mat. De er også blant hjelpearbeiderne som først møter flyktningene når de kommer over grensen, og hjelper dem videre gjennom systemet.

Håper det er en drøm

– Moren, bestemoren, bestefaren ... hele byen min, svarer Anhelina Nechytailo på spørsmål om hvem hun har forlatt i hjemlandet.

– Vi vil ikke miste familien vår. Vi vil ikke flytte, sier hun mens sønnen har begynt å leke litt med NRKs blå mikrofonhette isteden.

– Vi håper bare dette skal være over. At det bare er en drøm.

– Vi vet ikke hvor vi skal bo i morgen.