PÅ VAKT: Boligen til Bolivias visepresident er nå under streng bevoktning, etter at demonstranter i går satt fyr på bygningen. (Foto: Reuters)
Hovedstaden i Bolivia heter "Freden". Men det var krig og kaos som preget byen da væpnede soldater støtte sammen med demonstrerende politifolk i går. Andre grupper sluttet seg til og soldatene skjøt med skarp i denne Andes-republikken der 80 prosent av befolkningen regnes som fattig, og myndighetene tilsynelatende er sterkt i utakt med
folkemeningen. Politiet krevde lønnsøkning, men ble i stedet møtt med økte skatter.
President Sanchez de Lozada la frem et budsjettforslag tilpasset Det Internasjonale Pengefondets krav om mindre offentlige utgifter og høyere statlige inntekter. Opptøyene i La Paz kom ikke overraskende, det har lenge vært sosial uro i Bolivia. Men intensiteten og konsekvensene skremte president Lozada til å trekke budsjettforslaget og be om fred, forsoning og dialog.
Demonstrasjonene i La Paz er bare de siste i et stadig økende grunnplansopprør i Latin-Amerika. Det omfatter alt fra mayaetterkommere i Mexico til de jordløse i Sem Terra i Brasil, fra middelklassen i Argentina til kystfiskeren i Chile. Selv protestene mot president Chavez i Venezuela kan forståes i denne sammenheng. Om enn med et motsatt fortegn der de landsomfattende demonstrasjonene er en reaksjon på
grunnplanets inntreden på maktarenaen.
USA-kritisk
Det er i beste fall upresist å snakke om "Latin-Amerika" som en politisk og sosial enhet. Riktignok er fellestrekkene mange og likhetene slående, men det er allikevel så mye som skiller og så mange særtrekk fra land til land, at man skal være forsiktig.
Men det har skjedd noe mellom Rio Grande og Magellanstredet de siste årene, og utviklingen gjør seg gjeldende i stadig flere land; folk lar seg ikke lenger by hva som helst og de gjør opprør mot det bestående.
Det betyr i praksis en mer kritisk holdning til verdier og impulser nordfra; til USA, IMF og Det Hvite Hus.
Uavhengighet
De fleste landene i Latin-Amerika ble selvstendige for snaut 200 år siden. De kvittet seg med kolonimaktene, men bare for å gå inn i et nytt - uformelt -avhengighetsforhold til den gryende stormakt USA. Mexico mistet halvparten av sitt territorium til USA rundt 1850, Cuba var i prinsippet et amerikansk lydrike frem til revolusjonen i 1959, smålandene i Mellom-Amerika ble kalt "bananrepublikker" fordi United Fruit Company og andre Nord-amerikanske fruktgiganter i praksis styrte landene.
Invasjoner og intervensjoner i "interessesfæren" var et bærende element i amerikansk utenrikspolitikk. Listen av progressive lederskikkelser som ble "uskadeliggjort ved hjelp av CIA og dets forgjengere er lang: Blant de mest kjente er Augusto Sandino i Nicaragua i 1934, Jacobo Arbenz i Guatemala i 1954 og Salvadore Allende i Chile i 1973. Venstrenasjonalistiske diktatorer som ikke har latt seg styre fra Washington er blitt fjernet, fra Juan Trujillo i Den Dominikanske Republikk i 1961, til Manuel Noriega i Panama i 1989; mens de mest undertrykkende militærdiktatorer har vært USA's nærmeste allierte.
Tortur, likvidering av politiske motstandere og omfattende brudd på menneskerettighetene ble - mer eller mindre - stilletiende godtatt av USA, så lenge det skjedde i anti-kommunismens tjeneste.
Berlin-muren
Det rant mye vann i havet på 90-tallet, tiåret som varte fra 9.11 til 11.9. I november 1989 falt Berlin-muren, Øst-Europa ble demokratisert og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Tidligere Warszawa-pakt medlemmer søkte om medlemskap i NATO og EU. Blokkpolitikken ble historie, stormaktshegemoniet tok slutt og USA sto tilbake som den eneste supermakten - på godt og vondt for Latin-Amerika.
For med verdenskommunismen som et forhistorisk fiendebilde, ble internasjonal narkotikahandel et aktuelt onde å samle seg om. I USA var myndighetene i ferd med å miste kontrollen over "the inner cities". Fattiggettoer i storbyen ble styrt av narkobaroner, unge mennesker gikk til grunne mens de finansierte sitt doppbehov ved hjelp av kriminalitet og prostitusjon. Roten til ondet lå, slik Washington så det, i de mexicanske grensebyene, i laboratoriene i Colombia og på landsbygda i Peru og Bolivia.
De fattige Andes-republikkene dyrker kokablader, i Colombia produseres kokainen og fra Tijuana, Ciudad Juarez og Monterrey organiseres smuglingen til USA. Nord-amerikanerne mente at uten tilbud så ville det ikke bli noen etterspørsel. Derfor ønsket det Nord-amerikanske narkotikabekjempelsesdirektoratet - DEA, å samarbeide med regjeringene i Latin-Amerika for å få en slutt på problemet. Erstatningsprodukter ble et nøkkelord.
Småbøndene i det veiløse Chapare i det sørøstlige Bolivia skulle oppmuntres til å dyrke frukt og grønnsaker i stedet for kokablader. Problemet var at tørre kokablader holder seg godt, fraktes greit og betales godt.
Appelsiner og tomater derimot tar stor plass, råtner fort og er så godt som verdiløse fordi "alle" har det. Dessuten mente analytikere i Sør at det var behovet som skapte et marked. Hvis det ikke var etterspørsel, så ville det heller ikke være noe tilbud. Med andre ord: USA kunne gjøre mye innenfor egne grenser, før de begynte å blande seg inn i andre lands indre anliggender. Men USA visste råd.
Gulrotdiplomati
SOSIAL URO: Demonstrasjonene i La Paz i går er bare de siste i et stadig økende grunnplansopprør i Latin-Amerika. (Foto: Reuters)
Der man tidligere benyttet "kanonbåtdiplomati", innførte man "gulrotdiplomatiet". USA la økonomisk press på gjenstridige regjeringer. Lån og bistand ble knyttet til samarbeidsvilje og målbare fremgang i kampen mot narkotika. Verdensbanken og FN ble en del av de samlede bestrebelser, og mer USA-vennlige presidenter som Gonzalo Sanchez de Lozada i Bolivia og Andres Pastrana i Colombia gikk langt for å tekkes velgjørerene i nord. Hvilket provoserte opposisjonen.
Pastranas etterfølger i Colombia, Alvaro Uribe har gått enda lenger enn sin forgjenger og de narkotikafinansierte marxistiske geriljagruppene har av den grunn trappet opp kampen mot regimet i Bogota.
I går møtte Sanchez de Lozada seg selv i døra da 17 mennesker ble drept etter at politifolk - og etter hvert andre - demonstrerte mot regjeringens økonomiske politikk. Mange vanlige latinamerikanere føler at de tradisjonelle politikerne, den politiske klassen som det ofte sies, er for ettergivende i sin beundring for Nord-amerikanske forslag og pålegg til løsninger. Og de er ikke lenger sikre på om denne ydmykheten har noe for seg.
Etter 11. september har USA's holdning til Latin-Amerika endret seg. Langsomt skjer nå det samme, men i motsatt retning: Mange latinamerikanere er i ferd med å spørre om de heller skal satse på egne krefter. I USAs nye verdensbilde er det allikevel ikke plass til Latin-Amerika, annet enn som støttespillere i kampen mot internasjonal terrorisme.
Lula
Tidligere skrev latinamerikanske anti-imperialister "Yankee go home!" på hvite murvegger. De sluttet opp om revolusjonære ledere fra Emiliano Zapata til Farabundo Martí, til Che Guevara og Subcomandante Marcos. I dag vender velgerne seg vekk fra så vel tradisjonelle politikere som revolusjonsromantikere.
Den tidligere fagforeningslederen Lula er et godt eksempel. I årevis har han forgjeves forsøkt å bli president i Brasil, men nå var tiden moden. Seks uker etter at han ble innsatt som statssjef i Latin-Amerikas største land fremstår han som en lederskikkelse for hele kontinentet. Det var i hovedsak de fattige og de eiendomsløse som - på tross av advarsler fra det etablerte politiske miljø - sørget for at Lula ble valgt.
Han er den første president i Brasil som kommer "utenfra", og vokste opp i fattige kår i en provins langt fra Rio de Janeiro. Han sluttet på skolen etter 5.klasse, snakker ikke engelsk og er ikke akademiker. Men er brasilianer og stolt av det, og mener Brasil - som verdens femte største og verdens femte mest folkerike stat - ikke behøver å danse etter USAs pipe. Han er en sterk talsmann for latinamerikansk samarbeid og søramerikanske allianser - og får støtte fra Venezuelas Hugo Chavez, Argentinas Eduardo Duhalde og Ecuadors Lucio Gutiérrez.
De er ikke "USA-fiendtlige" ledere som en Fidel Castro eller en Daniel Ortega, men ønsker å føre en selvstendig politikk i forhold til USA.
Selv Mexicos USA-vennlige president Vicente Fox har fått merke "11.september effekten". Han var det første utenlandske statsoverhodet som ble mottatt av president George Bush på hans ranch i Texas. Alt var klart for et nært vennskap og ett tett samarbeid. Det var snakk om økt handel og åpnere grenser. Nå er Mexico ute i kulden.
Den 3 200 kilometer lange grensen er sett på som en sikkerhetsrisiko. Sivile borgervernsgrupper har begynt å patruljere grensen der 1.5 millioner illegale immigranter krysser grensen hvert år. Samtidig har Mexico, som medlem av Sikkerhetsrådet, intensivert vaktholdet på sin side av grensen for å støtte USA i kampen mot internasjonal terrorisme. Men felles for de latinamerikanske landene er at de nå føler at de kun er brikker i et Nord-amerikansk spill, der storebror USA krever og forventer lojalitet uten at slektningene i sør får noe igjen.
Nå innser stadig flere at de må stole mer på egne krefter, og de som prøver å følge regelverket slik det defineres i Washington risikerer voldsomme opptøyer, som i Bolivia.
Bolivia
Terrorangrepene den 11.9 har påvirket den økonomiske utviklingen i Latin-Amerika. Kontinentet er inne i en nedgangsperiode. Så godt som alle land trenger ekstern hjelp, først og fremst i form av forlengede og reforhandlende avtaler med IMF. Men Det Internasjonale Pengefondet er en bank, som drives etter forretningsmessige prinsipper i en kapitalistisk verden. En hver utlåner sjekker en lånesøkers kredittverdighet og fortar en risikoanalyse.
Å låne penger til et latinamerikansk land er erfaringsmessig forbundet med fare for tap, så banken kommer med forslag som kunden kan velge å akseptere i håp om å få lånet innvilget. I prinsippet er det slik IMF opererer i Latin-Amerika. Men der regjeringene tidligere slapp unna når de godtok og gjennomførte IMF's "strukturtilpasningsprogrammer", sier folk nå at nok er nok.
I Bolivia har småbøndene lenge protestert mot at utenlandske banker skal bestemme hva de skal dyrke, selv om det formelt er landets regjering som står bak "erstatningsproduktpolitikken". Nå har presidentens nære samarbeid med utenlandske aktører spredd seg. "Justeringen" kostet 17 mennesker livet. Det kan bli mange flere i så vel Bolivia som andre latinamerikanske land, hvis ikke politikerne begynner å lytte til sine velgere.