Hopp til innhold

Terrorens senskader 60 år etter Stalins død

Denne uken var preget av at det har gått 60 år siden despoten Josef Stalins død her i Russland. Undertrykkelsene og terroren som hans regime sto for, ga senskader i mentaliteten til hele det sovjetiske folk. Russerne utgjorde rundt halvparten av dette.

Plakat av Stalin

En plakat av Stalin foran en katedral bygget som et minnesmerke til de som falt i kampen om Stalingrad under 2. verdenskrig. Byen Stalingrad ble døpt om til Volgograd i 1961 etter at Sovjetunionens ledere hadde tatt et delvis oppgjør med Stalins terror.

Foto: MIKHAIL MORDASOV / AFP

Hans-Wilhelm Steinfeld, Moskva
Foto: NRK

Sovjetstaten eksisterte fra revolusjonen den 7. november 1917 til nyttårsaften 1991. Det er 74 år.

Frem til 1923 var tiden preget av revolusjon, borgerkrig med intervensjonskrig og maktkamp. Fra 1923 til sin død 5. mars 1953 hadde georgieren Josef Stalin kontrollen.

Fra 1953 og til han ble kuppet i 1964 var ukraineren Nikita Khrusjtsjov Kremls herre, med sitt «tøvær» etter Stalins terror. Fra 1964 til sin død i 1982 styrte Leonid Bresjnev Sovjetunionen. Men metoden for hans styringstid varte til 1985.

Hele perioden fra Stalin over Khrusjtsjov til Bresjnev ble allment kalt to skritt frem og ett tilbake her i Moskva. I 1985 kom Mikhail Gorbatsjov til makten med sin åpenhet eller glasnost. Han kalte de foregående 20 år for «stagnasjonsæraen».

Åpenhet etter en slik æra førte til sovjetstatens sammenbrudd. Jeg bor mitt 18. leveår i Moskva. Som historiestudent tilbrakte jeg grovt et år her i 1971, 1973 og nesten hele 1975.

For NRK har jeg arbeidet her i periodene 1980-1984, 1988-1994, 2000–2003 og fra 2010 til nå. Her er mine egne erfaringer med senskadene fra diktaturets tradisjon gjennom så ulike faser av dette landets utvikling.

Angiveriet holdt seg lengst

«KGB-sjef Jurij Andropov har fått Nobelprisen i fysikk fordi han oppdaget at angiveriet går fortere enn lyden!» Vitsen fremføres i den nye, russiske TV-filmen «Saken om Gastronom Nr. 1» og som handler om Bresjnevtiden.

Jeg opplevde angiveri fra nære venner. 6. april 1984 trykket ukeavisen «Nedelja» denne artikkelen, som bar overskriften «Ansikt uten maske: Hvem er De, Herr Steinfeld?» Her er en smakebit fra artikkelen som var signert en L. Abàlkin og en V. Gràdov:

Artikkelen fortsetter under bildet.

Faksimile av artikkel

Den omtalte artikkelen «Hvem er De, Herr Steinfeld» fra 6/4-1984.

Foto: Faksimile / NRK

«Vi vil bemerke at Steinfeld forberedte seg til reisen til Sovjetunionen ved å arbeide i norsk TV hvor han fikk sin opplæring. Der møtte og intervjuet Steinfeld all slags avhoppere, også slike som var fratatt sine sovjetiske statsborgerskap.»

Her må det presiseres at dette var folk som litteraturviteren Andrej Sinjavskij, teaterlegenden Jurij Ljubimov og matematikeren Vladimir Pljutsj, mennesker som i dag hedres som represjonsofre her i Moskva.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gorbatsjov, Steinfeld og Ljubimov

«Jurij, han var den frekkeste journalisten her den gang jeg styrte dette landet!» sa Gorbatsjov til teaterlegenden Jurij Ljubov her.

Foto: NRK

Videre het det i denne farlige artikkelen:

«Korrespondenten sparte ikke på pengene når det gjaldt å by på noe. Og alt dette var ikke så enkelt. Nettopp dette fortalte en av dem som sto under Steinfelds «formynderskap», men som tross alt hadde forstand til å gå over den streken, der straffelovens meget alvorlige paragraf tar til med å virke. Av forståelige grunner vil vi ikke nevne hans navn. La oss kalle ham: Andrej K*…»

Artikkelen i Nedelja som var et weekend-vedlegg til regjeringsorganet Izvestija, konkluderte med å antyde at jeg var rekrutteringsagent i Moskva for CIA.

Andrej K’s far var general i KGB, og Andrej en gammel venn som bommet Adidas joggesko til kjæresten. Hvem signerte denne artikkelen?

- Åh, du vet, det var mine karer det!, medga KGBs tidligere nestkommanderende Viktor Grusjkò hjemme hos seg selv ved Filjòvskij Park i Moskva i 1995.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Grusjko og Hans Wilhelm Steinfeld

KGB-generaloberst Viktor Grusjkò og Hans Wilhelm Steinfeld høsten 1995.

Foto: NRK

Turde ikke skrive på skrivemaskinen

Jevgennij Jevtsusjenko og Richard Nixon

Den russiske poeten Jevgennij Jevtsusjenko møtte USAs president Richard Nixon under sistnevntes besøk i Moskva i 1972.

Foto: Oliver F. Atkins / Wikipedia Commons

I sitt dikt «Stalins arvinger» av Jevgennij Jevtsusjenko og som Pravda trykket i 1961, var det bærende bildet at angiveriet ville holde seg i sovjetsamfunnet lenge etter Stalins død.

Det poetiske bildet var telefonledninger som angiverne kunne bruke, og som var lagt inn til glasskisten der Stalin lå ved siden av Lenin i mausoleet på Den røde plass.

I oktober 1981 ble et sovjetisk-finsk historikersymposium om 2. verdenskrig holdt i sovjetisk Karelen i Petrozavodsk.

Plutselig entret fremste Finlands-ekspert blant de sovjetiske historikerne talerstolen og sa: «Stalins politikk mot Finland i 1939 var et eklatant brudd med leninismen. Og det skulle bare mangle, at ikke Mannerheim og finnene forsvarte sine lovlige, nasjonale interesser mot en slik politikk!»

Alle var sjokkert over hans åpenhet. Nestor blant de sovjetiske spesialistene på nordisk historie, Aleksandr Kan, ilte til talerstolen.

Kan holdt et grundig oppgjør med de brune trekk i finsk mellomkrigshistorie som Lappo-bevegelsen. Men for å redde sin kamerat, avsluttet Kan med å si: «For øvrig slutter jeg meg til Dr. Kholokovskijs konklusjon!»

Alle var enige om, at episoden måtte utelates fra referatet fra symposiet. Men en angiver varslet Kommunistpartiet. Kholokovskij fikk sparken, ble ekskludert fra Kommunistpartiet og fratatt sine privilegier som frontveteran fra andre verdenskrig.

Kan fikk en alvorlig advarsel fra partiet og ble nektet så vel utreise som videre møter med nordiske historikere. Og det var Kan som fikk utgitt den store «Sovjetisk-norsk historie» til utenriksminister Knut Frydenlunds besøk i Moskva i desember 1981.

Aleksandr Kan hadde vært en av mine mentorer som hovedfagsstudent i 1975 og var venn av mors fetter, historikeren Magne Skodvin. Bare jeg av utledninger, minus finnene, visste om hva som var skjedd.

Jeg turde ikke bruke elektrisk skrivemaskin av frykt for avlytting av de elektriske anslagene da jeg skrev rapport om dette til daværende ambassadør for Norge i Moskva, Dagfinn Stenseth.

Aleksandr Kan ble reddet ut i 1987 etter initiativ fra stortingspresident Jo Benkow og en bror av Olof Palme som var professor i historie i Uppsala i Sverige den gangen. Der bor Kan og hans familie fortsatt den dag i dag.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nikita Khrusjtsjov og fire austronauter

Nikita Khrusjtsjov (her sammen med fire austronauter på Den røde plass i 1962) ledet Sovjetunionen i tiåret etter Stalins død.

Foto: Ap

Frykten for å snakke åpent

Eldre kvinne hyller Stalin

En eldre kvinne holder opp en plakat av Stalin, portrettert som en helgen, under en kommunistdemonstrasjon i Moskva 23. februar i år. Datoen er en offentlig fridag, kjent som Fedrelandsdagen, da russerne hedrer militæret.

Foto: Mikhail Metzel / Ap

Det kanskje mest berømte eksempel på politisk fortielse var Nikita Khrustjovs oppgjør med Stalins forbrytelser på den 20. Partikongress i 1956. Talen ble først gjort offentlig kjent i 1958.

Våren 1975 fikk min veileder, dosent Borodìn på økonomisk fakultet ved Moskvas statsuniversitet, æren av å skrive den fagøkonomiske artikkelen til 30-årsjubileet for seieren over nazismen i 1945. Han viste meg teksten på forhånd.

Der sammenliknet han statistikken for produksjon av kuler og krutt, bensin, tanks og geværer fra februar 1945 i Sovjetunionen og Tyskland.

Hans konklusjon var at tallene viste overlegenheten ved den sosialistiske samfunnsmodellen, sammenlignet med den kapitalistiske, representert ved Tyskland i 1945.

Dosent Borodìn spurte om min mening. Jeg spurte ham om han ikke burde ta med, at britiske og amerikanske bombefly bombet tysk industri tilbake til hulene fra 1943 av?

Da rødmet min veileder og sa: «Jeg er redd vi ikke har anledning til å ta slike betraktninger med i dette landet!».

I 1982 hadde en dosent i økonomi i Minsk fått ubetinget fengsel fordi han i en artikkel tok til orde for at planøkonomien burde tilpasses markedskreftene.

Svarte med humor

Både undertrykkelsens arv fra Stalin-tiden og anvendelsen av represjon senere førte til massive fortielser her i sovjetsamfunnet. Humorens marked responderte:

«Hvorfor er Sovjetunionen verdens dyreste land å gå til tannlegen i? – Fordi tennene trekkes ut gjennom baken. – Og hvorfor gjør de det slik? – Fordi ingen tør å åpne munnen!»

Under Oktoberplenumet i kommunistpartiets sentralkomite i 1987 kom bruddet mellom Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin i en strid over nettopp dette.

Mikhail Gorbatsjov ville rehabilitere gammelbolsjeviken Nikolaj Bukharin, mens Jeltsin også villa at partisjef Gorbatsjov også skulle nevne Lev Trotskij.

Men å rehabilitere Stalins mest stigmatiserte fiende Trotskij var for farlig så sent som i 1987. Stalin likviderte for øvrig begge to.

Stemplet som reportere med nazistiske metoder

Selv under 1980-tallet mønstret sovjetregimet stor aggresjon mot enhver ytring, som avvek fra tillatte normer.

Minnesmerket i Katyn

Russlands president Dmitrij Medvedev (t.v.) og den polske presidenten president Bronislaw Komorowski deltok under en minnesseremoni i Katyn-skogen der massakren av de polske offiserene skjedde.

Foto: VLADIMIR RODIONOV / Afp

Professor Eva Nordland ledet de nordiske kvinners «Fredsmarsj 82» her i Sovjetunionen. Da marsjen kom til Smolensk, tok min gode venn Vibeke Sperling fra den danske avisen «Informasjon» og jeg det nordiske pressekorpset med ut til Smolenskskogen.

Der viste vi våre kolleger minnesmerket over de mange tusener, polske offiserer som ble henrettet på dette stedet under andre verdenskrig. Det sovjetiske minnesmerket la skylden på tyskerne.

Men Katynmassakren fant sted i mai 1940, da det sovjetiske, hemmelige politi NKVD rådde grunnen i Smolenskskogen. Dette sa vi.

Resultatet var, at vi ble stemplet som reportere med nazistiske metoder av sjefredaktør A. Beljajev i månedstidsskriftet til den sovjetiske fredskomiteen, «Century and Peace» nr. 10 for 1982.

Etter sitt besøk i Oslo våren 2010 beordret Russlands president Dmitrij Medvedev full offentliggjøring av dokumentasjonen om Katynmassakren. Først da kom det udiskutabelt frem, at Josef Stalin egenhendig signerte ordren til massakren på de polske offiserene som var sovjetiske krigsfanger i 1940.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kransenedleggelse på Stalins grav

Kransenedleggelse på Stalins grav på Den røde plass i Moskva 5. mars i år, på 60-årsdagen for hans død.

Foto: SERGEI KARPUKHIN / Reuters

Frykten svekkes gradvis

Men 60 år etter Stalins død begynner frykten for åpenhet gradvis å svekkes. I fjor høst ble jeg intervjuet av det russiske statsfjernsynet Rossija til programmet «Spesialitet – korrespondent». Tema var adferden til russiske byråkrater etter alle korrupsjonsskandalene.

Den unge intervjueren i opptaket varslet etterpå, at «jeg tror ikke alt du har sagt går gjennom sensuren!»

Men til min forbauselse kom blant annet dette sitatet fra min munn på luften: «Når en vanlig politimann tjener en 160 000 rubler i året mens fremstående politigeneraler kan tjene 25 millioner rubler per år, må man være blind, døv og dum for å avfinne seg med slikt!».

I tilknytning til 60-årsmarkeringen av Stalins død sa president Vladimir Putin: «Millioner av våre medborgere falt som ofre for undertrykkelsen!»

Statsminister Dmitrij Medvedev sa ved samme anledning: «Stalin drev en krig mot sitt eget folk, det er den alvorligste av alle forbrytelser, den aller alvorligste!» Så dagens Kreml-ledere feier ikke Stalins ugjerninger under teppet.

Men senskadene etter den traumatisering Stalins terror gjennom 30 år påførte folks mentalitet, lever i krokene.

Mer om bakgrunnen for angsten som ble skapt av Stalinregimet, kan leses i den norske utgaven av Vasilij Grossmans roman «Liv & skjebne», i Vasilij Aksjonovs «Moskvasaga» eller i Aleksandr Solsjenitsyns «Arkhipelag GULAG».

SISTE NYTT

Siste nytt