Fortellinger fra dødens teater

På morgenen, onsdag 16. mars, slapp et russisk fly en bombe som traff teateret i Mariupol, sørøst i Ukraina.

Etter at røyken hadde lagt seg over ruinene, anslo ukrainske myndigheter at rundt 300 mennesker ble drept i angrepet.

Nå tyder nye undersøkelser fra nyhetsbyrået AP på at tallet kan være nesten dobbelt så høyt – 600. Det vil i så fall være det høyest antall drepte sivile i et enkeltangrep, hittil i Ukraina-krigen.

Nyhetsbyrået AP har snakket med fem av dem som overlevde. Her er deres historier.

Trygg havn i helvete

Da beleiringen av havnebyen Mariupol startet i begynnelsen av mars, søkte sivile tilflukt i byens teater, på oppfordring fra myndighetene.

To uker senere var teateret fylt med nesten 1200 mennesker.

Ettersom det verken fantes strøm, vann eller mat igjen i byen, kom innbyggerne til teateret for å få forsyninger fra Røde Kors, og informasjon om mulige evakuering.

Blant dem som møtte opp i håp om å kunne evakuere morgenen 16. mars, var familien Kutnyakov.

Utsultet la familien på tre ut på en farefull flukt gjennom byen frem til teateret.

I et forsøk på å finne et trygt tilholdssted i det overfylte teaterbygget, fant de til slutt plass i tredje etasje.

Mens moren og søsteren ble igjen for å registrere inn familien, dro Maria Kutnyakova (30) ut for å hjelpe onkelen som bodde rett i nærheten av teateret.

Klokken var så vidt passert 10 da Maria hørte et fly som nærmet seg i det fjerne.

Sekunder senere kjente hun sjokkbølgene fra eksplosjonen gjennom kroppen. Maria måtte ta tak i kanten på den nærmeste bygningen for å ikke miste balansen.

Da hun så røyken stige opp fra den store parken skjønte hun at det var teateret, der moren og søsteren gjemte seg, som var truffet.

Store deler av det røde taket som kjennetegnet teateret lå i biter på bakken. Den tykke murveggen var borte. Hjerte til Maria frøs. Hadde moren og søsteren vært på feil sted i bygget?

Dødelig presist bombeangrep

Bygget besto av fire etasjer. De røde områdene er der AP har registrert at folk oppholdt seg. Den stiplede linjer er der bomben traff.

Bomben traff domen på taket, forhøyningen over hovedscenen, og ødela store deler av bygget, viser Aps nye 3D-modeller.

Ifølge våpenteknikere AP har snakket med, tyder eksplosjonsradiusen på at bomben må ha veid minst 500 kilo. Den må ha blitt sluppet med presisjon fra et fly, konkluderer de.

– Bomben er for stor for et artilleri. Det at den traff så «rett på», får meg til å tro at det var nøyaktig det målet de siktet på, sier analytiker Mark Cancian ved det amerikanske Senteret for stratigsk og internasjonale studier (CSIS) til nyhetsbyrået.

Rett under domen lå en annen Maria, med etternavnet Radionova, i et hjørne av hovedsalen med de to hundene sine.

Da bombeflyet kom hylende over henne stod hun rett utenfor teateret, ifølge AP. Hun ble kastet mot veggen mens splinter og mursteinsbiter fløy mot henne.

Rundt henne lå flere hardt sårede. En kvinne blødde fælt. Selv kom Radionova fra eksplosjonen uten store skader.

Radionova gikk inn for å lete etter de to hundene sine. De var begge døde.

– De var alt jeg hadde. Dette var min familie. Jeg må ha stått der og grått i flere timer, forteller Radionova til AP.

24 år gamle Victoria Dubovytska hadde nettopp foldet sammen tepper i et rom i andre etasje da bomben smalt. Sammen med barna Anastasia (2) og Artem (6), ble hun slengt i veggen av trykket fra eksplosjonen, forteller hun til AP.

I sekundene etter eksplosjonen, var rommet stille. Et teppe hadde blåst over datteren som lå livløs i kaoset av bygningsmasse og kropper.

Victoria sier til New York Times at hun fryktet datteren var død.

– Kanskje hun vil miste en arm eller et ben, men la henne være i livet, forteller moren at hun tenkte.

Men så begynte datteren å rope etter mamma.

– Det var et mirakel at hun overlevde, sier Dubovytska til AP.

Sammen la de på sprang ut av bygningen.

Løp inn igjen

Mens folk rømte ut av bygget, løp Maria Kutnyakova inn, fast bestemt på å finne moren og søsteren sin.

Da hun ikke fant dem i tredje etasje hvor hun hadde sett dem sist, begynte hun å lete nedover i etasjene, forteller hun til AP.

Ropene etter moren og søsteren druknet i andre fortvilte rop. Maria skjønte fort at hun måtte rope familienavnet.

Nede i første etasje svarte noen «Masha Kutnyakova», men i alt kaoset greide ikke Maria å skjønne hvor ropet kom fra.

Hun beveget seg mot kjellertrappa. I trappeoppgangen fikk hun øye på søsteren som myste opp på henne, dekket i gipsstøv.

Sammen flyktet familien til et bomberom i Mariupols filharmoni. Samme kveld ble også dette tilholdsstedet bombet.

– Så ble jeg ikke drept i teateret, men jeg kommer til å dø i filharmonien, forteller Maria at hun tenkte til AP.

Nok en gang ble livene deres spart.

Sjokkbølgene fra eksplosjonen slo også fiskeren Dimitry Yurin (31) over ende.

Yurin hadde hver morgen den siste uken gått de 100 meterne fra huset sitt, til teateret for å hente mat og vann. Nå reiste han seg opp og løp for å hjelpe menneskene i ruinene.

Synet som møtte ham vil han aldri glemme. De fleste kroppene han så lå så dypt inne i de brennende ruinene at det var umulig å få tak i dem. Istedenfor hjalp han til å flytte sårede til parken.

– Noen av dem var hardt skadet, mens andre dro sine siste åndedrag rett foran meg. Vi var der og tok farvel med dem.

Han forteller til AP at han spesielt husker en døende, ung kvinne i midten av 20-årene. Hun var omkranset av to andre kvinner og et barn, som prøvde å berolige henne.

– De sa ting som «vi skal overleve dette - snart får du hjelp», men hun døde rett foran meg, forteller Yurin.

Fra leiligheten sin rett ved teateret kunne Yulia Marukhnenko høre smellet fra bomben og se de enorme ødeleggelsene.

Marukhnenko stormet til for å hjelpe siden hun kunne førstehjelp, men mange av skadene var for brutale.

Avrevne kroppsdeler, og bein som stakk ut av kroppen, kunne hun ikke gjøre noe med. Skader som dette tok livet av mange av ofrene, i en by hvor sykehusene ikke var operative, ifølge AP.

Sammen med to politibetjenter jobbet Marukhnenko iherdig med å redde ut rundt et dusin mennesker fra ruinene den dagen.

Etterdønningene

Bildene fra det ødelagte teateret gikk verden rundt, og ble et symbol på krigens konsekvenser for den Ukrainske sivilbefolkningen.

Organisasjonen for Sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har kalt angrepet på teateret i Mariupol et «grovt brudd» på internasjonal humanitær lov.

«De som ga ordre om, og gjennomførte, angrepet, har begått en krigsforbrytelse», konstaterer rapporten fra midten av april.

Sigrid Redse Johansen er generaladvokat i Norge. Det betyr at hun er leder av den militære påtalemyndigheten og har derfor god kunnskap om spillereglene i krig.

Hun har sett på APs nye undersøkelser om hva som skjedde ved teateret i Mariupol, og påstanden om at så mange som 600 sivile kan ha blitt drept.

– Et angrep rettet mot sivile kan være en krigsforbrytelse, enten det er én eller 600 døde, men det er klart at et høyt antall sivile drepte gjør en krigsforbrytelse mer grov, sier hun til NRK.

Hun viser til konklusjonen til OSSE om at angrepet var rettet mot teatret, og at ingen heller har prøvd å påstå at det var rettet mot et militært mål.

– At et stort antall sivile døde som følge av en målrettet handling, vil også kunne ha betydning for spørsmålet om det er skjedd forbrytelser mot menneskeheten, og også folkemord.

– Uten historisk sidestykke

Johansen presiserer viktigheten av løpende dokumentasjon av krigshandlinger. Informasjon og dokumentasjon slik som AP har fått tilgang til fra teateret, kan komme til å være svært sentral med tanke på den internasjonale viljen til å straffeforfølge krigsforbrytelser.

– Gjennom historien har særlig graverende enkelthendelser blant annet bidratt til at verdens øyne blir rettet mot konflikten.

Hun mener likevel at krigen i Ukraina skiller seg ut, fordi fokuset på å forfølge mulige forbrytelser allerede er veldig stort.

– Jeg tør påstå at Ukraina-krigen er helt uten sidestykke i historien, når det gjelder fokuset på å dokumentere hendelser underveis i krigen, med tanke på senere straff.