Landet befinner seg i "hymnose" heter det, som en vittig henvisning til den opphetede debatten om ikke Russland bør ta tilbake "Hymnen til Sovjetunionen" som nasjonalsang, i det minste ta melodien tilbake.
- Trådte feil
Den kjente analytikeren Jurij Bogomolov starter opp med at Russland trådte alvorlig feil alt for ti år siden da det ble stilt spørsmål ved om Russland trengte staten! Svaret ble flytende og Jurij Bogomolov mener grunnlaget for korrupsjonssamfunnet ble lagt i forlengelsen av denne feilen.
Den gang spurte folk seg om det uvaskede Russland var verdig en stor, demokratisk fremtid. I dag er det mange i Russland som spør om jordens demokratiske fremtid er verdig det store Russland!
- Fortiden rehabiliteres
90-tallet ble en mørk, splittelsens tid i dette landet, skriver Jurij Bogomolov. Tiåret ble preget av at folkets underbevissthet ble fordervet av foreldete drømmer om monarki, totalitarisme og autoritarisme, marxisme og antisemittisme etc.
Det brukes sterke ord i "Izvestias" spalter. Så er også skuffelsen dyp i den russiske befolkningen. Jurij Bogomolov minner om at Machiavelli, maktens kjenner fremfor noen, selv pekte på tendensen til at mennesker har en hang til å forherlige det som engang var.
Bogomolov skriver videre: "Folk ser tilbake på sin ufrie fortid. Og der får de øye på noe som var kjært og godt, sangen rundt bålet i pionerleiren, legendene de hørte, pølsen de fikk mens de hørte om dette, lukten fra en fottur på taiga’en. Fortiden får dermed amnesti hos folk, deretter rehabiliteres fortiden følelsesmessig!"
- Naive russere
Jurij Bogomolov slår fast at russerne naturligvis var hjemmespøta naive på 90-tallet. Da trodde de, at "demokrati er komputerisering av hele landet minus sovjetmakten, Kommunistpartiet & KGB." Slik gjør den kjente kommentatoren seg kostelig over den berømte og beryktede definisjonen til Lenin på kommunisme: "Det er elektrifisering av hele landet pluss sovjetmakt" het det i Lenins skrifter som kommunistene brukte storparten av det 20. århundre på å lirke inn i russernes sjelsliv til erstatning for religionen.
I dag slås det fast i spaltene til det tidligere, sovjetiske regjeringsorganet "Izvestia", at det offentlige ordskiftet har kilt seg fast i president Vladimir Putins forestilling om "langkøllen" som staten vil kunne bruke mot de postkommunistiske oligarkene på toppen av den ny-russiske røverkapitalismen.
Putins forestilling stemples som uegnet i dagens samfunn. For dette avspeiler den nye presidentens underbevisste forestilling om statens måte å fungere på, om statens rett og om midlene til å virkeliggjøre denne retten, skriver Jurij Bogomolov.
"I forståelsen hos statens første mann er makt noe man bruker til å slå ned det første og beste som står i veien!". Dette kunne russerne lese denne helgen om sin president som engang var major i KGB. "Izvestia" som kanskje er Russlands beste og mest uavhengige avis i dag, slår fast at også opposisjonen mot Putin har gått vill i valg av midler som anvendes i den politiske striden: "Ord står ikke mot ord, overbevisning står ikke mot overbevisning. Det er kofferter med kompromitterende materiale som mønstres mot andre kofferter med kompromitterende materiale."
Et veivalg
I "Izvestia" slås det nå fast, at kamp mot den kommunistiske fortiden mistet enhver mening etter at Boris Jeltsin vant presidentvalget i 1996. I stedet dominerte kampen for å overleve mellom de postkommunistiske finans-klanene i Russland.
I denne kampen ble oppkjøpte, privatiserte massemedia og særlig fjernsynet et middel. Summert opp mener Jurij Bogomolov at Russland nå står overfor et veivalg. Skulle staten bli beseiret i kampen om veivalget, frykter kommentatoren kaos parallelt til forholdene i Tsjetsjenia mellom 1996 og 1999, bare at det nå snakkes det om hele Russland: "For samtidig glemmer vi litt for lett minusene ved den totalitære stat. Derfor havner vi så lett i "hymnosen" og striden om ny nasjonalsang. Derfor bli ideologien om staten som et nasjonalt mål både så populær og så virkelig. Men dette er å leke med ilden," advarer Jurij Bogomolov i "Izvestia".
Bak ligger selvsagt den gamle frykten for at Putin og kompani ikke har noe mål med makten utover det å sitte med makten. Kommentatorer som Jurij Bogomolov er aldersmessig og meningsmessig å finne blant de anti-stalinistiske 60-åringene i det russiske ordskiftet. De frykter Putin fyller opp samfunnets kommandoposter med generaler fra maktstrukturene, herunder også det gamle KGB. De er bitre på den første generasjon reformatorer i russisk politikk. Fremfor alt fordi disse trodde de kunne ignorere begrepet stat i et samfunn der den samme staten hadde vært så overtung gjennom mange hundre år av russisk historie.
Aleksander Shokhin var visestatsminister og finansminister i flere perioder under 90-tallet. Han hører til de politikere rundt 50 år i Russland, som våknet opp og så farene ved den røverkapitalismen reformatorene var "jordmødre" for.
I det samme nummer av "Izvestia" skriver den tidligere visestatsministeren, at gjenreising av den russiske staten bare kan skje hvis russerne selv deltar: "Folket + makten eller folket minus makten?" spør Aleksander Shokhin. Bak dette ordskiftet ligger som sagt naturligvis en frykt i det offentlige rom for at president Vladimir Putin "trykker på de feile knappene" når han setter ut i livet sin politikk for å styrke statens autoritet ved å putte inn sine generals-kamerater i styre og stell.
Glemte villhunder
Denne frykten er enkelt og historisk illustrert ved dikteren Jurij Trifonovs berømte roman om vakthunden fra Gulag, "Trofaste Ruslan". Da Nikita Krustsjov bygget ned det sinnsyke omfanget av fangeleirene som var etablert under Stalintiden, ble vaktbikkjene arbeidsløse i Sibir. I tiår etter tiår var hundene trent opp til å bjeffe mot utslitte straffanger som marsjerte i kolonner mellom arbeidsplassene og fangeleirene i Sibir. Ved Stalintidens slutt flokket hundene seg på den sibirske taiga som glemte villhunder.
Fra slutten av 60-tallet fikk Leonid Bresjnev idèen om å bygge den flere tusen kilometer lange jernbanen fra Baikalsjøen til Amurelven langs grensen mot Kina. Frivillige studentbrigader, mobilisert gjennom ungkommunistenes forbund Komsomol, marsjerte syngende og entusiastiske utover den sibirske taiga’en for å bygge denne jernbanen som heter BAM – den Baikal-amur’ske magistral! Plutselig begynte store flokker villhunder å samle seg bjeffende langs geleddene av de marsjerende studentene ute i Sibir….
Frykten for en stat som ble den største morder i Russland i det 20. århundre for å låne ord fra systemkritikeren Roy Medvedev, parres med frykten for den naivisme som reformatorene utviste da de trodde de kunne styre det enorme russiske riket samtidig som de marginaliserte de statlige styringsmekanismene.
Ikke et reelt flerpartisystem
Den første generasjon demokratiske reformatorer avskydde bollsjevikstaten. Men reformatorene endret ikke prinsippielt sitt tillærte syn på hva en stat skal drive på med. Tydelig ble dette for eksempel vist ved at behovet for en fordelingspolitikk ble ignorert på 90-tallet her i Russland. Dermed kom aldri den lagdelingen som skulle gitt bakteppet for et fungerende flerparti-system i samfunnet. Bedre instrument til fremme for folkestyre gjenstår det å finne opp.
Dette var den stabiliserende faktor for demokratisk utvikling i Vesteuropa etter den andre verdenskrig. Det er ingen deltaker i det russiske ordskiftet som engang forsøksvis tør påstå, at det russiske samfunn i dag har et reelt flerpartisystem. Nettopp derfor er det så lett for en Vladimir Putin å trå feil i sitt strev for å styrke staten på nytt, et behov som det trolig er rimelig å sikre.
Uforutsigbart og ustabilt samfunn
Men filleproletariseringen og den russiske røverkapitalismen har gjort det russiske samfunn svært uforutsigbart og ustabilt. Annerledes er det urimelig å tolke for eksempel en Jurij Bogomolov når han faktisk skriver, at hele det russiske samfunn trues av det kaos som Vladimir Putin mente han stanset i Tsjetsjenija gjennom sin krigføring der.
Derfor var det snublende nær å trekke sammenlikningen mellom hundekameratene til "Trofaste Ruslan" og general-kameratene som President Vladimir Putin har satt inn for å ha overoppsynet med de syv regionene som Putin har delt Russland opp i. For de mangler selvfølgelig det stabiliserende bakteppet som skal sikre folkestyret.
Imidlertid trøster kommentatoren Jurij Bogomolov sine russiske lesere med at den demokratiske statsbygning i USA ble relativt raskt etablert. Det tok adskillig lengre tid å utvikle det tolerante, velstående og rettsstatslige demokratiske samfunnet i USA. Det vil det også gjøre i Russland, konkluderer Bogomolov med.
Ved inngangen til 90-tallet ga den russisk-amerikanske vinneren av Nobelprisen i økonomi, Leontjev, uttrykk for at det ville ta 25 år før varige, positive endringer inntrådte etter sovjettiden i det russiske samfunnet. Slik reformene ble drevet frem gjennom 90-tallet, kan trolig ti år legges til denne ventetiden allerede.
Det spørs hvilke vaktbikkjer Putin nå setter ut på samfunnets kommandohøyder når prognosen skal stilles opp om Russland noensinne blir virkelig demokratisk. På vei hjem fra toppmøtet i Brunei sa Putin i Novosibirsk, at Russland trenger et institutt nettopp for å stille prognoser for utviklingen fremover. Russerne korser seg i kirkene….