NRK Meny
Normal

Oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld

Vi er blitt avhengig av kjendisene. Nå er de her alle steder. Vi kan forarges, og forakte denne kulturen, men den går ikke an å overse. Vi lever i en kjendiskultur.

Larry King og Paris Hilton
Foto: KYLE CHRISTY / AFP

Politikk fungerer nå på kjendiskulturens premisser, religiøse grupperinger bruker populærkulturens uttrykksformer, og i akademiske kretser – hvor man til de grader mener man har et system som vurderer folk etter meritter – der sirkler det rundt noen stjerner som turnerer verden fordi de er kjente navn.

Kjendiskulturen

”Kjendis”. Ordet dukket opp første gang i Sverige i 1963, i Norge umiddelbart etter hos dem på Østlandet med svenskeantenne. I begynnelsen hørte kjendiser til i sladrespaltene. Men nå finnes det kjendiser på alle arenaer.

Det karakteristiske ved kjendiskulturen er at det ikke finnes noen grenser mellom det som er privat og det som er offentlig.

Richard Burton og Elizabeth Taylor

Richard Burton og Elizabeth Taylor.

Foto: MAE / AP

Kjendiskulturen oppsto samtidig med kameraets teleobjektiv og tv’ens inntog i stuene. Kanskje var gjennombruddet et kyss, slik Ellis Cashmore hevder i boka Celebrity Culture, nemlig under inspillingen av filmen Cleopatra der hovedpersonene - Hollywoodstjernene Richard Burton og Elisabeth Taylor, gift på hver sin kant, - ble fanget i linsen til en paparazzi da de kysset hverandre på et båtdekk den gang på 1960-tallet.

Det var en skandale. Det nye var at de ikke skydde denne type oppmerksomhet, de utnyttet den.

Ungdom vil bli kjendiser

I dag viser ungdom en ekstrem interesse for kjendiskulturen. Jake Halpern kan fortelle - i boka Fame Junkies – at ungdom i USA regner offentlig oppmerksomhet som sin viktigste kapital. Han sammenligner undersøkelser fra 1950 åra og fra 80-tallet. Er jeg en viktig person? ble det spurt. Ja, svarte vel ti prosent i 1950. Ja, svarte 80 prosent i 1980. Det er i dag viktigere å være kjent enn å være vakker, for eksempel.

Facebook er blitt et slikt springbrett, hvor privatlivet legges ut, når det ikke er nok med blogger og egne web-sider på internett.

Ut av dette kommer det en lissom-virkelighet, en pseudo-virkelighet, som gjør at Paris Hilton er godt stoff. Hun er kjempeflink til å få oppmerksomhet. Hun er ingen helt, akkurat, men hun er et idol. Det gir høyere status å være personlig assistent for en kjendis, enn å være senator i den amerikanske krongress. Det er det som er kjendiskultur.

En studie fra Harvard viser at tredjeparten av all amerikansk ungdom mener at vil bli kjendiser. Så viljen er der.

Forbrukskulturen

Det har å gjøre med forbrukskulturen vår. Kjendiser er merkevare - og knyttes til merkevarer. Enten det er Pepsi Cola eller Hennes & Mauritz så markedsføres de av kjendiser. Kjendiskulturen og forbrukersamfunnet er to sider av samme sak.

Salgsansvarlig i Narvesen sier til NTB at det er de hun kaller sladderbladene som selger best. – Folk er vanvittig interessert i sladder, i følge henne.

Aftenposten og Dagbladet har denne uka vist oss hvordan kjendiskulturen fungerer i sin mest primitive form, på amøbestadiet.

En ung dame har i flere dager brukt nesten hundretusen kroner dagen på en annonse for å vise baken sin på første sida av Aftenposten med kommentaren: Kjære kulturminister, lammekotelettene er servert – og sånn. På tirsdag sto det bare: bildet er sensurert. Vanlige lesere ville knapt ha registrert det – hvis det ikke hadde vært for at noen av min kolleger plutselig hadde oppdaget at det var en sak, som det heter i våre kretser.

Kom ikke og snakk om agurktider. Jeg har selv i min ungdom gått på torget og skrevet ned prisene på agurker og andre grønnsaker, det er sånt småtteri som sommerstoff. Men dette er ikke noe småtteri. Dette er en stor sak. Det krever mange sider, flere sider, ei førsteside, og kommentarer, selvfølgelig i kulturavisen Dagbladet, senere i Dagsavisen og deretter Klassekampen.

Det er sånn man blir en begivenhet i kjendiskulturen. Dette er en dame som får oppmerksomhet fordi hun er kjent for å få oppmerksomhet. Tidligere har hun brukt et direktesendt program i P3 hvor hun navnga to personer – kjendiser selvfølgelig – som angivelig voldtok henne for noen år siden. Nå bruker hun avisen som arena, og får oppmerksomhet fordi hun er kjent for å få oppmerksomhet. Snart skal hun på tv, selvfølgelig.

Kjendisjournalistikk

Sladreblader
Foto: SCANPIX

Det er ikke så lett å skjønne dette uten å forstå en utbredt journalistisk tenkemåte: hvis en kjent person ytrer seg, så er den verdt sin plass. Om det er sant eller ikke, er helt underordnet. Om det er vesentlig eller ikke, er helt underordnet.

Eller vi kan si det slik: Når en kjent person sier det, så er det sant og vesentlig.

Dette er et utslag av kjendiskulturen: det viktigste er hvem som sier det, ikke hva som sies. Kjendiskulturen er en narcissistisk kultur. I kjendiskulturen er det kjendisene som er våre speil. Slik blir narcissismen i kjendiskulturen vår måte å møte spenninger og farer på – i en lissomverden med lissom-følelser. Kjendisene blir det psykiatere kaller selv-objekter.

Vi trenger alle å bli bekreftet, men mytefiguren Narcissus ble altfor inntatt av sitt eget speilbilde i vannet. Som en ekte Narcissus stolte han ikke på noen, men fikk et ekstremt behov for å bli beundret. Om han druknet i det, eller sultet i hjel der han satt helt fortryllet, kan jeg ikke si, men helt sunt var det ikke for ham. Han ble apatisk overfor verden rundt.

Dermed er vi advart. For hvor ble virkeligheten av, Narcissus?

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt