NRK Meny
Normal

Flere terrorister myrder flere

Myrderiene i Irak fortsetter for fullt, med over 6000 ofre i juli-august. USAs egne etterretningsanalyser viser at krigen i Irak skaper stadig flere terrorister.

Mann drept i Baquba
Foto: Helmiy al-Azawi, HELMIY AL AZAWI

Det var FN-misjonen i Irak som anslo tallet på drepte sivile i sommermånedene til 6599. Over tre fjerdedeler av terrorhandlingene skjedde i Bagdad. Det er et fullstendig sammenbrudd i lov og orden, slår FN-rapporten fast, den irakiske regjeringen har ingen som helst kontroll over situasjonen. Mange irakiske politikere, også i regjeringspartiene, innrømmer nå det som mange lenge har hevdet: Det pågår en borgerkrig mellom de etniske og religiøse gruppene.

 

Sviktende tiltro til Bagdad-regjeringen

Tiltroen til Nuri al-Malikis regjering synker stadig. Han hverken vil eller kan ta et oppgjør med de shiamuslimske militsgruppene som idag har et minst like stort ansvar for terroren som sunnittene. Statsministeren vil ikke utfordre Muqtada al-Sadrs Mahdi-armè, som kontrollerer slumområdene i Sadr City. Al-Sadrs tilhengere har en sterk innflytelse på regjeringen. De er flere enn al-Malikis eget Dawa-parti.

Usikre tapstall

En amerikansk talsmann hevdet forrige måned at deres militære innsats hadde halvert antall drepte i hovedstaden. Men ikke før var denne påstanden fremsatt, før myrderiene fortsatt for fullt, ja, økte i antall og grusomhet.

Nå må vi alltid ta det forbehold at tallet på sivile i motsetning til militære ofre i en så uoversiktlig konflikt vil være usikre. Al-Sadrs folk tror, som The Economist antyder, at det vil bli lettere å få USA til å trekke seg ut dersom tallene settes så høyt som mulig, mens amerikanerne på sin side legger frem lavere tapstall for å bevise at krigen mot terror har vært en suksess.

 

Irak er blitt et arnested for internasjonale terrorister, og motstanden mot amerikanerne inspirerer og mobiliserer islamsk-påvirkede ungdommer utenfor Midtøsten.

 

 

George W. Bush
Foto: Evan Vucci, EVAN VUCCI

Kritisk etterretningsrapport

Denne påstanden som president George W. Bush hele tiden gjentar slik en papegøy etteraper seg selv, fikk et dødsstøt av den etterretningsrapporten som ble lekket ut til The New York Times. Det var en sammenfatning av hva USAs 16 forskjellige etterretningsorganer mente om Irak og krigen mot terror. Rapporten hevdet at USA hadde hatt en viss suksess i kampen mot Al Qaida, fordi organisasjonen ikke lenger opererer ut fra et sentralt hovedkvarter og ikke samordner all terroren. Det siste har den for såvidt aldri gjort. Men så slår rapporten fast at dette mer enn oppveies av det voldsomt økte antall terrorister som opptrer mer eller mindre uavhengig av hverandre. Irak er blitt et arnested for internasjonale terrorister, og motstanden mot amerikanerne inspirerer og mobiliserer islamsk-påvirkede ungdommer utenfor Midtøsten.

Misbruk av religion

Det kreves en person med USAs forsvarsminister Donald Rumsfelds "glitrende intelligens" (Kristin Krohn Devolds karakteristikk) for å mene at dette har vært en suksess. Og det er både skremmende og farlig at USAs president fortsatt sier at han har Gud på sin side. Til dette misbruket av religion svarte tidligere utenriksminister, Madeleine Albright, at det var bedre å være på Guds side enn å påstå at Gud er på vår side. Men meningsmålinger viser at det er ganske mange amerikanerne, først og fremst blant de evangliske kristne, som er enige med George W. Bush. De har gjort krigen mot terror til en religionskrig og en "konflikt mellom sivilisasjoner".

Selektivt utvalg

Hardt presset måtte George W. Bush gå med på at deler av rapporten ble offentliggjort. Men dette har selvsagt vært et selektivt utvalg der stoffet er plukket ut slik at det skal tjene Bush-administrasjonen. Dette kan imidlertid ikke dekke over det faktum at de fleste av USAs etterretningseksperter mener at krigen mot terror ikke har vært særlig vellykket, og at okkupasjonen av Irak har hatt en ytterst negativ virkning. Irak er blitt en konflikt som inspirerer og mobiliserer "jihadister" (hellige krigere).

Pentagon-veteran slakter Pentagon

Det etterretningsrapporten slår fast, har journalister og uavhengige observatører hevdet lenge. På Internett kan man pløye seg igjennom et enormt materiale, og nå kommer det også ut stadig flere grundige bøker. Thomas E. Ricks, som var the Washington Posts Pentagon-korrespondent og som har vært mye i Irak, er drepende i sin analyse ( Thomas E. Ricks: FIASCO. The American Military Adventures in Iraq. Penguin Press). Men han legger ikke all skyld på makt-troikaen i Pentagon - forsvarsminister Donald Rumsfeld, den tidligere viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og "fikseren" Douglas J. Feith.

 

Bilbome-eksplosjon i Bagdad
Foto: Mahmoud Raouf Mahmoud, MAHMOUD RAOUF MAHMOUD

 

Demokratenes medansvar

Demokratene i Kongressen har et medansvar, skriver Ricks, likeledes alle de militære som bare jattet med og pyntet på etterretningsmaterialet. Men her må det tilføyes at de høyere offiserer som våget å protestere, ble straks satt til side, og amerikanske medier var like sendrektige her som de var i Vietnamkrigen. Det er en myte at amerikanske aviser og TV var pådrivere i avsløringen i Vietnamkrigen. De var også alt for ukritiske til Irak-propagandaen fra Det hvite hus og Pentagon.

En britisk kritiker

Enda mer avslørende er en ny bok av Rory Stewart som var offiser og diplomat i de britiske okkupasjonsstyrker i det sørlige Irak (Rory Stewart: The Prince of Marches and Other Operational Hazards of a Year in Iraq. Harcourt). Stewart beretter med typiske engelske understatements, men likevel så klart og brutalt at leseren ikke etterlates i tvil om at i stedet for å skape et demokrati i Irak har de gjort landet "uregjerlig" (ungovernable) slik at hverken demokrati eller markedsøkonomi får utvikle seg slik Bush og Blair lovet da de gikk inn i denne ulykksalige krigen.

Prokonsul Bremer levnes liten ære

Stewart er ikke bare generelt kritisk overfor den amerikansk-britiske Irak-politikk, men han peker spesielt ut personer som hadde en ekstra dårlig hånd med situasjonen. Verst kommer Paul Bremer ut, den amerikanske prokonsulen i Bagdad, som på ett år klarte å rive ned mer enn amerikanerne og britene etterpå har maktet å bygge opp. Denne diplomatiske "playboy" og opportunist forsøkte i sin bok å fraskrive seg ansvaret og legger skylden på alle andre enn seg selv.

Jeg synes det er litt merkelig at ingen norsk avis har forsøkt å gå opp sporene etter ham i Oslo da han som ambassadens nestkommanderende i en overgangsperiode, motarbeidet den nye ambassadøren, den ukonvensjonelle Louis A. Lerner, som gjorde en utrolig innsats for å reetablere kontakten mellom USA og det unge Norge etter Vietnamkrigen. Allerede her i Oslo kunne man registrere at Bremer ikke var av "hel ved".

 

- Dersom vi ønsket å destabilisere landet, kunne vi ikke ha gjort en bedre jobb!

 

Demokratiprosjektet en fantasi

Stewart påviser at hele prosjektet med å skape et demokrati etter vestlig forbilde var "en fullstendig fantasi". Det maktvakum som oppstod etter Bremers kortvarige, men skadelige styre fra sin bunkers i Bagdad, er en av grunnene til at Irak nå går i oppløsning. En amerikansk toppdiplomat som Stewart møtte i den godt beskyttede Grønne Sone i Bagdad, sa til ham at "dersom vi ønsket å destabilisere landet, kunne vi ikke ha gjort en bedre jobb!"

Best å trekke seg ut

Stewarts konklusjon er at jo raskere amerikanerne og britene trekker sine styrker ut av Irak, desto bedre. Dette er en floke irakerne selv må forsøke å løse opp. Et vestlig demokrati kan ikke importeres. Det må finne sine forutsetninger i de lokale forhold, men det er jo ikke lett når vei vet at Irak fra begynnelsen av var en helt kunstig statsdannelse. Det var et produkt av britisk kolonialisme som Stewart heller ikke levner stor ære.

De nykonservatives drøm

Det var amerikanske nykonservative som kjørte frem demokratidrømmen da USA og Storbritannia gikk til angrep på Saddam Husseins Irak. I dag vet vi at administrasjonens begrunnelser var falske. Saddam hadde ingen masseødeleggesvåpen, og han stod slett ikke i ledtog med Bin Laden. Mange ny-konservative innser det, men vil ikke innrømme at demokrati-prosjektet var urealistisk. Det mange av dem nå angriper Bush-administrasjonen for,er måten felttoget og okkupasjonen er blitt gjennomført på.

Kristol kritiserer Bush

William Kristol, som nylig hadde et skarpt angrep på Kåre Willoch i Aftenposten fordi denne hadde tatt Jostein Gaarder i forsvar, er blitt en beinhard kritiker av Bush-administrasjonen. Han har i flere intervjuer sagt at han ikke tror europeere flest, eller for den saks skyld alle islamer, er imot Amerika. Men løgnene som skulle rettferdiggjøre angrepet på Irak, måten okkupasjonen har blitt praktisert på og overgrepene i Guantanamo og Abu Ghraib har gjort folk usikre. De vet ikke lenger hva de skal tro på.

 

Rumsfeld gjorde en katastrofal feil ved å erklære Irak som sentralfront mot terrorismen, uten å sende nok soldater og gi dem våpen og utstyr de trengte for å vinne.

 

Til Die Welt sier Kristol at Rumsfeld har et spesielt stort ansvar for miseren. Han har rotet til alt. Mens Kristol fortsatt mener at Bushs analyse av den internasjonale terrortrusselen var riktig, sier han at Rumsfeld gjorde en katastrofal feil ved å erklære Irak som sentralfront mot terrorismen, uten å sende nok soldater og gi dem våpen og utstyr de trengte for å vinne. USAs militære innsats i Irak har vært halvhjertet.

 

Donald Rumsfeld
Foto: Haraz N. Ghanbari, HARAZ N. GHANBARI

 

Ikke antisemittisme å kritisere USA

Når man leser Kristols skarpe kritikk av amerikansk Irak-politikk, ser man hvor useriøst det er når Mona Levin i sin polemikk gjør "ensidig kritikk av USA" til en del av det antismittiske trusselbildet i Norge. Også en del amerikanske jøder som er "mer israelske enn israelerne", har vært inne på det samme. Dette er skadelig og farlig. Selv om mange Amerika-kritikere hater Israel, og en del er klart antisemittiske, så tjener det ingen fornuftig hensikt å koble legitim USA-kritikk til antisemittisme. Antisemittismen er voksende i hele Europa, ikke bare i Norge, men det er en altfor alvorlig sak til at man kan operere med slike koblinger. Og selvsagt er heller ikke skarp kritikk av Israel nødvendigvis det samme som antisemittisme.

Nykonservativ selvkritikk

Enda en ny-konservativ som har tatt et gjennomgripende oppgjør med Bush-administrasjonens Irak-politikk, er Francis Fukuyama (Francis Fukuyama: America at the Crossroads. Democracy, Power and The Neoconservative Legacy. Yale University Press). Francis Fukuyama ble berømt og omstridt da han etter den kalde krigens slutt proklamerte "historiens slutt" (The End of History). Denne påstand viste seg i hvert fall å være forhastet, om den da noen gang hadde gyldighet. I dag er Fukuyama mye mer nyansert og reflektert, og selv om han fortsatt må betegnes som en slags ny-konservativ, så er han også realist og pragmatiker. Han innrømmer åpent og ærlig at han tok feil.

Den innrømmelsen sitter dypt inne hos Bush, og hos forsvarsminister Rumsfeld og visepresident Dick Cheney er den totalt fraværende. Den manglende evne og vilje til å innrømme feil og ta lærdom av dem er noe av det mest uheldige ved amerikansk utenrikspolitikk i dag.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt