Fire grunner til at IS ikke er bekjempet

Mosul, Ramadi, Tal Afar, Deir al-Zor, Raqqa, al-Qaim. Listen over byer i Irak og Syria som den såkalte Islamske staten (IS) har mistet eller er i ferd med å miste, blir stadig lengre.

Den siste tiden har ekstremistgruppen lidd betydelige tap, på flere fronter:

Bare i Irak er IS drevet ut av rundt 95 prosent av områdene de kontrollerte i 2015, ifølge den USA-ledede koalisjonen. Tilbakegangen har vart en god stund: Bare i april i år var antall mennesker som bodde under IS-kontroll redusert med 56 prosent i Syria og 83 prosent i Irak, sammenlignet med høsten 2014.

Likevel er det mange grunner til at den store gruppen aktører som kjemper mot IS, ikke kan ta seieren på forskudd. Her er fire av dem:

IS kan komme til å endre karakter og fokus

IS har vist en betydelig evne til å endre seg i takt med realitetene på bakken. Fra en opprørsgruppe med terror som virkemiddel etter den amerikanske invasjonen i Irak i 2003, via en opprørsgruppe som utnyttet den syriske borgerkrigen, til en selverklært stat – endringene både i oppførsel, propaganda, og virkemidler har endret seg.

Det kan skje igjen, etter hvert som de blir drevet tilbake. Analytikere påpeker at etter hvert som IS mister sin selverklærte stat, kan de komme til å operere mer som de gjorde som al Qaidas gren i Irak på 2000-tallet, samt fokusere mer på angrep i Vesten. I IS' egen kommunikasjon ser man allerede tegn til at det skjer.

Nick Rasmussen, direktør for National Counterterrorism Center i USA, sier at IS sin evne til å slå til globalt ikke er svekket selv om gruppen er presset tilbake i Midtøsten.

– Det er ikke en direkte sammenheng mellom IS' posisjoner på slagmarken i Irak og Syria og gruppens evne til å inspirere eksterne angrep, sa Rasmussen i høst.

– IS' globale evne er fremdeles i stor grad intakt.

Etter at IS drives ut, kan nye konflikter oppstå

Både i Syria og Irak kan nye konflikter oppstå og gamle blusse opp i maktvakuumet etter IS.

I Irak samarbeidet en lang rekke aktører – den irakske hæren, kurdiske peshmergastyrker, diverse sjia- og sunnimuslimske militser – om offensiven for å drive IS ut av Mosul og områdene rundt.

Tross forskjeller i etnisitet, sekt, organisering – og enda viktigere, agenda – fant de sammen i målet om å gjenerobre Iraks nest største by og omegn.

Men når slaget er over, er det lite som forener dem. Den kortvarige alliansen slår sprekker, og gamle konflikter kommer til overflaten igjen. Konflikten mellom kurderne og sentralmyndighetene i Bagdad er ett eksempel på det.

Konflikten risikerer å eskalere, samt å spre seg til nabolandene.

I Syria kjemper også en rekke aktører med helt ulike – og til dels motstridende – agendaer mot IS: amerikanerne, den amerikanskstøttede kurdisk-dominerte militsen SDF, syriske regjeringsstyrker og russerne og iranerne, for å nevne noen.

Etter hvert som IS drives tilbake, ser man økende tegn til en maktkamp mellom disse aktørene om å vinne mest mulig innflytelse i nordlige og østlige deler av Syria.

Det er risikabelt nok i seg selv, men IS har vist at de både i Irak og Syria klarer å utnytte maktvakuum og maktkamper til sin fordel.

De politiske krisene i Syria og Irak er ikke løst

IS utnyttet den politiske krisen i både Syria og Irak til å vokse seg sterke: I Syria utnyttet de opprøret mot Bashar al Assad, i Irak misnøyen med det som ble opplevd som det sekteriske styret til sentralmyndighetene i Bagdad.

I begge land sørget disse faktorene for en jevn strøm av nye rekrutter, og dessuten noe støtte i lokale befolkninger i områdene de tok kontroll over. At IS såpass lett kunne ta kontroll over Mosul, Iraks nest største by, i 2014 skyldes for eksempel ikke bare at den irakske hæren flyktet i frykt, men også at en del av de sunnimuslimske innbyggerne der opplevde seg trakassert og diskriminert av den sjiamuslimske regjeringen i Bagdad.

Små endringer er skjedd i regjeringen i Irak siden den gang, men ellers er disse ytre faktorene fortsatt i høy grad til stede, i begge land. IS er på mange måter et politisk og ideologisk problem, som også krever en politisk og ideologisk løsning, men fokuset har hele tiden vært på å bekjempe gruppen militært.

Nye overgrep kan føre til mer misnøye, som IS kan utnytte

I kampen mot IS har det også skjedd overgrep utført av gruppene som kjempet mot IS og deres internasjonale støttespillere: Luftangrep har eksempelvis tatt livet av tusenvis av sivile i Irak og Syria, og i Mosul er mennesker som ble anklaget for å være støttespillere eller medlemmer av IS blitt fengslet, torturert og drept, uten tilgang til en rettferdig rettsprosess.

På mellomlang og lang sikt kan det bidra til å forsterke allerede underliggende konflikter – og gi grobunn for mer ekstremisme.

Dessverre ser man ikke mange tegn til at dette rettes opp: FNs sikkerhetsråd ba nylig om en gransking for å samle bevis for alvorlige forbrytelser utført av IS i Irak, men mandatet ga ikke rom for gransking av forbrytelser utført av aktørene som kjemper mot IS – noe menneskerettighetsgrupper kaller en «tapt mulighet».

– Ingen benekter viktigheten av å håndtere de utbredte overgrepene utført av IS i Irak, men å ignorere overgrep utført av irakske og internasjonale styrker er ikke bare feil, det er korttenkt, sa Balkees Jarrah i Human Rights Watch i en pressemelding da resolusjonen ble vedtatt.

– Søken etter rettferd er essensielt for alle ofrene som opplevde at deres kjære ble torturert og drept, eller sine hus brent og bombet, uavhengig av hvem som er ansvarlig.