Filippinsk minister: Det ble betalt løsepenger for Sekkingstad

– Jeg vil ikke si noe om summene. Pengeverdien er ikke det viktige her, det viktige for dem var at Kjartan var familie, sier Jesus Dureza.

Det norske gisselet Kjartan Sekkingstad ble løslatt lørdag, etter nesten ett år i fangenskap hos den militante islamistgruppen Abu Sayaff.

Den filippinske fredsministeren forteller at det først var to mislykkede forsøk på å få løslatt Sekkingstad, og at hans filippinske familie dermed betalte løsepenger flere ganger uten å få Sekkingstad fri.

De ga imidlertid ikke opp.

– Hadde det ikke vært for den familien, hadde vi trolig måttet gi opp Kjartan. Etter at det første løslatelsesforsøket mislyktes, fortsatte de, og de satte inn nye ressurser for å få ham fri. Også etter det andre mislykte forsøket, fortsatte de og prøvde igjen, sier Dureza.

Ifølge fredsministeren krevde kidnapperne først 300 millioner pesos for Sekkingstad, så 200 millioner pesos og deretter videre ned til 100 millioner pesos – over 17 millioner norske kroner.

• Utenlandske gisler er valuta for Abu Sayyaf

– De samme beløpene krevde de for et av de kanadiske gislene. Men det hadde ikke familien råd til, så han ble halshugget. Jeg var redd for at det samme skulle skje med Kjartan, sier Dureza.

Dureza hevder også at Sekkingstads familie i Norge skal ha sagt at de ville forsøke å bidra med «et insentiv» i kampen for å få løslatt nordmannen, men at de ikke hadde slike summer.

Dureza forteller at han møtte Sekkingstads bror Odd Kåre Sekkingstad i Oslo i juli.

– Broren sa til oss at de ikke hadde mye, men at de ville forsøke å samle inn noen penger, et beskjedent beløp som kunne være et lite insentiv. Jeg var ikke sikker på om det kunne hjelpe, disse fyrene som hadde kidnappet Kjartan, hadde krevd store summer, sier Dureza.

NRK har i dag snakket med broren Odd Kåre Sekkingstad og gitt ham fredsministerens uttalelser, men han vil ikke kommentere noen av opplysningene som kommer frem.

• Familien er letta over frigjevinga
• Solberg: – Norge har ikke godkjent løsepenger

Møtte broren i Oslo: – Det ble vendepunktet

Dureza beskriver møtet med Kjartan Sekkingstads bror i Oslo, som et vendepunkt.

– Jeg hadde nesten gitt opp Kjartan, for å være ærlig, men så møtte jeg broren Odd i Oslo. Det ble et vendepunkt, det ble en menneskelig faktor. Jeg følte virkelig at jeg måtte intensivere innsatsen for å få Kjartan løslatt og engasjerte meg mye mer personlig, sier Dureza.

– Jeg «gamblet» personlig og jobbet med mine egne kontakter. De jobbet igjen med sine kanaler, sier han.

Ifølge Dureza var det til slutt en kombinasjon av flere faktorer som resulterte i løslatelsen: Økt militært press på Abu Sayaff, bruk av lokale kontakter som kjente terrenget og området godt og en klar beskjed fra filippinske myndigheter om at de ikke ville la Abu Sayaff være i fred.

Dessuten gjorde Norges rolle som tilrettelegger i fredsforhandlingene mellom geriljaen og myndighetene på Filippinene, at filippinske myndigheter ville gi noe tilbake.

– Norge gjør oss mange tjenester som tilrettelegger i fredsprosessen, jeg syntes at vi skyldte dere å redde Kjartans liv, sier Dureza.

• Sekkingstad: – Heldig som lever

Ble lurt to ganger

Men veien frem til løslatelsen av Sekkingstad var krevende, og filippinske myndigheter var nær ved å miste motet flere ganger.

Da kidnapperne gikk med på å løslate Kjartan Sekkingstad i helgen, var filippinske myndigheter først tvilende til løftet.

Årsaken var at de var blitt lovet Sekkingstad to ganger tidligere, krav var blitt innfridd, men så var det andre personer som ble løslatt i stedet.

– Det har vært en lang kamp. Vi hadde blitt lurt to ganger tidligere, sier fredsminister Dureza til NRK.

– Første gang vi ble lovet at de skulle løslate Kjartan, kom Marites Flor (den filippinske kjæresten til det kanadiske gisselet Robert Hall, journ.anm.) i stedet. Det andre gangen kom en mann med hette over hodet. Det viste seg å være en lokal, filippinsk mann, som også var blitt holdt fanget, sier Dureza.

Stilte kontrollspørsmål

Først på tredje forsøk lyktes det dem å få Sekkingstad ut av fangenskap.

– Jeg krevde å få snakke med Kjartan på telefon før vi dro for å hente ham, for å være sikker på at det virkelig var ham denne gangen, sier Dureza.

Fredsministeren hadde ikke møtt Sekkingstad personlig før og visste derfor ikke hvordan stemmen hans hørtes ut.

– Jeg stilte han noen kontrollspørsmål og spurte hva broren hans heter. Han svarte Odd. Så spurte jeg hva stedet han opprinnelig kommer fra, heter, og han svarte Sekkingstad, forteller Dureza.

– Da var jeg sikker på at det var bingo, at det virkelig var ham.

– Velkommen tilbake til verden

Dureza beskriver det første møtet med Kjartan Sekkingstad som emosjonelt. Dureza dro selv til leiren for å hente nordmannen.

– Da jeg gikk mot ham, kjente jeg ham igjen med en gang. Han så ut som en viking med langt skjegg. Jeg tok ham i hånden, og det første jeg sa til ham, var: «Velkommen tilbake til verden», sier Dureza.

– Det var emosjonelt. Dette var noe vi hadde ventet lenge på. Det var veldig godt å se ham.

Ifølge Dureza var Sekkingstad da i tilsynelatende god form, og sa at han hadde sovet godt natten i forveien.

Men det var særlig én ting Dureza festet seg ved.

– Han hadde ryggsekken sin med seg og klamret seg til den. I sekken lå blant annet en vannflaske som han ikke ville skilles fra. Denne sekken og vannflasken hadde vært hans overlevelsesutstyr, sier Dureza.

– Da vi gikk ut av helikopteret, falt vannflasken ut. Jeg sa han bare kunne la den ligge, men Kjartan ville ikke miste den og hentet den. «Dette er mine eneste jordiske eiendeler nå,» sa han. Det var rørende.

Ett år i fangenskap

Kjartan Sekkingstad ble løslatt lørdag etter nesten ett år i fangenskap hos den militante islamistgruppen Abu Sayyaf på Filippinene.

Sekkingstad ble bortført fra ferieanlegget Oceanview Resort på øya Samal natt til 22. september i fjor, sammen med de to kanadierne John Ridsdel og Robert Hall, samt Halls filippinske kjæreste.

Ridsdel og Hall ble halshugget i henholdsvis april og juni i år etter at krav om løsepenger ikke ble innfridd.

– Det verste var da mine to medfanger, mine kamerater, ble avlivet. Det var den verste opplevelsen, sa Sekkingstad om tiden i fangenskap like etter at han var satt fri.

Han har beskrevet likvideringene som psykisk tortur.

– Selv om de ble ført bort, ble halshoggingene gjennomført så nær at jeg kunne høre skrikene. Det var grusomt.

Flere ganger ble nordmannen truet med at han var den neste som skulle drepes.