NRK Meny
Normal

Ett år med Donald Trump

Det er gått ett år siden Donald Trump ble valgt til president i USA. Vi har alle – inkludert ham selv – lært mye det siste året.

US-PRESIDENT-AND-MRS-TRUMP-DEPART-WHITE-HOUSE-FOR-11-DAY-TRIP-TO

Den 8. november 2016 bestemte amerikanske velgere at Donald Trump skulle bli USAs 45. president

Foto: MARK WILSON / AFP

«Det er mer å gjøre enn i mitt tidligere liv. Jeg trodde det skulle bli lettere», sa den ferske presidenten i april. Donald Trump lovet å bli en annerledes president. Det løftet har han holdt.

Med utgangspunkt i hans nye og uvante lederstil har mange politisk interesserte fått en ny erkjennelse av hva en president holder på med, og hva som er viktig i et demokrati.

1. Å styre USA er noe annet enn å styre et stort selskap

Helt siden businesskandidaten Ross Perot forsøkte å bli president i 1992 har mange hevdet at det man trenger i Det hvite hus er en forretningsmann. I fjor fikk velgerne sjansen igjen, og grep den.

US-PRESIDENT-AND-MRS-TRUMP-DEPART-WHITE-HOUSE-FOR-11-DAY-TRIP-TO

Det er gått ett år siden Donald Trump ble valgt til president.

Foto: MARK WILSON / AFP

Dette siste året har vist at en president har helt andre rammevilkår enn en generaldirektør. Som president er det flere å ta hensyn til. I teorien har presidenten stor makt, men i virkelighetens politiske hverdag må han ofte samarbeide med Kongressen og delstatene. I tillegg blir han styrt av paragrafer og presedens.

Som forretningsmann var Donald Trump aggressiv og kompromissløs. Han truet med rettssaker og alvorlige konsekvenser. I Det hvite hus er det diplomati og dialog viktig. Det er blitt tydelig – også for Donald Trump det siste året. Uten at det nødvendigvis betyr at han vil endre stil.

2. Politikk er et fag

En folkevalgt representerer sine velgere i nasjonalforsamlingen. Han eller hun kan være prinsippfaste og holde fanen høyt, men nokså fort lærer de fleste at for å få noe gjort så må forhandle og kompromisse. Det er ikke like ærerikt, men mer effektivt.

«Hvis du stemmer for mitt forslag, så lover jeg å stemme for ditt». Det krever tålmodighet, hvilket ikke er Donald Trumps sterkeste side. Selv om republikanerne har flertall i begge kamre i Kongressen, så er det ingenting som kommer av seg selv. Han må sette av tid til å pleie sine partifeller og bygge allianser.

USA-DEBT/ The U.S. Capitol dome and U.S. Senate in Washington

Republikanerne kontrollerer Kongressen, men kan allikevel ha et anstrengt for hold til Det hvite hus

Foto: JONATHAN ERNST / Reuters

Men tid er noe Trump ikke har. Han ser på seg selv som en handlingens mann. Denne rituelle dansen for å nå sine mål kalles ofte "the Potomac Two-step". Kynisk sett så må man lytte til musikken og følge trinnene for å få politisk gjennomslag. Alle gjør det, men ikke Trump.

Han er 70 år og har masse erfaring, men mangler relevant erfaring som politiker. Derfor har han fått gjennomført relativt lite. Han har makt og myndighet, men kan ikke kodene.

3. Washington trenger nye impulser

Donald Trump fikk mange stemmer i fjor fordi han talte Washington midt imot. Den amerikanske hovedstaden har et dårlig omdømme i store deler av USA. Donald Trump lovte å rydde opp, og fikk velgernes tillit. Men det har i praksis vist seg vanskelig å gjennomføre.

For det første er det mange småkonger i Washington som presidenten ikke kan gjøre noe med. Dernest har Trump hatt mer enn nok med å skifte ut tro tjenere i egen stab. Å endre den politiske kulturen i Washington er åpenbart ikke gjort i en håndvending.

Det er ikke sikkert man trenger å «drain the Swamp» som han sa, men de som har innflytelse i i byen har godt av å bli minnet om at de er et hatobjekt for resten av landet.

En liberal elite av politikere og journalister, akademikere og lobbyister tar stor plass. De omgås privat, intervjuer hverandre på TV, vanker i de samme kretser – og vet best.

Vanlige folk i Midtvesten føler at denne innflytelsesrike gruppen av forståsegpåere ikke forstår dem. Derfor sendte de Trump til Det hvite hus, slik at han kan lufte ut litt. Og det kan være nyttig. Pompøse besserwissere kan ha godt av å bli vist finger'n.

4. Pressen er en viktig vaktbikkje

President Donald Trump hater «the Main Stream Media». De er ikke til å stole på. Journalistene lyver, kommentatorene er ondsinnede og analysene er feil. Derfor tvitrer han nyhetene, slik han ser dem, direkte til sine egne kjernetropper.

USA-TRUMP/FED

Det hvite hus har vært gjennom store politiske endringer det siste året etter at Donald Trump overtok som president

Foto: CARLOS BARRIA / Reuters

Mer enn 60 millioner velgere og 40 millioner følgere – noen av dem er nok de samme – ser ut til å være tilfredsmed ordningen, De kan heller ikke fordra the New York Times og CNN eller andre fabrikanter av «fake news» som det heter.

Men dette er urovekkende.

Statsmakten er tredelt i én lovgivende, én utøvende og én dømmende del. De skal passe på hverandre og balansere makten seg imellom, innenfor grunnlovens rammer. Så lenge systemet fungere er alt greit.

Men når Storebror vil styre mediene og bestemme hva som skal omtales blir det vanskelig. Da er ytringsfriheten uvurderlig og en fri presse uunnværlig. Det er grunnen til at mediene kalles Den 4. statsmakt. Og den er det all grunn til å hegne om. Det har de siste ti månedene vist oss.

5. Presidentjobben er ikke noe enkeltmannsforetak

Å være president behøver ikke nødvendigvis bety at en kan og vet alt. Det viktigste en president kan gjøre er å velge dyktige medarbeidere. Teamarbeid og tillit er stikkord.

I enkelte tilfeller har president Trump presentert forslag, som f.eks. den såkalte innvandringsstoppen, uten at de har vært kvalitetssikret. Trump har ønsket å vise handlekraft. Han har hoppet over fagfolkene. Saksbehandlere og rådgivere sees på som forsinkende og overflødige mellommenn.

Med sin manglende respekt for institusjoner og presedens har Trump møtt seg selv i døren. De uferdige dokumentene er blitt sendt i retur. De navnløse byråkratene er helt nødvendige. Når de ikke trekkes med så fusker maskineriet og det høyprofilerte utspillet havarerer.

Summa summarum

Ett år etter at et splittet USA valgte en splittende president er landet fremdeles delt. Samtidig er troen på institusjonenes betydning styrket. Selv om den sittende presidenten er mer kontroversiell enn de fleste står Det hvite hus som maktsymbol fast.

Kongressen er forholdsvis handlingslammet, men ingen er i tvil om nasjonalforsamlingens berettigelse. Høyesterett har tatt et lite skritt mot høyre etter utnevnelsen av Neil Gorsuch, men slik skal det juridiske tyngdepunktet variere over tid.

Og ikke minst har amerikanerne Grunnloven!

Det har vært mye dårlig stemning i USA det siste året; gammelt grums som har kommet til overflaten. Det har til tider dominert nyhetsbildet og bidratt til usikkerhet og tvil. Kanskje en smule unødvendig. I det store og det hele er det business as usual i USA – på godt og vondt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt