NRK Meny
Normal

Fem dager ved fronten i Mosul

De har bilder av drepte IS-kriger på mobiltelefonene og bor i et hus forlatt av en familie på flukt. I fem dager bodde jeg med soldatene som kjemper i gamlebyen i Mosul.

Soldater og selfie

De kjemper i gamlebyen i Vest-Mosul, og er helt på frontlinjen i krigen mot IS. I fem dager bodde jeg med dem.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Huset ligger i det som åpenbart er et velstående nabolag. Boligene her er i flere etasjer, de har porter og hager. Tigriselven med sin brede promenade ligger et steinkast unna – beliggenheten må ha vært svært ettertraktet i fredstider.

Nå er promenaden helt øde, broene over elven sprengt i stykker og offentlige bygninger ligger i ruiner. De fleste som bor her, har flyktet.

Huset på hjørnet er også blitt forlatt, og en liten gruppe soldater har flyttet inn. De bor her mens de kjemper ved frontlinjen mindre enn en kilometer unna, og i fem dager bor jeg der sammen med dem, mens jeg rapporterer fra Mosul.

Vi sliter med å finne frem til dem; vi skal jo ikke til en vanlig militærbase, bare et helt vanlig hus. Vi kjører forbi brente biler, svart tjukk røyk som stiger til himmelen, mennesker som graver etter rester av sine kjære i ruinene.

– Nå har vi kjørt forbi det samme forkullede liket tre ganger. Kanskje vi bør stoppe og spørre noen om veien, sier fotografen.

Og fordi dette er Mosul, er det ingen som riktig tenker over hvor tragisk en slik setning er. Vi blir bare enige om å stoppe og spørre. Men det er ingen å spørre i de forlatte gatene.

Les også: Trump mangler plan for Syria

Mosulgate

Mosuls gater bærer preg av harde sammenstøt mellom soldater og IS.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Soldatbolig

Da vi endelig kommer frem, blir vi møtt av kapteinen i andre regiment i andre bataljon i politiets elitestyrker, såkalt Emergency Response Division eller ERD. Det er de som kjemper i gamlebyen i Vest-Mosul.

Han sitter i sofaen i stuen av huset, sammen med en håndfull av sine menn: Her er Hussein, som har et dødninghode tatovert på underarmen. Her er Abdullah, som i lommen har en lue med IS-logo. En gang tilhørte den en IS-kriger, en mann som trolig er død nå, men nå blir den brukt som trofe for diverse selfier. Og her er Murtada, som en dag begynner å gråte når jeg spør om hans drepte medsoldater.

Abdullah og lue

Abdullah har en lue med IS-logo, som en gang tilhørte en IS-kriger.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Lyden av eksplosjoner og skudd kommer inn gjennom de knuste vinduene i stuen. De har dekket dem med gardiner, papp og tepper for å holde den verste trekken ute. Det hjelper litt, men ikke nok, og det kaldt her inne. Jeg ser ikke et eneste vindu som ennå er helt.

– Hver gang vi rykker fram, flytter vi fra ett hus til et annet, forklarer Murtada.

– Vi tar med madrassene, kjøkkenredskaper og våre personlige gjenstander. Her var det en familie som bodde. De måtte flykte fra IS og huset var forlatt. Vi fraktet eiendelene våre hit og ble værende.

Les også: Militærekspert: – Uklokt av Norge å støtte syriske opprørere

Familiens hjem

Og det samme blir jeg, i fem dager. I hjemmet til mennesker jeg ikke aner hvem er. Men jeg vet at de har tatt vare på dette hjemmet, for i trappen står tøyblomster i potter på hvert trinn. I den ene stuen er det stoler nok til flere titalls gjester – stoler der det nå ligger automatvåpen.

Det er ingen bilder i huset, så jeg får ikke inntrykk av hvem familien ellers er. Bilder var forbudt under IS, og Mosuls innbyggere har fjernet dem fra veggene.

Jeg blir tildelt en seng med rosa laken. En kontrastvegg matcher sengetøyet, og det samme gjør taket. Kanskje var det en jente som bodde her, datteren i huset.

Hvor er hun nå, mens jeg ligger i en sovepose i sengen hennes og lytter til lyden av eksplosjoner fra luftangrepene?

Den første natten sover jeg dårlig, jeg drømmer at jeg er i en krigssone, en drøm som i og for seg er sann, og jeg fryser. Jeg har på meg tre gensere, ullstrømper, vanter og skjerf, men frostrøyken står fra munnen, og jeg kan ikke fatte at en by i Midtøsten er så kald i slutten i mars. Så er det heller ikke elektrisitet i Mosul – ingen oppvarming av betydning – men en generator på taket gir lys i noen timer om kvelden.

Jeg tenker på dem som bor i ødelagte hus ellers i byen eller i telt i flyktningleirene utenfor.

Hvordan holder de ut?

Fordi de må.

Les også: Dramatisk rapport om syriske barn: – Vi holder på miste en hel generasjon

Soldater

Soldatene sover i rommet ved siden av, i rekker på matter på gulvet og med våpnene under puta.

Abdullah kaller våpenet sin kjæreste.

– Det er det eneste som kan redde meg, sier han.
– Som en kjæreste man ikke kan være atskilt fra, må denne være ved meg 24 timer i døgnet.

De har bilder av menn som nå er døde på sine mobiltelefoner. Drepte medsoldater, de står der på bildene og viser V-tegnet, men nå finnes de ikke lenger. De er drept her i Mosul, i Fallujah eller i Anbar eller et eller annet sted regimentet har befunnet seg de siste to årene.

– Dette er livene våre nå. Vi er vant til det. Vi har mistet mange, sier Murtada.
– Hvis jeg blir martyr, er det bare som ventet.

Drepte IS-krigere

På mobiltelefonene har de også bilder av døde IS-krigere, menn de selv eller medsoldater har drept. De vil gjerne vise dem til meg, og ler når jeg snur meg bort fra bilder av menn på bakken med skuddsår i bryst og ansikt, halvåpne munner og blek hud, liggende i posisjoner som er unaturlige for levende.

Soldater inne

De sover i samme rom, med våpnene under puten. Herfra ringer de også hjem til bekymrede familier.

Så viser Abdullah meg et bilde av en kvinne i en rød kjole som sitter på et steingulv. Hun har en fotlenke på begge føtter, ansiktet hennes er blodig, og hun stirrer trassig på fotografen, som åpenbart har tatt bildet mens hans står ruvende over henne.

– Ten dollar, sier Abdullah på engelsk.
– Haram, sier jeg, på arabisk, og han nikker.

Bildet er av en jezidi-kvinne, en slave som selges av IS, og Abdullahs kommentar refererer til prisen, uten at jeg vet hvordan han vet det eller om det i det hele tatt stemmer. Han har funnet bildet i et hus der IS-krigere bodde, et hus som nå ligger i delen av byen de har tatt kontroll over.

Hvordan går det med kvinnen på bildet nå? Er hun drept, fortsatt i fangenskap, eller har hun klart å rømme?

Det er så mange fryktelige ting som foregår her i denne byen, så ufattelig mange mennesker som har opplevd mer enn man skulle tro mennesker tåler.

Pause

Soldatene har en liten pause i krigen mens jeg er der, hvis man noen gang riktig kan trykke på pauseknappen i en krig. De har mistet mange menn og mange kjøretøy, forklarer kapteinen. De skal hvile nå. Samle krefter. Få opp moralen. Finne ut hva de gjør videre.

Før den siste fasen av krigen begynner.

Dessuten regner det. IS har et fortrinn når det regner, eller rettere sagt: irakske styrker har mistet sitt fortrinn: koalisjonens bombefly står på bakken på grunn av dårlig sikt.

Hva gjør en gruppe soldater mens de venter på neste slag?

De spiller domino, brikkespillet som først bare virker som flaks, som yatzy, nesten, men så ser jeg at det også beror på logikk og strategi.

Kapteinen har spilt det så mange ganger at han vet hvilke brikker de andre spillerne har på hånden, bare ut ifra hvilke brikker som allerede ligger på bordet. Han vinner de aller fleste rundene. Han er så overlegen at den ene gangen jeg vinner, lurer jeg på om han egentlig lot meg vinne.

Kapteinen er ikke mange år eldre enn sine menn, men han har en lavmælt autoritet. Under hele oppholdet, hører jeg ham aldri heve stemmen, men et blikk fra ham er nok til å få de andre til å sprette opp fra sofaen og tørke den evinnelige gjørmen fra gulvet ved døren. Han sørger for at de holder huset rent: bord tørkes like etter måltider, trapper feies frie for støv, oppvasken blir aldri stående på kjøkkenbenken.

Barndom i Mosul

Noen ganger spiller soldatene fotball med de få ungene som er igjen i nabolaget, som endelig kan leke utendørs igjen, men som sier at de må passe seg for raketter. Da går de inn, forteller de.

Guttene snakker mer enn noen andre barn jeg har intervjuet, noen steder i verden. De klarer ikke å slutte, men snakker i munnen på hverandre om fedres butikker som er ødelagt i luftangrep, henrettelser IS utførte, om hvordan barn spionerte på voksne for IS, så alle måtte passe seg.

Den eneste jenta blant dem, lille Zeinab på syv år, er stille. Den eneste gangen jeg får henne til å snakke mer, er når jeg spør om dukkene hennes. De var forbudt under IS – som så på dem som uislamske idoler – og moren hennes måtte gjemme dem på taket. Når moren vurderte det som trygt nok, hentet hun dem fra skjulestedet i en liten stund, mens hun sørget for at inngangsdøren var låst, så Zeinab kunne få leke.

Barna

Zeinab og vennene kan endelig leke ute i gaten, men må skynde seg inn hvis det kommer raketter.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Mens vi står der, hører vi flere eksplosjoner. De er ikke langt unna. Vi hører skyting, heller ikke det langt unna. Og for hver lyd, beveger ikke Zeinab et øyelokk. Jeg har sett voksne menn skvette av langt mindre, men det rykker ikke i den tynne kroppen hennes. Hun bare står der og smiler til meg.

Tilbake

Det er noe i luften, dagen før jeg drar. Menn jeg ikke har sett før – andre soldater i andre hus – kommer og går. Kart brettes opp på stuebordet.

Om kvelden er middagsbordet fult av proteiner: Kjøtt, kylling, bønner, mer kjøtt. Om morgenen har kapteinen ringer runder øynene og spiser ingen frokost, men han drikker en energidrikk på få sekunder. Soldatene ringer hjem til sine mødre og sier at alt er vel i Mosul.

Pausen er åpenbart snart over. Kampen – det siste, avgjørende slaget – er nært forestående.

IS-skilt

På IS-skiltet står det velkommen til den islamske staten. Irakske soldater har tagget over det og skrevet "Leve Irak."

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Men mitt opphold i Mosul er forbi. Idet jeg drar, tenker jeg at jeg en dag skal tilbake hit, til huset på hjørnet. Jeg vil takke familien som bor her, familien jeg ikke aner hvem er.

Jeg håper de har kommet tilbake da. Og jeg at Mosul er annerledes. Jeg håper promenaden langs Tigriselven er full av mennesker. Jeg håper forkullede lik ikke lenger ligger i veikanter, jeg håper lukten av de døde fra ruinene er borte, at de overlevende på et eller annet vis har klart å leve videre.

Og hvis de hører den høye, plutselig lyden av en bombe, håper jeg den er så sjelden at barna skvetter.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt