Farvel til et kriserammet Europa

Det er tid for å skilles. Min periode som korrespondent er snart forbi. Dette er mitt siste korrespondentbrev. Og plutselig finner jeg ikke ordene.

Telefonica-ansatte demonstrerer mot nedskjæringer, Barcelona

Ansatte i det spanske og verdensomspennende teleselskapet Telefonica, protesterer mot oppsigelsen av kolleger og gir et dystert bilde av hva som venter. Stemningen har ikke vært den beste, verken i Spania eller store deler av Europa. Ennå er det ikke over.

Foto: Emilio Morenatti / Ap

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Brussel.

Hege Moe Eriksen, Brussel

Hvordan skal jeg favne det jeg har vært med på de siste tre årene? Hvordan forstå betydningen av en krise ingen ennå har sett slutten på? En krise som har skaket kontinentet som en serie ustoppelige jordskjelv. Skjelv som har skapt sprekker og revner mellom land og mellom folk.

Jeg husker menneskene, møtene, hendelsene, reisene og byene. Jeg husker dramatikken når statslederne hastet inn til krisemøter i EUs råd. Jeg husker det ilske blikket til president Sarkozy på en pressekonferanse.

Jeg husker fortvilelsen til en ung arbeidsledig mann i Spania som bodde hos foreldrene. Jeg husker ordene hans: «Jeg er redd for ikke å ha noen fremtid».

Jeg husker asken som lå over et nabolag i Aten etter en av de verste demonstrasjonene i landet. Jeg husker den staute grekeren i svart skjorte som stemte på høyreekstreme, og sa han var rasist, uten å blunke.

Jeg husker følelsen av hele tiden å være på et fly: Fra Aten til Brussel til Roma til Paris til Madrid, tilbake Aten og tilbake til Brussel. Jeg husker en langtidsledig småbarnsmor i Spania. Hun sa: «Noen ganger har vi ikke nok til mat».

Det har vært tre begivenhetsrike år i et dramatisk kapittel i Europas historie. I dette brevet vil jeg trekke frem noen få hendelser. En liten uhøytidelig kåring over stort og smått jeg har vært med på.

1. Sterkeste øyeblikk

Min sterkeste opplevelse er synet av en stokk. En stokk og en morgenkåpe som kom ut på gata en bitende kald novemberdag i Madrid. Det var 81 år gamle Tomasa.

Utenfor sto alle møblene hennes stablet oppå hverandre. Tomasa, hennes datter, datterdatter og tre små barn var blitt kastet ut på gata. De var alle arbeidsledige.

Vi så politiet rykke inn og barrikadere døra. Vi så barna bli båret bort. Vi så en hel familie miste det som hadde vært deres hjem i 20 år. Deres største tragedie utfoldet seg foran øynene våre. Og da jeg så stokken komme til syne i døra og i neste øyeblikk en krumbøyd og grå bestemor Tomasa som stavret seg ut på gata, presset tårene på.

Saken har fulgt meg i alle mine år som korrespondent, og fortsatt har jeg kontakt med familien.

Likevel, er det en liten detalj, en liten setning i en helt annen sak jeg ofte tenker på, og som jeg ikke får ut av hodet.

Jeg satt i en mørk stue i Nord-Frankrike sammen med en far og hans datter. Mohammed på 59 år, var en vever mann med et bekymret blikk og lut rygg.

Jeg var i byen Lens for å lage sak på arbeidsledigheten der. Mohammed som var mekaniker, hadde gått ledig i tre år. Datteren hans Miriam på 22, var også arbeidsledig. Den lille stuen deres var innredet med møbler fra Røde Kors.

Og nå satt vi ved spisebordet: Mohammed, Miriam og jeg. Fortvilelsen lyste i øynene hans. Problemet var ikke det materielle. Problemet var dagene, timene og minuttene uten mening. Lediggangen som gnagde på verdigheten hans.

Mohammed kjempet en desperat kamp for å få jobb og en kamp for å beholde selvfølelsen.

I en bisetning sa han: «Jeg klarer ikke være den kjærlige familiefaren jeg ønsker, det renner over for meg.» Datteren Miriam sa ingenting.

Og jeg kjente det plutselig i magen. At det å føle seg verdiløs er noe av det verste for et menneske, og at skaden brer seg med ringvirkninger i en hel familie.

2. Mest slitsomme reise

Etter en uke med influensa, var jeg på bedringens vei da det tikket inn en melding fra redaksjonen en tidlig morgen. Det sto: «Hei, hvor syk er du? Kan du dra til Liberia klokken 12?»

To timer senere sjekket jeg og fotograf Mark Kerremans inn på flyet til hovedstaden Monrovia på Afrikas vestkyst.

Landets president, Ellen Johnson Sirleaf, hadde nettopp blitt tildelt Nobels fredspris sammen med aktivisten, Leymah Gbowee. Og jeg var den av NRKs korrespondenter som kunne rekke frem til Monrovia i løpet av kvelden.

Det var så vidt vi fikk kranglet oss med om bord, for innsjekking var allerede stengt da vi heseblesende kom løpende til skranken.

– Har du tatt med penger, spurte jeg fotograf Mark da vi satt på flyet.

– Nei, svarte Mark, som var en erfaren og bereist pressefotograf.

– Men slapp av! Det er Afrika vi skal til. Alt ordner seg der!

Slik dumpet vi ned i hovedstaden Monrovia, uten penger og uten en eneste minibank som virket. I tussmørket reiste vi til presidentpalasset og fikk et eksklusivt intervju med president Johnson Sirleaf.

Men, da vi et par dager senere skulle til flyplassen, var veien blokkert av store demonstrasjoner. Det var snart valg i Liberia, og titusenvis av mennesker fylte gatene.

Vi kom en time for sent til flyet og fikk beskjed om at neste fly til Europa gikk om fire dager. Slik ble vi værende i landet en uke og dekket valget.

Hver morgen på hotellet, spiste jeg et lass med amerikanske pannekaker med sirup og flesk for å holde det gående resten av dagen uten mat, pengelens i Afrika.

3. Største overraskelse

Jeg hadde faktisk ikke trodd at det kom til å skje. Jeg har dekket ikke bare én, men to fredspriser. Og da telefonen min ringte en sen kveld, ante jeg virkelig ikke hva som var på trappene.

Jeg var i Valencia og laget sak på unge arbeidsledige da NRK plutselig var på tråden. Det gikk sterke rykter om at EU ville bli tildelt Nobels fredspris denne gangen, og redaksjonen ville ha meg fortest mulig på plass i Brussel.

Neste morgen fikk jeg booket om billetten min til Paris, tok så tog videre til Brussel og kom løpende inn i EUs mektige kommisjon med kofferter på slep, bare få minutter etter at Thorbjørn Jagland hadde annonsert EU som årets fredsprisvinner.

I EU-kommisjonen ble jeg geleidet rett opp til toppen av kommisjonsbygningen, til det luftige kontoret til president Jose Manuel Barroso for et eksklusivt intervju.

– Vi er alle vanvittig glade, dette er stort for oss, hvisket en av Barrosos nærmeste medarbeidere.

Presidenten selv var et eneste stort smil. Øynene glitret bak brilleglassene, og det var ingen falsk beskjedenhet å spore hos EU-kommisjonens president.

– Dette har jeg drømt om lenge! Jeg synes vi fortjener denne prisen, sa Barroso.

Sammen med et knippe av Europas ledere dro han til Oslo for å motta hederen. Men glansen fra fredsprisen varte ikke lenge. Noen uker senere var det igjen full strid på toppmøte i Brussel.

4. Største gledesøyeblikk

Sjelden har jeg sett en mann som var så glad. Med oppspilte øyne stirret han opp mot balkongen fremfor seg.

– Jeg er så spent! Dette er bedre enn å vinne ørten gullmedaljer i OL.

Pater Sigurd Markussen sto på Petersplassen i Roma sammen med tusenvis av andre katolikker og ventet på sin nye åndelige far. Den hvite røyken hadde akkurat veltet ut av det sixtinske kapell, selve tegnet på at en ny pave var valgt.

Da Jose Mario Bergoglio, eller pave Frans, kom ut, gikk det et sus over plassen. Sigurd Markussen skrek ut i glede. Det rykket i en mann som sto ved siden av meg, og han brøt sammen i krampegråt. Folk lo og gråt og klemte hverandre.

– Dette er viktig for Italia, sa en italiensk taxisjåfør til meg, da vi senere på kvelden kjørte til hotellet.

– Vi trengte å få tankene over på noe annet enn politisk kaos og økonomisk krise, sa han.

Hva venter nå, Europa?

Drosjesjåførens råd gjelder nok også for oss journalister. Selv har jeg i mine tre år som korrespondent følt meg som en reisende i krise. Og det Europa jeg nå forlater er et annet enn det jeg kjente før.

Nord er mitt hjem, og sør var min ungdoms opplevelse. Jeg var 20 år, og Europa var rikt og i blomstring. Det var vekst og økende velstand. Det var optimisme og brennende fremtidsglød.

Jeg studerte i Frankrike, jeg danset flamenco i Spania. Siden var jeg borte i mange år, før jeg igjen kom tilbake som NRK-korrespondent.

Nå er Sør-Europa et annet. Veksten er borte. Tilbake er stillstanden og noen ganger nøden. Men sjelden har jeg vært så glad og imponert av Europa. Haltende og stavrende, tvunget i kne, men med håp i blikket og fylt av folk som aldri gir opp.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt