Ho har som mål å bli den første kvinna i verda som går i Roald Amundsen sine spor til Sørpolen. Med seg på ekspedisjonen har Astrid Furholt turkameraten Jan Sverre «Sivert» Sivertsen. Dei er blitt utfordra av bitande kulde og storm, men nærmar seg målet.
Avstikkaren opp til Bettytoppen har vore eit høgdepunkt. Der står det ein varde som Roald Amundsen og hans menn bygde 6. januar 1912, då dei var på veg tilbake frå Sørpolen til Framheim. Amundsen var den første som nådde Sørpolen, 14. desember 1911.
I varden blei det plassert ei kanne parafin (17 liter), to pakkar med fyrstikker og ein hermetikkboks med to lappar i. Den eine var eit notat der Amundsen skriv at ekspedisjonen nådde Sørpolen 14.–16. desember 1911. Den andre var ein lapp med namn og adresse til ekspedisjonsmedlemmene Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som stod for sjølve byggjearbeidet.
Amundsen meinte at parafin og fyrstikker kanskje kunne komme andre til nytte seinare. Fyrstikkene blei fjerna, bl.a. som suvenirar, av deltakarane på Laurence McKinley Goulds ekspedisjon i 1929. Samtidig blei notatet henta ut, og gitt til Norsk Geografisk Selskap i 1949, ifølgje Norsk Polarklubb. Eit foto av notatet er plassert på eit museum i USA.
Varden på Bettyfjellet er det einaste kulturminnet på fast grunn frå Amundsens si ferd frå Hvalbukta til Sørpolen og tilbake. I tillegg er teltet dei sette igjen på Sørpolen kulturminne, sjølv om det no ligg i breen, fleire meter under overflata.
Full av parafin
– Eg var veldig spent på kva som venta oss på Bettytoppen. Kanskje kanna ikkje var der meir? Straks vi var oppe, gjekk eg rett fram til varden. Eg såg inn mellom steinane, og der stod kanna! Då blei det vill jubel! Det var ei utruleg oppleving, fortel Astrid Furholt til NRK på telefon frå Antarktis.
– Kanna var framleis full av parafin, men ho begynte å bli litt rusta i kantane. Også den vesle boksen var framleis inne i varden, men vi opna han ikkje. Vi har respekt for at dette er eit kulturminne, seier ho.
- Les også:
- TV-dokumentar: Sydpolduell Scott – Amundsen
Då Astrid Furholt planla ekspedisjonen, gjorde ho ein avtale med Norsk Polarklubb. Dersom ho fekk høve til å gå opp på Bettytoppen, ville dei gjerne at ho fann den nøyaktige geografiske posisjonen til varden.
Flytta minneplakett
– Vi fekk loggført posisjonen. Eit par kilometer bak toppen fann vi dessutan ein minneplakett som var utplassert av ein tidlegare ekspedisjon. Vi tok plaketten med, og plasserte han inne i varden på Bettytoppen, fortel Furholt.
Norsk Polarklubb er svært glad for at dette no er ordna.
– Sidan varden er det einaste synlege kulturminnet, er det viktig at varden sin nøyaktige posisjon er registrert, seier leiaren i klubben, Fridtjof Mehlum.
– Det er sjølvsagt også viktig at minneplaketten, som omtalar Amundsen si store bragd, no er plassert i den varden Amundsen og hans menn bygde på Bettytoppen, seier han.
– Etter det vi veit, er Astrid Furholt og Jan Sverre Sivertsen dei første norske som har vore ved denne varden, legg han til.
Stram tidsfrist
Furholt og Sivertsen kom i gang 13. november, etter å blitt transportert til startpunktet på Rossisen med småfly. Første dagen gjekk dei 28 kilometer, men så kom stormen.
– Dei blei liggjande vêrfast i seks dagar. Då var dei allereie forseinka ut frå Union Glacier, der selskapet som står for transporten i Antarktis, ALE, har sin base, seier Lars Ebbesen, som er kontaktperson for ekspedisjonen.
Han fortel at dei har lagt bak seg rundt 950 kilometer, og har 410 igjen. Dei har gått opp den spektakulære Axel Heiberg-breen, og er no oppe på platået, i rundt 3000 meters høgde.
– Dei må vere framme på Sørpolen seinast 17. januar, då går siste ordinære fly. Dersom dei skal ha transport ut etter dette, vil det koste ein million kroner, seier Ebbesen.
– Som å gå på sandpapir
– Eg kjenner på tidspresset, det er kort tid igjen, seier Astrid Furholt frå teltet i Antarktis.
– Men her er det naturen som bestemmer. Det er ekstremt kraftig vind, og bitande kaldt, med temperaturar ned mot 30 minusgrader. Terrenget er ganske flatt, men det er likevel svært utfordrande å gå her. Vi legg bak oss rundt 20 kilometer kvar dag. Snøen er svært tørr, det er som å gå på sandpapir. Men eg trur vi når Sørpolen i tide, rett nok med ganske liten margin, seier ho.