- Kommer aldri til å gi seg

Den arabiske liga ber Syrias president overlate makten til visepresidenten og en ny samlende statsminister. En omrokkering internt i regimet er neppe nok til å dempe protestene, mener Syria-forsker.

Far og sønn Assad

Far og sønn, Hafez og Bashar al-Assad, har styrt Syria siden 1970. Alternativene til Assad-klanen er ikke mange.

Foto: AHMED JADALLAH / Reuters

Den arabiske liga hvor Syria er medlem, ber al-Assad om å tre til side, i et forsøk på å finne en politisk løsning på den fastlåste konflikten mellom presidenten og stadig flere av hans landsmenn.

Selv avviser presidenten forslaget en maktoverføring tvert og kaller det en sammensvergelse.

Kai Kverme er prosjektkoordinator for Midtøsten og orientalske studer ved Universitetet i Oslo. Han mener forslaget fra Den arabiske liga er urealistisk.

– Forslaget fra Den arabiske liga avdekker en splittelse i organisasjonen, mellom Gulflandene, med Saudi-Arabia og Qatar i spissen på den ene siden, og land som Libanon, Jemen, Irak og Algerie på den andre.

– Jemen, Irak og Libanon har ingen intensjoner om regimeskifte i Syria, de har mer enn nok med sine egne problemer om de ikke skal pådra seg nye, slik de ser det. Saudi-Arabia har trukket tilbake sine observatører fordi landet mener Syria ikke har oppfylt betingelsene i fredsplanen og går inn for å sende fredsplanen fra Den arabiske liga til FN.

– For det andre er forslaget helt håpløst når man ser på de interne maktforholdene i Syria, sier Kverme.

Møte i Den arabiske liga om Syria

Utenriksministrene i Forente Arabiske emirater og Bahrain, Abdullah bin Zayed al-Nahyan (t.h.) og Khaled bin Ahmed al-Khalifa diskuterer Syria under møtet i Kairo i helgen.

Foto: SUHAIB SALEM / Reuters

Visepresidenten = regimet

Kverme peker på at visepresidenten, som Den arabiske liga foreslår skal overta, er en så sentral del av regimet at han høyst sannsynlig er umulig å akseptere for protestbevegelsen og eksilopposisjonen, som er samlet i Det syriske nasjonalrådet.

– Det finnes slik jeg ser det ingen fra det nåværende regimet som kan ta på seg oppgaven med å lede landet mot demokrati, sier Kai Kverme.

– For dette handler mindre om president Bashar al-Assad som person, men mer om et helt regime, som omfatter langt flere enn ham.

– Og som aldri har tenkt å gi fra seg makt – uansett hva. Til det er konsekvensene for store, ikke minst økonomisk.

Baath-partiets makt

Al-Assad-familien har styrt Syria siden 1970, da daværende forsvarsminister Hafez al-Assad grep makten i et kupp.

Baath-partiet (som betyr renessanse på arabisk) har vært den dominerende faktoren i syrisk politikk. Både presidenten og det militære har ledende roller i partiet.

I Syria er det ikke noe distinkt skille mellom regimet og forsvaret, slik det i hvert fall formelt var i Egypt og Tunisia. Spesielt presidentgarden er en svært mektig spesialstyrke.

Formelt inngår Baath-partiet i valgalliansen Den progressive nasjonalfronten, som består av et titalls andre mindre partier som må være godkjente av regimet og betegne seg som sosialistiske.

Men de andre partiene i alliansen har egentlig null å si, ifølge Kai Kverme. Halvparten av plassene i den syriske nasjonalforsamlingen, som har 250 representanter, er reservert Baath-partiet. Presidenten, som også er leder av partiet, har dermed full kontroll over de folkevalgte.

Formelt er det de folkevalgte som utpeker presidenten, som igjen skal godkjennes av folket i en folkeavstemning. Men ingen har illusjoner om at det er andre enn en ytterst liten krets som bestemmer. De såkalte folkeavstemningene foregår da også uten motkandidater.

Presidenten leder regjeringen, utpeker statsminister og godkjenner de andre ministrene. Blant disse og ikke minst i sikkerhetsapparatet og i det militære, er det flere familiemedlemmer og andre alawitter i sentrale posisjoner.

Ofres ikke av sine egne

Familien Al-Assad, som tilhører den islamske minoriteten alawitter har brukt minoritetstilhørigheten som grunnlag for å bygge opp regimets makt.

– Hafez al-Assad inngikk en overenskomst med det sunnimuslimske borgerskapet, de fikk beholde sin økonomiske dominans mot at de ikke utfordret ham politisk.

– Med sønnen er det blitt mer sammenvevd. Nå går de politiske og økonomiske interessene hånd i hånd. Et typisk eksempel er med utbyggingen av mobilnettet, hvor svogeren til Bashar fikk monopol på sektoren.

– Makten, både den politiske og økonomiske, er og samlet på langt færre hender enn tidligere. Derfor betyr maktavgivelse å gi slipp på langt større privilegier enn tidligere, og gitt disse forholdene, tror jeg derfor ingen innad vil ofre Bashar al-Assad, sier eksperten.

– Og for motstanderne vil være nytteløst å gå med på å bytte ut den på toppen så lenge de bakenforliggende maktstrukturene blir uberørte. Jeg tror verken folket eller den organiserte opposisjonen vil akseptere dette, sier Kverme.

 Asmaal-Assad med to barn

Asma al-Assad sammen med barna Karim (7) og Zein (9) deltar i en demonstrasjon til støtte for regimet i Damaskus 11. januar.

Foto: HANDOUT / Reuters

Hvem er mektigst i landet her?

Fordi Syria er så lukket, er det vanskelig å få innblikk i maktspillet i kulissene, hvem som reelt er de mektigste i regimet.

– Det har nok til dels vært et generasjonsskifte, men noen av far Hafez Al-Assads nærmeste allierte er fortsatt med, deriblant visepresidenten. Derfor synes forslaget til Den arabiske liga så urealistisk, sier Kai Kverme.

Sønnen Bashar har i en viss grad modernisert og liberalisert det syriske samfunnet etter sin overtakelse, men det meste har handlet om økonomi og velferdsreformer.

Løftene om politiske reformer, gitt både før og etter den nåværende krisen, har latt vente på seg. I gangsatte antikorrupsjonskampanjer har møtt motstand og trenering i byråkratiet, og mange spør seg hvor helhjertede de egentlig har vært.

Kaos etter Assad?

Motstanderne av Assad-regimet sier de ønsker et multinasjonalistisk, multietnisk og religiøs tolerant Syria.

Arabiske sunnimuslimer er den største befolkningsgruppen av landets 21 millioner innbyggere (74 prosent), deretter kommer syriske kurdere (9 prosent).

I tillegg finnes det mindre grupper av armenere, tsjerkessere, assyrere og turkmenere. Det finnes også vel 500.000 palestinske flyktninger og rundt 750.000 irakere i landet.

De nåværende protestene mot regimet har vært sterkest i sunnimuslimske områder, fordi majoritetsbefolkningen føler seg mer og mer ekskludert.

Det omverdenen frykter – hvis Assad-styret faller – er kaos og ustabilitet, med de virkningene det vil ha for regionen og ustabile naboland som Libanon og Irak. I kulissene lurer også Iran.

Møte mellom Den arabiske liga og Det syriske nasjonalrådet

En delegasjon fra Det syriske nasjonalrådet i møte med generalsekretær Nabil al-Arabi (t.v.) i Den arabiske liga i Kairo 21. januar.

Foto: MOHAMMED HOSSAM / Afp

Assad-motstanderne har gått sammen om å danne Det nasjonale overgangsrådet, som forbereder demokratisering av Syria hvis de klarer å velte regimet. I rådet inngår Det muslimske brorskap sammen med representanter for mange av de ulike folkegruppene, troende og sekulære.

Allerede i 2005 skrev mange av dem under Damaskus-erklæringen som krevde en politisk reformering av Syria.

– Hvilke opposisjonsgrupper som eventuelt kan bli førende hvis Assad faller, er vanskelig å si, all den tid det ikke har vært frie valg i Syria siden 1950-tallet.

– Brorskapet vil nok bli en sterk kraft, slik vi har sett i Tunisia og Egypt, fordi de aldri har innlatt seg på noen avtaler med regimet. På grunn av forfølgelsen de ble utsatt for under Hafez Al-Assad, var de tidlig ute med til å ta stilling til at de ønsket parlamentarisme og demokrati.

– Skulle Overgangsrådet komme til makten i en overgangsperiode, tror jeg de vil klare å holde sammen, gitt at det de skal holde sammen om, er overgangen til et demokratisk system, sier Kverme.

– Økonomien blir viktigere

Hva skal til for at president Bashar Al-Assad skal tre til side?

– Jeg tror som sagt ikke at verken han eller andre vil gi fra seg makten frivillig. Da er det mer sannsynlig at det blir et regimeskifte på grunn av økonomiske forhold.

– For Syria er i ferd med å gå konkurs. Det er nettopp lagt frem et budsjett hvor utgiftene er kuttet med 25 prosent. Økonomien har stoppet opp, det er strømrasjoneringer, staten har ikke penger til å betale lønn til soldatene, de har ikke penger til store innkjøp og de lider under sanksjonene.

– Landet er i økonomisk knestående, og det vil bli en langt viktigere faktor, sier Kai Kverme.

SISTE NYTT

Siste nytt