Korrespondentbrev

Frykten for flyktningene

Etter solidariteten kommer frykten. Hva skjer når europeiske politikere skal unngå en ny flyktningkrise?

TIL ROMA: Mennesker på flukt fra Afghanistan venter på å gå ombord i et italiensk militærfly på flyplassen i Kuwait.

TIL ROMA: Mennesker på flukt fra Afghanistan venter på å gå ombord i et italiensk militærfly på flyplassen i Kuwait tidligere denne uken.

Foto: AFP

En glovarm ettermiddag i slutten av forrige uke landet jeg på Fiumicino-flyplassens terminal nummer 3. Det er den eneste delen av hovedflyplassen her i Roma som har vært i bruk under korona-nedstengningen. Selv om trafikken har tatt seg opp igjen, er det fortsatt mye som går for halv maskin.

Borte på terminal 5 var det likevel uvant aktivitet.

«Ellis Island» blir terminalen kalt i italiensk presse, etter New York-øya som fungerte som mottakssenter for håpefulle migranter fra Europa for et drøyt århundre siden. Det er her de italienske flyene fra Kabul har landet.

De siste ukene har i underkant av 5000 afghanere gått over rullebanen og inn i terminalbygget der Røde Kors har installert dusjer og satt opp sammenleggbare senger. Kapasiteten for å utstede visum var fordoblet.

Italienske politifolk spilte kort og lekte med barna, så de skulle få noe annet å tenke på.

PÅ ITALIENSK JORD: Afghanske barn leker med italiensk politi etter reisen fra Kabul

PÅ ITALIENSK JORD: Afghanske barn leker med italiensk politi etter reisen fra Kabul

Foto: Polizia di Stato / Reuters

Rundt om i landet har flere hundre italienske familier meldt seg frivillig til å la de nyankomne bo hjemme hos seg. Det er bred enighet om at dette er mennesker som bør få komme. Solidariteten med dem som forlater alt de har for å flykte fra Taliban etter å ha jobbet med italienske styrker virker sterk og jevnt fordelt.

Det er ingen voldsom politisk debatt om dette i Italia. Ikke ennå.

De siste italienske flyene i denne luftbroen uten sidestykke de siste årene, landet på terminal 5 i går kveld. Evakueringen til de fleste andre land i Europa er avsluttet. De blodige terrorangrepene i Kabul torsdag gjør at håpet om en forlengelse er minimal, samtidig som flukten fra Afghanistan nå i enda større grad er mange menneskers eneste håp.

TERMINAL 5: Nyankomne afghanere på flyplassen i Roma 24. august.

TERMINAL 5: Nyankomne afghanere på flyplassen i Roma 24. august.

Foto: GUGLIELMO MANGIAPANE / Reuters

Derfor trenger man ikke være spåmann for å forutse at Afghanistan kan komme til å destabilisere det politiske livet i Europa også i månedene som kommer. Det er lite som kan få den politiske balansen til å sjangle så kraftig som mennesker som krysser landegrensene.

Det er derfor europeiske ledere allerede snakker om faren for en repetisjon av flyktningekrisen i 2015, til tross for de minimale mulighetene afghanere har til å komme seg ut av landet. For hva skjer nå?

Dørene lukkes

Kravet om stengte grenser rundt Europa kom raskest og med færrest forbehold fra EUs medlemsland i øst tidligere denne måneden. Slik var det også i 2015, den gangen Europa delte seg mellom dem som jobbet for felles fordelingsmekanismer av flyktninger og dem som mente fordeling allerede i utgangspunktet var et tegn på at nasjonene hadde sviktet i å beskytte grensene.

Slovenia, som har EUs roterende formannskap nå, har en statsminister som var tydelig i forrige uke: EU kommer ikke til å åpne humanitære korridorer for afghanske flyktninger, skrev statsministeren på twitter. Det, mente andre representanter for de europeiske institusjonene, er det på ingen måte opp til Slovenias statsminister å bestemme.

Men protestene var ikke særlig høylytte fra noen av EUs stats- og regjeringssjefer eller fra dem som håper å vinne valg i året som kommer.

PÅ GRENSEN: Muren langs elven Evros på grensen mellom Hellas og Tyrkia

PÅ GRENSEN: Muren langs elven Evros på grensen mellom Hellas og Tyrkia. En gresk minister gjorde det nylig klart at landet ikke passivt kan avvente konsekvensene av en økning av flyktninger fra Afghanistan.

Foto: Giannis Papanikos / AP

Armin Laschet, for eksempel, de tyske kristendemokratenes kandidat til å bli Angela Merkels etterfølger som forbundskansler, virker lite lysten på å kopiere sin forgjengers politikk fra 2015.

– Vi klarer det, sa Merkel da hun ga syriske flyktninger adgang til Tyskland den gangen.

Det er mulig å argumentere for at Tyskland faktisk klarte det, til tross for all kritikken Merkel fikk. Men Laschet vil gjerne slippe å prøve på det samme. Særlig nå rett før et valg der partiet Alternativ for Tyskland allerede har begynt å snakke om en ny flyktningkrise. Det var tross alt hendelsene og retorikken i 2015 som ga partiet dets høyeste oppslutning noensinne.

– 2015 må ikke gjenta seg, advarte Merkels partifelle.

Italienske brødre og søstre

Her i Italia var det Matteo Salvini fra partiet Lega som økte oppslutningen mest den gangen. I år ser bildet litt mer komplisert ut. For den ellers så frittalende partilederen er ikke lenger i opposisjon. Partiet hans er en del av regjeringen som støttes av alle landets største partier, med ett unntak: Italias brødre, som navnet til tross ledes av en kvinne: Giorgia Meloni.

I MEDVIND: Giorgia Melonis ytre høyre-parti har gjort det strålende på meningsmålingene i sommer.

I MEDVIND: Giorgia Melonis ytre høyre-parti har gjort det strålende på meningsmålingene i sommer.

Foto: TIZIANA FABI / AFP

Partiet har hatt en eksplosiv vekst de siste par årene, i stor grad på bekostning av Salvinis Lega. I sommer har enkelte meningsmålinger vist at over 20 prosent av Italias innbyggere vil stemme på Melonis postfascistiske parti.

Det betyr at hun hadde hatt gode sjanser til å vinne et nyvalg i dag.

Drahjelp fra DJ-duo

For snart to år siden, før koronarestriksjonene gjorde slikt utenkelig, sto jeg i en tett, varm og svett folkemengde på Piazza San Giovanni i Roma. Der ble jeg vitne til at Giorgia Meloni tok over som høyresidens lederskikkelse i landet. Det så i alle fall sånn ut den oktoberettermiddagen, der en bred høyreside samlet seg på et arrangement kalt «Italiensk stolthet».

FØR COVID: Massemønstringen på Piazza San Giovanni i 2019, der Giorgia Meloni holdt sin berømte tale.

FØR COVID: Massemønstringen på Piazza San Giovanni i 2019, der Giorgia Meloni holdt sin berømte tale.

Foto: Andrew Medichini / AP

Silvio Berlusconi snakket først. Det handler mest om skattelettelser. En gruppe unge menn foran meg gjespet demonstrativt. Så kom Matteo Salvini. Han fikk høflig applaus. Da Giorgia Meloni snakket, skjedde det noe helt annet: Der hennes mannlige med-talere virket slitne og slappe, dirret Meloni som om hun hadde stukket fingrene i en stikkontakt.

Hun gikk ut høyt, og skrudde opp nivået fram mot et et politisk ur-brøl mot slutten av talen. Et kraftig utfall mot LBGT-kamp, innvandring, og andre folk og saker Meloni mener er i ferd med å utvanne ekte italienernes identitet. De som i følge Meloni vil forby folk å si «mor» og «far», til fordel for «forelder 1» og «forelder 2», for eksempel.

«JEG ER GIORGIA!», ropte hun. «JEG ER EN KVINNE!» «JEG ER MOR!» «JEG ER KRISTEN!»

Meloni var intens som en dommedagspredikant, og en remix av utropet laget av en DJ-duo fra Milano ble den høstens virale suksess i landet.

Siden den gangen har partiets oppslutning tredoblet seg. I sommer kom boken «Jeg er Giorgia», der Meloni takker den kreative remixen for drahjelpen, vel vitende om at det egentlig var ment som kritisk satire: «De forvandlet meg fra å være en kjedelig politiker til et pop-fenomen», heter det i boken – også den en salgssuksess som har ligget på bestselgerlistene i hele sommer.

Giorgia Melonis manifest handler om andre saker enn fengende rytmer. Hun er blant de vesteuropeiske politikerne som har vært mest ivrig etter å knytte seg opp til Ungarns kontroversielle statsminister Viktor Orban og hans drøm om et annet Europa. Her er det den heteroseksuelle kjernefamilien, konservative kristne verdier og stengte landegrenser som danner grunnlaget for en offensiv.

I den nye boken gjør Meloni det klart hva hun mener om innvandring, så lenge det ikke er snakk om kristne migranter:

Det er den globale elitens forsøk på å utvanne kulturene, vaske vekk den nasjonale ideniteten og skape en verden av svake mennesker, skriver hun.

For å unngå at denne typen retorikk igjen skal prege europeiske valgkamper, håper andre politikere på kontinentet det vil bli mulig å la land utenfor EUs grenser håndtere en eventuell flyktningestrøm. En nyoppblusset frykt for å få terrorister inn blant kvotene med flyktninger kan komme til å styrke viljen til å få det til.

DEN TYRKISKE MUR: - Vi vil vise hele verden at våre grenser er ugjennomtrengelige, sa guvernøren i Var-provinsen i Tyrkia til Reuters forrige helg.

DEN TYRKISKE MUR: - Vi vil vise hele verden at våre grenser er ugjennomtrengelige, sa guvernøren i Var-provinsen i Tyrkia til Reuters forrige helg.

Foto: MURAD SEZER / Reuters

Men i Tyrkia, der president Erdogan tidligere har inngått lukrative avtaler med EU for å holde flyktninger og migranter vekk fra Europa, taler ikke det politiske klimaet for noen gjentakelse. Erdogan forsterker i stedet grensemurene mot Iran, for å stanse Afghanske flyktninger.

Hva slags handlingsrom opererer europeiske politikere innenfor da? «Vi må gjøre alt for å forhindre at den nye politiske situasjonen i Afghanistan fører til storskala-migrasjon til Europa», sa sjefskoordinatoren for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, Josep Borell, i forrige uke. Hva «alt» betyr i denne sammenhengen – og hva det betyr for dem som nå vil gjøre alt for å komme ut av Afghanistan – vil de neste ukene og månedene vise.

SISTE NYTT

Siste nytt

Flere personer skal være såret etter at en person begynte å skyte på et universitet i byen Perm i Russland mandag.

Skyting på Universitet i Russland

Seks personer skal være drept og rundt 20 skadd etter at en person begynte å skyte på et universitet i byen Perm i Russland mandag morgen.