NRK Meny
Korrespondentbrev

Kampen om det «ekte» USA

CLEVELAND, OHIO (NRK): Hva er ekte og uekte i Donald Trump`s USA? Jeg er blitt snobbete og privilegert, som kysteliten. Dette er på en måte siste sjanse til å ta seg sammen. Jeg er på vei dit der jeg bodde i 1989 med vonde sommerfugler i magen.

Snøkket hus

Det hvite huset i den lille byen Conneaut var min trygge base da jeg var utvekslingsstudent i Ohio i 1989–1990. De siste årene har jeg grudd meg for å dra hit.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Det er julaften. Snøfnuggene virvler mot frontruta og gjør det umulig å ha på langlysene. Jeg bøyer meg fram for å forsøke å se gjennom snøen, men til ingen nytte. Motorveien er sporete. Brøytemannskapene har vel tatt fri på julekvelden. Det er bare å ta det med ro.

Vonde sommerfugler

I baksetet spiller sønnen min uanfektet på iPaden. Han gleder seg bare til å åpne presanger i morgen tidlig. I det som for ham er et fremmed hus. Men ikke for meg.

Det er faktisk godt å ha vanskelige kjøreforhold å konsentrere seg om. Det gir sommerfuglene i magen noe annet å jobbe med. Det er litt sånne vonde sommerfugler.

For jeg har dårlig samvittighet. Og jeg sitter her på en motorvei i Ohio på julekvelden for å bøte på den. Jeg er på vei til et sted jeg ikke har besøkt på ti år.

Nå er det snart slutt på korrespondentperioden. Dette er på en måte siste sjanse til å ta seg sammen, har jeg tenkt.

Snødekte veier i Ohio

Snødekte veier i Conneaut, Ohio julaften 2017.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Snobbete kysteliter

Jeg er blitt snobbete og privilegert. Kan reise hvor jeg vil i USA, og til og med få lønn for det.

Derfor har jeg holdt meg unna dem som introduserte meg til dette samfunnet og egentlig vekket hele den intense interessen min for USA.

I stedet har jeg reist til Los Angeles når jeg har hatt fri, for å drikke lokal vin på dyre restauranter med utsikt over Stillehavet. Til Vermont for å stå på ski, eller til New York for å gå på kunstmuseer og diskutere kultur og politikk med likesinnede.

Dette siste hyperpolariserte året i amerikansk historie har mange snakket om kystelitene, de som bor i Washington eller New York eller de store byene i California.

De som tjener godt nok til å bo i dyre forsteder med gode skoler og bruker 50 dollar på Starbucks i uka (slik som jeg gjør). Som er med i lesesirkler med de høyt utdannede vennene sine, der de det siste året har lest antropologiske bøker om sine uopplyste landsmenn og om hvordan det er å vokse opp på bygda Kentucky.

Jeg har prøvd å se også kystelitene fra utsiden, men vet jo innerst inne at jeg står nærmere dem.

Ekte eller ikke ekte

Jeg vet at det er derfor det har tatt meg 10 år å oppsøke det lille hvite huset i en liten by ved bredden av Lake Erie nord i Ohio. Der jeg bodde ett år i 1989. Men nå er jeg altså på vei dit.

Mens den våte snøen dekker stadig mer av veibanen, tenker jeg på det spesielle året som er gått og på hva som egentlig betyr noe. Det gjør en jo gjerne når det er jul.

Dette siste året har mye handlet om det som IKKE er ekte her i landet. «Fake» er et ord vi har hørt så mye at vi har begynt å bruke det på norsk.

President Trumps har messet om «fake news». Mens kritikerne hans har kalt ham en «fake president».

Redaktøren for det progressive nettstedet Salon mener Donald Trump er selve symbolet på alt som er uekte med USA. Et produkt av den digitale kokongen Twitter og andre sosiale medier har skapt. En kapitalist som egentlig ikke har skapt noe folk har bruk for.

President Donald Trump på et folkemøte i Pensacola, Florida

President Donald Trump under et folkemøte 8. desember i Florida. Hans tilhengere mener Trump løfter frem igjen «de ekte amerikanske verdiene».

Foto: Kevin Lamarque / Reuters

Virkeligheter som ikke finnes

Andre igjen mener at amerikanere flest er uekte nettopp fordi de ikke lenger forholder seg til virkeligheten.

Kystelitene lever i sin boble og visste så lite om det som foregikk på grasrota midt i landet sitt at de tok det for gitt at Demokratene ville vinne alle presidentvalg fra nå av.

De hvite arbeiderklassevelgerne, som stemte fram Trump, lever i en «fake» verden fordi de drømmer om et USA som ikke lenger eksisterer og aldri vil komme tilbake. De vil bo i sine besteforeldres USA, der det var ekte kirsebær på toppen av milkshaken og der folk hadde gode og trygge industrijobber.

En blå pille

Redaktøren i Salon, Andrew O'Hehir, mener USA nærmest er blitt en uekte nasjon, et samfunn som nærmer seg det i science fiction-filmen «The Matrix» der hovedpersonen i Keanu Reeves skikkelse på et tidspunkt får valget mellom en rød og en blå pille.

Den blå pillen gjør at en kan tro på hva en vil når en våkner.

Amerikanerne tok den blå pillen i 2016, så sterk er desperasjonen, mener O'Hehir.

Etter ett år med twittertirader og et heseblesende nyhetshjul som mest av alt spinner rundt uten at det skjer så mye, føles det fristende å kjøpe teorien om den blå pillen.

Trump-supporter kledd som Uncle Sam under folkemøte i Pensacola, Florida

Trump-tilhengerne håper at USA vender tilbake til bedre tider.

Foto: Carlo Allegri / Reuters

Nedleggelser og gjensynsglede

Det er blitt helt mørkt når jeg endelig kan ta av fra motorveien.

Det er tomt og stille og nesten øde langs gatene. Den store parkeringsplassen foran kjøpesenteret der jeg pleide å møte venner for å gå på kino da jeg gikk på videregående, er nedsnødd og ubrøytet.

Bygningene står igjen som tomme, gapende skall. Alt det som var her, er nedlagt. Men folk har julelys i alle farger utenfor husene sine og fyr på peisen.

Inne venter barna på å gå til sengs, slik at nissen kan komme og fylle julestrømper og legge gaver under treet.

Jeg kjenner igjen flere av husene, men bensinstasjonen er stengt og pizzarestauranten er ikke der lenger. Til slutt svinger jeg inn i den nymåkede oppkjørselen til det hvite huset jeg kjenner så godt.

Snart forsvinner klumpen i magen. Gjensynsgleden er så stor. Klemmene er så lange.

GJENSYNSGLEDE:

Vertssøster Christine Young og Vertsmor Dixie Pratt sammen med USA-korrespondent Tove Bjørgaas.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Trump-skepsis

Det brune kjøkkenet med stripete tapet, er akkurat slik jeg husker det. Jeg vet hvor glass og tallerkener er og hva som finnes i kjøleskapet. Det er 28 år siden jeg bodde her, men det er som det ikke er gått en dag.

Det grønne vegg-til-vegg-teppet på badet føles trygt og behagelig. Det må være utrolig slitesterkt.

Mine vertsforeldre, som nå er i midten av 70-årene og bor i det samme lille huset hennes foreldre bygde i 1907, er som før.

De spør om reisene mine og forteller om hverdagen. De er pensjonister nå. De lange arbeidsdagene er over. Men arbeidsplassene her er blitt enda færre, og man må kjøre stadig lenger for å handle, fylle bensin eller gå til tannlegen.

I tillegg har kriminaliteten økt, opplyser de. Her i Ohio kan man få tillatelse til å bære skjult våpen. Det har de fleste skaffet seg virker det som.

Jeg merker at jeg har grudd meg til å komme hit fordi jeg ikke vil diskutere politikk og kulturforskjeller.

Fordi jeg tenkte jeg var blitt så annerledes. Men det går helt fint.

Familien Pratt/Young samlet til middag 1. juledag.

Hele familien Pratt/Young samlet til middag 1. juledag.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Familien min er en typisk Ohio-familie. I denne delstaten stemmer folk oftest på den som vinner presidentvalget. Og det har mine vertsforeldre som regel gjort. Men denne gangen er det noe som er annerledes.

Jeg spør ikke direkte om de stemte på Trump, men jeg får et inntrykk av at de kanskje ikke stemte i det hele tatt for et drøyt år siden. At de også syntes USA var blitt litt for «fake». At verken Trump eller Clinton sto for noe de kunne identifisere seg med.

De snakker om Trump som upatriotisk og utroverdig. «Fake».

En ekte jul

Neste morgen åpner vi julegaver.

Julestrømper

Julestrømpene hang klare til voksne og barn og tilreisende.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Jeg får slike ting en egentlig ønsker seg. En varm flanellspysjamas, et fleecepledd til å ha over skuldrene når det er kaldt. Og 100 dollar til å kjøpe noe jeg har lyst på for.

Utenfor snør det en hel meter i løpet av første juledag.

Vi ser verken på Fox eller CNN. Vi ser på den lokale værmeldingen i stedet, og vertsfaren min Roy og jeg måker oppkjørselen annenhver time.

Det føles godt å kjenne snøen piske en i ansiktet. Det kjennes ekte.

De store spørsmålene

Dette korrespondentbrevet skulle egentlig handle om mitt år med Donald Trump. Om hvordan det har vært å dekke den mest uortodokse presidenten i amerikansk historie. Og på en måte har det vel handlet om det.

For det er de store spørsmålene som står igjen for meg på denne ettårsdagen for innsettelsen hans.

Hva er sant? Hvordan ser virkeligheten egentlig ut? Og hva er ekte?

Det siste fikk jeg i alle fall et svar på denne jula.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt