Et piano til den sønderknuste byen

Fader Ghassan var i Oslo rundt juletider, og kunne studere julegater og juletrær. Folk hadde varme hus og trygge barn. Han var her for å fortelle om sitt arbeid i den herjede, utbombede hjemby.

Det er ingen ufarlig virksomhet. Fader Ghassan samler barn av alevittiske og sunnimuslimske foreldre, for å la dem leke sammen. Han mener de først og fremst er unger, dernest barn av muslimske foreldre med ulik tilhørighet. Andre patre er blitt tatt til fange og har forsvunnet for liknende arbeid.

Hva trenger du?

I Oslo traff han Erik Hillestad, lederen for Kirkelig Kulturverksted. Han ble betatt av paterens mot og visjon, så han spurte: «Pater Ghassan, er det noe jeg kan hjelpe deg med? Hva trenger du ... mest?»

«Trenger mest ...» For et spørsmål. På netthinnen for bilder av frysende unger, utbombede hus, naboer uten vann og mat og medisiner og julegaver. Hva han trenger, mest? Jo, det var en ting.

- Eh, jeg trenger et piano!

«Et piano til Homs, jammen det skal vi få til.» Erik Hillestad skrev til plateselskapets mange venner og tagg penger til et klaver. Det tok ikke mange dagene før de hadde nok. Så dro Hillestad til Beirut for å treffe fader Ghassan, og så skulle de kjøpe piano. De fant et veldig bra instrument hos pianohandler Kalenderian. Han er armener og selger klaverer til den som trenger musikk.

Dristig frakt

Men å få pianoet til Homs? Fader Ghassan hadde en ide om å frakte det nordover langs kysten, til den syriske byen Tartus, og så landeveien rett øst mot Homs.

Pianohandleren i Beirut rister på hodet. Det går ikke. Fuktigheten vil ødelegge pianoet. Sjøvann og klaver hører ikke sammen. Det må gå over land. Opp fjellene og over til Damaskus. Derfra kan pianoet fraktes nordover til Homs. Det vil ta noen dager.

• Les mer: Flukten fra Homs

Men fins det noen som kan gjøre det? Kan DHL? Kan andre internasjonale transportbyråer? Det kan de, men det vil koste. Det er dårlige veier og enda verre sikkerhet. Bare forsikringene ... de vil ta hele budsjettet. Ja, kanskje vil frakten koste mer enn instrumentet!

Fader Ghassan har en annen ide. Han kjenner noen, og slik blir det. Pianoet bindes fast bakpå en pickup, og så går frakten opp Libanons fjell mot grensa. Der er veiene usedvanlig dårlige, bilen rister og kaster på seg, men pianohandleren har sagt at det går. Det vil ikke ødelegge stemmingen. På grensen må de forklare hva dette er. Hva skal det brukes til? Hva er inni? Hvorfor? Hvem?

Drama i Homs

I Damaskus ble pianoet plassert på et trygt sted, men det verste gjensto. Internasjonale medier var fulle av Homs-nyheter. Folk i den beleirede gamlebyen skulle evakueres til tryggere steder. Det var skyting. Ville noen ta sjansen på å bringe et piano til fronten, akkurat nå?

Det gikk noen dager, det gikk ei uke. Så bandt de pianoet fast igjen, og fortsatte, gjennom veisperringer og langs utrygge veier. Kilometer for kilometer, og Ghassan ba sine bønner. Han var en demper av mulige vanskeligheter, en fredens munk uten verre hensikter enn å spille musikk.

• Les mer: Korrespondentbrev fra 2013: Homs – en post-apokalyptisk verden

I Homs var evakueringen i gang. Utslitte og nervøse mennesker fra den gamle bydelen ble hentet av FNs kjøretøyer og tatt hånd om. Men bussene ble beskutt. Nerver sto i høyspenn. Ghassan var bekymret. Han hørte på lokal radio og fryktet hva som kunne skje når de kom til Homs. Han fryktet for sitt piano. Så mye strev, og så mange bønner. De måtte ikke mislykkes nå.

Men den pussige transporten kom seg fram.

I bomberommet

Noen kraftige karer hjalp til med å få pianoet i hus. To-tre tusen barn bor akkurat her, de leker sammen og de er sammen med fader Ghassan. De har ventet og ventet. Noen av dem spiller instrumenter, noen har endog et keyboard. Men et piano! Nå skulle de lære noter og spille med begge hender. Syrisk, tradisjonell musikk og religiøs musikk, tonearten passer for piano.

Også var det en ting til:

Et piano trenger ikke strøm, til nød et stearinlys. Og når det blir skyting og bombing kan de bære pianoet ned i kjelleren, som er bomberommet. Så kan de roe seg til toner de kjenner. Deretter skal de bære pianoet opp igjen, og så skal de synge og spille og sette mot i hverandre. Fader Ghassan skal sette seg på en plaststol av en pianokrakk, og bare nyte tonene. Og så skal barna overta.

Et piano til fronten, et piano til Homs. Hadde det ikke vært bedre med noe annet, noe mer nyttig? Dummere spørsmål stilles for tiden ikke fra utlandet.