Et partisystem i oppløsning

– Vi er det største partiet i Frankrike, jublet tilhengerne til Marine Le Pen fra det ytre høyre på valgvaken i går natt.

Det stemmer ikke helt, men det faktum at hverken Le Pen eller Emmanuel Macron tilhører noen av de to store partiene, vitner om de dype politiske endringene Frankrike står oppe i.

Høyre og venstreskillet i fransk politikk går dypt og har sine røtter fra revolusjonen i 1789. Men i 2017 er hverken Sosialistpartiet eller høyrepartiet Republikanerne er i andre runde.

• Les også: Stemmerekord, men neppe seier for Nasjonal Front

Dårlige kandidater

Aller verst er situasjonen for sosialistpartiet. De har regjert de siste fem årene, men deres kandidat Benoît Hamon fikk bare ynkelige 6,35 prosent av stemmene (etter at 97 prosent var talt opp). For partiet er dette en katastrofe, intet mindre. Hamon surfet gjennom nominasjonsprosessen med sine planer om borgerlønn og fri hasj.

Det var kanskje et framtidsrettet politisk radikalt prosjekt, men falt helt gjennom da det skulle ut i en nasjonal sammenheng. Han rotet seg også raskt bort i allianseforsøk og forhandlinger med andre venstresidepolitikere heller enn å konsentrere seg om egen politikk.

På høyresiden trodde de at valget var vunnet ved nyttår. François Fillon var den respektable kandidaten, om enn noe mer konservativ enn de øvrige kandidatene, som skulle ta makten tilbake fra et utslitt Sosialistparti. Så kom avsløringene om mulig misbruk av sin stilling til å ansette familiemedlemmer og politietterforskning.

Fillon nektet å tre til side, og ledet partiet sitt til nederlag i gårsdagens valg, et valg de egentlig ikke skulle kunne tape. Jeg har truffet mange høyrevelgere som både var fortvilet og frustrerte på grunn av dette, og det ble hans bane, selv om han til slutt ikke endte mer enn i overkant av en halv million stemmer bak Marine Le Pen.

Misnøye med systemet

Men det er også mer langsiktige trender som bør bekymre de etablerte partiene. For legger man Hamon og Fillons oppslutning sammen, ser man at kun rundt 1 av 4 franskmenn har gitt dem sin støtte.

Dette er altså partiene som springer ut fra general Charles de Gaulle for høyresidens del og som François Mitterrand ledet og tilhørte hva angår sosialistene. De andre stemte på Le Pen, Macron eller på ytre venstre og Jean-Luc Mélenchon som samlet over 7 millioner stemmer. nge småkandidater fanget også opp frustrasjonen.

Det er en utbredt misnøye med den franske politiske klassen som går langt utover Le Pens velgere. Det er frustrasjon fordi økonomien går dårlig, fordi det har festet seg et inntrykk av at de kun bryr seg om seg selv og sine og fordi Frankrike har endret seg.

Fillon ble overrasket over reaksjonene på at han hadde ansatt sin familie til å jobbe for seg. Det gjorde jo alle? Han er ikke alene om det og det er ikke forbudt i seg selv, men det traff en nerve hos franskmenn på en annen måte enn tidligere. Det var dråpen som fikk begeret til å renne over. I bunn tror jeg det ligger et grunnleggende spørsmål om hva det vil si å være fransk i 21. århundre.

• Les også: François Fillon: – Jeg har ingenting å skjule

Parlamentsvalget blir første test

Den første testen for om disse partiene har noen framtid kommer raskt. Når presidentvalget er over, skal det velges et parlament i juni. Selv om presidenten i Frankrike har mye makt, er han eller hun avhengig av et flertall i parlamentet. Det skal bli vanskelig å skaffe på egen hånd, uansett om det blir Le Pen eller Macron som vinner.

Det franske systemet har direktevalg i enkeltmanns kretser med mange politikere som har solid lokal forankring og dype nettverk.

Det var det som reddet sosialistpartiet i 2002 etter daværende statsminister Lionel Jospin overraskende nederlag mot Marine Le Pens far, Jean-Marie i et som fortsatt står igjen som det største sjokket i fransk politisk etterkrigshistorie.

Spørsmålet er om det kommer til å holde denne gangen, eller om de gamle partiene sakte kommer til å avgå med døden.