Et mer selvbevisst Russland

Hittil i sommer har Russland markert sin nye selvbevissthet på flere områder.

Det aller siste var at russerne erklærte at de ikke ville ratifisere CFE-avtalen som skulle begrense de konvensjonelle styrker i Europa.

Dette var ikke uventet og var ikke fullt så dramatisk som enkelte vestlige kommentarer fremstiller det som.

For det første bebudet president Vladimir Puitin allerede i april at det kunne bli aktuelt å fryse avtalen fra 1990, som en reaksjon på de amerikanske rakettskjoldplaner med utplassering av raketter i Polen og radaranlegg i Tsjekkia.

Skepsis til rakettskjoldet

Det henvises til ”ekstraordinære forhold”, det vil si at Kreml fremstiller de amerikanske planer som en trussel, selv om Bush-administrasjonen stadig forsikrer at dette ikke er rettet mot Russland, men skal være et forsvar mot iranske raketter med kjernevåpen. Både amerikanske og europeiske eksperter som tidligere har hatt betydelig politisk og militært ansvar, som Scowcroft og Kissinger, betviler at rakettskjoldet slik det er planlagt utplassert, vil gi en virkelig beskyttelse mot såkalte bandittstater, og de sier de kan forstå de russiske bekymringer selv om Kreml har overreagert.

NATO ratifiserte aldri avtalen

Et annet forhold er at NATO har nektet å ratifisere CFE-avtalen på grunn av russiske styrker i Moldava og Georgia (Grusia). De siste er stort sett trukket ut, men russerne mener de må ha styrker begge steder for å ta vare på sine interesser. Det blir i Georgia og Moldava oppfattet som utilbørlig press og som ledd i russiske ambisjoner om å gjenopprette det gamle Sovjetunionen i en eller annen form. Moldaverne og gruserne vet at russerne kan være temmelig hardhendte overfor sine små naboer.

Tsaristiske tradisjoner

Så urealistisk er verken Putin eller hans rådgivere at de tror de kan gjenopprette det gamle sovjetriket. Det vet at det er historie, men de vil sikre russisk innflytelse i de tidligere sovjetrepublikker i pakt med tsaristiske tradisjoner. I vest glemmer vi at oppløsningen av Sovjetunionen førte til at Kreml satt igjen med et territorium som var mindre enn det tsarene hadde i 1917. Det kan ikke gjentas ofte nok at Putin står overfor den samme utfordring som Peter den store da han grunnla byen ved Neva for over 300 år siden. Russerne er innestengt i Finskebukta. Enklaven Kaliningrad, tidligere Köningsberg, er mer en belastning enn en fordel og kan ikke oppveie tapet av hele Østersjøkysten fra Finskebukta til det som i sin tid var Øst-Preussen.

Utgått på dato

Ser vi nærmere på realitetene omkring CFE-avtalen, vil vi oppdage at den på mange måter er utgått på dato, slik den russiske sikkerhetseksperten Vladimir Frolov uttalte i forrige uke. Han har rett i at både de russiske og andre lands styrker stort sett ligger langt under de øvre begrensninger som CFE-avtalen fastsatte. Det er i hvert fall ikke snakk om noen gjenopptagelse av den kalde krigen, som det også er blitt hevdet av enkelte vestlige kommentatorer og politikere. Ingen er tjent med å overdramatisere dette.

Ikke lenger inspeksjoner og informasjon

Men selv om vi ikke tenker oss en ny kald krig, så er oppsigelsen av CFE-avtalen bekymringsfull fordi russerne ikke lenger vil tillate utenlandske inspektører, og de vil heller ikke gi informasjon om sine troppeforflytninger. Det kan bli et problem for Norge siden russerne for lengst har vist at de ikke vil nedprioritere Leningrad Militærdistrikt. Finnene har lenge innsett dette og har tatt konsekvensene av det, men vi på norsk hold forsatte å skjære ned landstridskreftene i nord og begrunnet det med at Russland ikke ville bli noen militær trussel i overskuelig fremtid.

En militær utfordring

Dette er riktig hvis man tenker seg en storstilet invasjon som under den kalde krigen, men hvis vi derimot bruker uttrykket ”militær utfordring”, så er vi antakelig nærmere sannheten. Russlands nordvestområder med Kola i spissen vil bli stadig viktigere. Dette har både defensive og offensive sider som kan berøre Norge, i tillegg til fremtidige konflikter om soner og fiskeressurser. I det storpolitiske spill om polarområdene etter hvert som isen smelter og det åpner seg nye nærings- og transportmuligheter, risikerer Norge å bli stående temmelig alene.

Ingen snarlig Gråsoneløsning

Selv om man fra norsk side forsøker å fremstille avtalen om grenselinjen i Varangerfjorden som en modell for løsning av Gråsoneproblemet, så er det intet foreløpig som tyder på at russerne vil inngå et kompromiss som Norge vil godta. En avtale forutsetter at man fra norsk side gir langt mer. Da vil enhver norsk regjering få problemer fordi nesten alle partier har bygget opp en landskampstemning der det ikke skal gis noe til motspilleren. Jeg blir mer og mer overbevist om at det hadde vært bedre om vi i 1976-77 hadde godtatt en delingslinje som ga russerne mer enn midtlinjeprinsippet. Da hadde vi fått klare grenser og hadde unngått all den usikkerhet som gråsoneavtalen medførte. Det er et lite kjent forhold at enkelte innen forsvarsledelsen den gang, blant annet i etterretningstjenesten, var innstilt på et kompromiss. Selv en så markant kaldkriger som John Sanness var inne på dette.

Norsk naivitet i nord

Den norske naivitet når det gjelder nordområdene ble avslørt den gang Statoils og Hydros direktører opptrådte med storskjerm og alle tenkelige tekniske hjelpemidler og skulle demonstrere, med hjelp fra en ”Gutta-på-tur”-programleder, at Sjtokman-feltet lå åpent og bare ventet på norsk teknologi og kapital. Det var påfallende at mediene dengang ikke stilte seg mer skeptiske til dette skryteshowet. Men sannhetens øyeblikk meldte seg snart. Gazprom slo kategorisk fast at det ikke ville komme på tale å la nordmennene få eierinteresser av betydning i Shtokman-feltet. Neste kalddusj kom da Gazprom i forrige uke inngikk en avtale med franske Total, og ikke med de fusjonerte StatoilHydro-tvillingene. Dersom russerne vil være en fremtidig storleverandør av gass til Europa, og det vil de, var dette en logisk beslutning. Men fortsatt er StatoilHydro optimistisk, ifølge en høytstående norsk kilde som uttalte seg anonymt til Reuters. Det er nesten rørende.

Russiske nasjonale interesser

På alle områder vil vi møte en mer selvbevisst russisk motspiller i nord. Russerne skal ivareta sine nasjonale interesser, og de vil gjøre det på måter som ikke alltid vil glede nordmennene. Og hvorfor skulle de det? Lille Norge fikk i sin tid, takket være den dyktige Jens Evensen og omstendighetene den gang, mer av kontinentalsokkelen enn vi hadde noe rimelig krav på. Det ville aldri ha skjedd i dag. Russerne vet at de søkkrike og selvgode nordmenn ikke lenger er så populære over alt, ikke engang i den tredje verden, der Statoil ved sin virksomhet i Angola allerede har tatt ut mer i utbytte enn den samlede norske u-hjelp til Afrika. Russerne vil gjerne samarbeide med nordmennene der det tjener deres interesser, men det er de selv og ikke vi som bestemmer hva som er russiske nasjonale interesser.