Hopp til innhold

Et katteliv i Istanbul

ISTANBUL (NRK): Jeg rapporterer langt oftere om kriger enn om katter, men jeg vet hva jeg foretrekker.

Katt sover i Istanbul

Gatekatter er overalt i Istanbul. Foto: KRISTIN SOLBERG/NRK

Foto: Kristin Solberg / NRK

Jeg møtte nylig en gatekatt med forkjølelse. Det var ikke alvorlig, pelsen var ennå svart og skinnende, øynene årvåkne og nysgjerrige, men hun nøs. Antakelig hadde noen gått forbi henne på gaten, hørt lyden av et nys, og tenkt: «Slik kan hun ikke ha det. Jeg må ta henne med til veterinæren.» Noe som ikke ville ha vært uvanlig i mitt nabolag i Istanbul.

Da jeg møtte henne, fikk hun antibiotikakurer, pleie og kjærlighet hos en ung kvinnelig veterinær på en liten klinikk.

– Mange tar med gatekatter hit, sa veterinæren, mens hun renset øyne og nesen på katten.

Istedenfor å kjøpe et eget kjæledyr, bruker de penger på gatekatter. Mange foretrekker å vise kjærlighet til et dyr fremfor enn person. For mange stoler ikke på en annen person, men de tør å vise kjærlighet til en katt.

Klinikken hennes gir 30 prosent rabatt til dem som kommer med gatekatter. Og pasientgruppen står for hele 70 prosent av alle behandlinger. Det er med andre ord en helt vanlig klinikk i nabolaget Cihangir, kjent for sine gatekatter.

Nå som været skifter, kommer de fleste inn med forkjølelse, fortalte veterinæren. Men det var også andre lidelser: En av dem hadde balanseproblemer, en annen, en øyeninfeksjon, og en tredje hadde nettopp fått kattunger.

Verdien av noe positivt

Jeg besøkte veterinærklinikken denne uken, for å lage en reportasje om – nettopp – gatekatter.

Det er et uvanlig tema for meg: Jeg rapporterer langt oftere om kriger enn om katter. Men jeg vet hva jeg foretrekker.

Sjelden har jeg smilt mer på jobb.

Ideen kom da en av sjefene fra NRKs utenriksredaksjon besøkte meg i Istanbul. Noe av det første hun påpekte – slik de fleste besøkende her gjør – var hvor mange katter som er her. Og hvor velpleide og velfødde og velintegrerte i nabolaget de er. Hun foreslo en reportasje – et forslag hun stod ved også etter at en gatekatt hadde tisset på kofferten hennes.

Jeg ble ikke umiddelbart overbevist. Så la hun til noe slikt som: «Det kan jo være bra å rapportere om noe positivt i blant.»

Og altfor ofte rapporterer jeg om triste hendelser. Jeg beskriver oftere avrevne kroppsdeler enn to katter som koser seg sammen i solen. Det er antakelig ikke sunt.

Derfor en reportasje – og dette brevet. Egentlig er det en egoistisk handling.

Nabolagets kjæledyr

I Cihangir er gatekattene nabolagets felles kjæledyr. De ligger og soler seg på biltak eller motorsykkelseter – jeg har hørt historier om mennesker som tok kollektivtransport til jobben fordi de ikke ville vekke katten som sov på kjøretøyet.

Andre katter har rullet seg sammen til en ball på et fang på en kafé, der de i tillegg til klapp og kos, får en matbit eller ti. Det er ikke det eneste stedet der de blir fødd: Restauranteiere legger ut rester, og på gatehjørner står alltid rene og velfylte skåler med tørrfor, kylling eller lever.

Hva losji angår, er det satt opp kattebokser flere steder i byen. Noen er faktisk et kommunalt tilbud fra Istanbul by: disse er som kommunale boliger flest, gjerne i flere etasjer, litt trauste og med lite spennende arkitektur.

Andre er private initiativer, innredet med pledd og gjerne med en inskripsjon av slaget: «Home sweet home.»

Gatekattene i Istanbul har det beste av begge verdener. Frihet til å bevege seg rundt. Og kjærlighet og pleie når de trenger det.

Katt i Istanbul

Gatekattene i Istanbul blir tatt godt vare på.

Foto: Kristin Solberg / NRK

Og de er kjente: Emneknaggen CatsofIstanbul er velbrukt på Instagram og Twitter, der bilder av de aller søteste legges ut. Cool Cats of Cihangir er en egen Facebook-side for adopsjon informasjonsdeling om gatekattene i mitt nabolag.

Fenomenet er blitt omtalt i internasjonale medier. Og nå er det nylig kommet en dokumentar om Istanbuls katter. På tyrkisk heter den Kedi, som rett og slett betyr katt.

Hvorfor så mange?

Jeg har pleid å undre: Hvor kommer de fra, alle kattene? Og hvorfor blir de behandlet så pent her?

Noen sier det har vært slik lenge, også da Istanbul var hovedstad for det Osmanske riket. Det hadde med rottene å gjøre, sies det. Andre sier det bunner i islam: Profeten Mohammed skal ha vært glad i katter.

Jeg spurte Hamdi Akgün. Han kalles også Baba Kedi – altså kattenes far. Han er 81 år, og har et åpent, sympatisk ansikt, pressede bukser, vest og jakke. Den pensjonerte regnskapsføreren har foret katter hver dag i over 45 år. De kjenner ham godt: Når han går gjennom de brosteinsbelagte gatene, følger de etter ham med halen rett til værs.

– Når jeg forer dem, føler jeg fred, sa han.

– De er bedre enn mennesker. Mer lojale. Det er merkelig, men sant, sa han.

Dyr og mennesker

Det var kanskje den gunstige sammenligningen med mennesker som gjorde at jeg med ett husket et øyeblikk fra en annen jobb. Da rapportere jeg igjen om krig – eller i det minste ettervirkningen av den.

Jeg snakket med en som med et nødskrik hadde overlevd folkemordet i Rwanda, mens hele familien hans var blitt utslettet. Vi satt i solen og spiste lunsj, og praten gikk over i det vi fant ut var en felles frykt for aggressive hunder. Vi utvekslet historier om hunder vi var blitt bitt av. Praten gikk lett.

– Men hunder kan du beskytte deg mot, sa han så.

– Det er verre med mennesker.

Etter det, ble det stille.

Kanskje er det noe i det. Kattene i nabolaget gir meg en pause fra de mørkere sidene i mennesket, som er det jeg i bunn og grunn rapporter aller mest om.

Den bevisste viljen til å skade andre når det gagner oss selv, eller når vi gir blaffen, er så åpenbar i oss mennesker. Da er det godt å se en katt ligge sammenkrøllet i solen. Eller en kattunge som leker med en sammenknytt plastpose.

Katt4

Gatekattene i Istanbul har det beste av begge verdener. Frihet til å bevege seg rundt. Og kjærlighet og pleie når de trenger det.

En mus i huset

Jeg innså verdien av kontakt med dyr for å veie opp for mennesker da jeg bodde i Kabul i to år. Jeg var ikke den enste: I annonsene for ledige rom i bokollektiver for utlendinger ble dyr fremhevet på samme måte som utsikt eller hage. «Koselig hund i huset,» kunne det stå i annonsen.

Eller: «Tre nydelige katter bor også her» og «Vi har skilpadder i hagen.»

Jeg flyttet inn i et kollektiv med skilpadder i hagen, men jeg merket ikke så mye til dem, for det var vinter, og de var gått i hi, eller hva nå skilpadder gjør når det snør.

– Jeg må bare fortelle deg at vi har mus, sa amerikaneren som leide ut rommet da jeg flyttet inn.

Han mente da som skadedyr, ikke som kjæledyr. Lite visste jeg at for meg, skulle det bli motsatt.

– Vi pleide å ha to, fortsatte amerikaneren.

– Men den ene ble sittende fast i tredemøllen og klemt ihjel. Nå har vi bare én igjen. Og tredemøllen er ødelagt.

Et nytt vennskap

Jeg var alene hjemme i noen uker, og det var en tøff tid. Jeg hadde vært lenge og kontinuerlig i byen. Jeg visste det, for jeg blødde neseblod ofte.

Kabul var i såkalt lockdown. Det betød at faren for angrep var så stor, at utlendingene ikke fikk lov av sine arbeidsgivere å forlate sine hjem. Denne gangen skyldtes det at noen soldater hadde brent en koran på flybasen Bagram. Det førte til protester, mennesker var blitt drept, noen regelrett avrettet på kloss hold på sine godt sikrede arbeidsplasser.

I tillegg var det februar, og mange minusgrader ute. Inne var det ikke mye bedre, for huset var gammelt og trekkfullt. Jeg sov med to ullgensere, lue og skjerf, og våknet opp med frostrøyk fra munnen.

Jeg tilbrakte døgnet i en radius av en meter fra gassovnen på soverommet. Og det var der jeg så den, musen, en kveld jeg satt der på gulvet. Den kom trippende mot meg, engstelig og på vakt, med de løvtynne, nesten gjennomsiktige ørene rett opp. Den gikk noen centimeter fremover, så stanset den og så på meg.

Da den følte seg trygg nok, gikk den noen centimeter fremover igjen, og slik fortsatte det til den satt ved siden av meg, i varmen fra ovnen. Antakelig var også den kald. Antakelig var også den ensom, i og med at vennen hadde lidd en brå død i tredemøllen.

Vi ble sittende slik, side om side, en god stund. I vanlige omstendigheter ville jeg kanskje ikke ha vært så komfortabel med det. Men dette var ikke vanlige omstendigheter. Utenfor døren var det krig, mennesker gjorde ting mot hverandre som jeg ikke ønsket å tenke på.

Og det var som om et vennskap ble dannet den kvelden. I dagene etterpå kom musen trippende til kommoden der jeg sminket meg om morgen. Der ble den sittende og titte på meg, og jeg merket at jeg ble glad da jeg så den. Noen ganger kom den til nattbordet. Jeg lot middagsrester stå ute over natten, slik at den fikk spise.

Katt5

Restauranteiere legger ut rester, og på gatehjørner står alltid rene og velfylte skåler med tørrfor, kylling eller lever. Kattungene blir tatt vare på.

Det katter gjør

Hvis musen fra Kabul hadde vært i Istanbul, ville den antakelig ha blitt drept av gatekattene. Trolig ikke engang for mat, for de er altfor velfødde til slikt. De er ingen engler, naturligvis.

Men på samme måte som musen, gir de meg ro, der de slikker pelsen sin som om ingenting i verden er viktigere.

Der kattungene kommer tillitsfullt mot deg, som om det ikke finnes noen som vil gjøre dem vondt.

Der de strekker seg langflate i solstrålene på fortauet, som om de eier det. Og der de leker med en batteridrevet mus som noen har gitt dem, som om de aldri har opplevd større glede.

Jeg skal snart flytte herfra, og kattene er blant det jeg vil savne mest. Uten dem, må jeg finne en annen måte å finne ro.

SISTE NYTT

Siste nytt