Det var FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen som kunne fortelle de internasjonale nyhetsmedier i helgen at president Bashar al Assad endelig hadde gått med på full tilbaketrekking fra Libanon.
Forrige gang syrerne lovet dette, modifiserte de seg snart. Deres styrker skulle bare omgrupperes, dvs flyttes til grenseområdene.
Syriske tropper holder et bilde av president Bashar al Assad .(Foto:Reuters/Scanpix)
Nå kunne Rød-Larsen rapportere til sin sjef, generalsekretær Kofi Annan, at tilbakestrekkingen blir fullstendig, og at den vil skje innenfor et nærmere fastsatt tidsrom.
Syrias gamle venner sviktet
Hva fikk den syriske ledelse til å akseptere full og betingelsesløs tilbaketrekking, om det da er dette som blir resultatet til slutt?
Det var neppe at Rød-Larsen slo i bordet i Damaskus, selv om samtalene åpenbart var meget åpenhjertige. Heller ikke var det den skarpe amerikanske retorikk.
Det som gjorde utslaget var at ikke bare Syrias tradisjonelle motstandere presset på og at folkeopinionen i Libanon demonstrerte at de ville ha syrerne ut. Enda viktigere var det at Syrias gamle venner og allierte sviktet.
Selv om russerne har inngått nye avtaler om våpenleveranser, også raketter som bekymrer Israel, så har Moskva gjort det klart for syrerne at de må ut av Libanon. Det samme mener Gulf-statene med Saudi-Arabia i spissen. Likeledes har Egypt presset på.
Ikke fra noe hold, i hvert fall ikke fra kretser som betyr noe, har syrerne fått støtte til sine ønsker om å forbli i Libanon.
USA og Frankrike samarbeider
Kanskje mest interessant er det at USA og Frankrike, som har stått så fjernt fra hverandre i Irak-konflikten, inntar en felles front over for Syria.
Syria og Libanon er gammelt fransk interesseområde. Fortsatt spiller fransk kultur en viktig rolle i Damaskus og Beirut, selv om i hvert fall den libanesiske hovedstaden er blitt amerikanisert.
Det har tidligere vært fristende for franskmennene å spille på sine spesielle tradisjoner i denne del av Midt-Østen. President Francois Mitterand pleidde å si at ”Frankrike og Libanon har en gammel og stolt historien sammen”.
Men nå har altså franskmennene slått seg sammen med amerikanerne og har lagt et samlet press på Damaskus.
Paris vil forhandle med Hezbollah
Som spaltisten Roger Cohen påviser i International Herald Tribune, har det ikke vært tale om ensidige innrømmelser fra fransk side.
Amerikanerne og franskmennene har møtt hverandre på halvveien eller i hvert fall et sted sånn omtrent midt i mellom.
Washington raser ikke over at Paris nekter å se på Hezbollah som en terroristorganisasjon på linje med al- Qaida. Franskmennene mener Hezbollah er en alt for viktig faktor i libanesisk politikk til at man kan betrakte organisasjonen som politisk spedalsk og derfor urørlig.
En fremtidig stabilisering av situasjonen i Libanon er avhengig av at også Hezbollah trekkes inn og ikke stemples som en terroristisk ”outcast” som amerikanerne tidligere har pleid å gjøre. Hezbollah er en potensielt viktig forhandlingspartner.
Felles tap i terrorbombingen i 1983
Cohen minner også om at ikke bare amerikanerne, men også franskmennene mistet mange i terrorbombingen som Hezbollah stod bak 23. oktober 1983. Da ble 241 amerikanere og 58 franskmenn drept.
Terroraksjonen førte til at president Ronald Reagan trakk sine US Marines ut av Libanon. Franskmennene har siden den gang ikke hatt noen illusjoner om dette området.
Derfor var de allerede i fjor tidlig ute med sitt utspill for å isolere Syria. Og etter mordet på den tidligere libanesiske statsminister Rafik Hariri i februar har de holdt en klar Syria-kritisk profil som Washington har satt stor pris på.
Også Iran-spørsmålet?
Mange kommentatorer mener vi ser den samme felles opptreden fra europeisk og amerikansk side når det gjelder Iran. USA har i det siste nærmet seg EUs strategi som går ut på å oppmuntre Teheran til å oppgi sitt militære atomprogram mot handelspolitiske og andre innrømmelser.
Iranerne skulle belønnes, samtidig som presset på Teheran ble opprettholdt. Tidligere har amerikanerne over hodet ikke villet forestille seg noen som helst innrømmelser over for Teheran som de rett og slett ikke ville forhandle med.
Den klassiske kjepp-og-gulrot-taktikk har vært fraværende i amerikansk Iran-diplomati. Hvis det er riktig som The Economist skriver i siste nummer, vinner den mer pragmatiske, om ikke moderate Rafsanjani frem i Teheran.
Rafsanjani ønsker et rimelig forhold til Vesten, ikke konfrontasjon. Han er nettopp den som biter på gulroten, men reagerer i trass dersom han får smake kjeppen.
Syria og muligens også Iran viser oss at dersom europeerne og amerikanerne makter å trekke sammen, blir det lettere å oppnå gode resultater i alvorlige internasjonale konflikter. Det gikk ikke i Irak, men kan altså gå bra i både Syria og Iran.