Frigjøringshelten som svant

Det var min første store reportasjereise. Og kanskje den mest opplevelsesfylte og minnerike av alle mine utenlandsturer de siste 30 år.

Video Diktaturet i Eritrea

Ikke bare fordi jeg var ung og uerfaren, men fordi kampen om Eritrea ble utspilt på så mange plan.

Kald krig og borgerkrig. Lutfattige afrikanere utkjempet en klassisk øst/vest-konflikt på sitt eget territorium. Det var mye nød og lidelse, men også mellommenneskelige episoder jeg aldri glemmer.

Sjelden har jeg fått kontrastene så tett inn på livet som i Eritea i 1978.

Da opmismen rådet

Drøyt 32 år senere så husker jeg det godt: Det var så oppbyggelig og så inspirerende, og jeg var så imponert over eritreernes styrke, over deres tro på fremtiden.

Akademikere som hadde avbrudt lovende karrierer i Italia og USA kjempet side om side med analfabeter og småbønder. De snakket om selvstendighet med innlevelse og overbevisning. De var villige til å ofre alt. Og mange gjorde det.

De manglet alt, men under eksepsjonelt primitive kår bygde de et samfunn som fungerte - basert på krigsbytte som viktigste ressurs.

De hadde underjordiske verksteder der de reparerte armbåndsur, smeltet metal og støpte reservedeler til våpen og maskiner - og i ett av de underjordiske verkstedene hadde de en egen sjappe der de reparerte radioer.

EPLF-samfunnet i de frigjorte områdene fungerte på mange måter bedre enn resten av Afrika.

Jeg var med Kirkens Nødhjelp inn.

EPLF hadde et omfattende nett av feltsykehus med mobile kamelklinikker, de bedrev opplæring i ernæring og hygiene, og la vekt på likestilling og utdanning. Selv engelskundervisning var prioritert i de revolusjonære friluftsskolene under trærne i ly for etiopiske fly.

Det var en slags sjølbergingskrig. Målet var å tilintetgjøre fienden med fiendens egne våpen.

En natt på forvinteren 1978 opplevde jeg eritreernes triumf da de hadde kapret åtte splitter nye sovjettiske T-54 stridsvogner.

Helten Afewerki

Senere møtte jeg frigjøringslederen, EPLF's Esaias Afewerki. Han holdt til i en svært vanskelig tilgjengelig og godt voktet fjellhule; blottet for luksus og komfort.

Eritreas president Isaias Afeworki

President Isaias Afewerki.

Foto: Mohammed Dabbous / Scanpix/Reuters

Afewerki var karismatisk, han utstrålte ro og verdighet; men virket samtidig trygg og seierssikker. Han var distansert, men sjarmerende og tillitvekkende.

Ingenting som tydet på stormannsgalskap eller maktbegjær. En selvoppofrende frigjøringshelt som eritreerne respekterte.

I dag er han tyrann, en av Afrikas færre, men verre eneherskere.

Eritrea ligger øverst - eller nederst - på alle internasjonale tabeller og statistikker over elendighet.

I stedet for friheten som folket drømte om, er ytringsfriheten kneblet og religionsfriheten opphevet. Opposisjonen blir arrestert og satt i fengsel sammen med andre kritikere.

Og Isaias Afewerki, milliarder av dollar i bistandspenger senere, med rykter om hemmelige konti i kinesiske banker, er landets ubestridt diktator.

Tragedien

At jeg ble blendet den gang er i dag bare litt sårt. At Eritreas befolkning viste ham tillit og valgte ham som sitt første statsoverhode har vist seg å være en tragedie.

I et sjeldent intervju med Al Jazeera i forrige måned benektet han all internasjonal statistikk om fattigdom og politiske fanger, om sult og tørke. Alt var bare løgner.

Det er med betydelig undring man hører på Eritreas president Isaias Afewerki, mer enn 30 år etter at han var et håp og en mann for fremtiden.

Havnebyen Massawa i Eritrea

Havnebyen Massawa ble kraftig bombet under krigen mot Etiopia. Nå er den gjenoppbygd, men stille.

Foto: PETER MARTELL / AFP

Selv mener han åpenbart at han er det fremdeles. Det finnes ingen opposisjon - så hvordan kan de arresteres? Og han har ingen motstandere så hvordan kan Al Jazeera spørre om et angivelig attentat?

Mange av oss trodde en gang at Eritrea skulle bli anderledeslandet i Afrika, og på en måte er det blitt det; men med motsatt og negativt fortegn.

Massenes glød og entusiasme fra frigjøringskampen ble ikke kanalisert til å bygge landet, som i dag er nummer 165 på UNDPs liste over verdens beste land å bo i. Noen få er altså verre, ifølge FN.

Mens mannen vi hadde tro på avviser all kritikk og mener at Eritrea er Afrikas beste land.

SISTE NYTT

Siste nytt