Det er opprydningstid i Istanbul. Arbeidere i kledd knallgule vester lemper murstein i grabben på en gravemaskin. Trafikken er sperret av i den ene retningen, og den andre veien er det full kø. Nattens tåregass stikker fortsatt litt i øynene.
LES OGSÅ:
LES OGSÅ:
Vi er i Besiktas, like ved en av byens store fotballstadioner som ligger ved Bosporosstredet hvor det i natt var harde trefninger mellom demonstranter og politi. Nå er det demonstrantene borte, politiet er mer avslappet, men de fremdeles til stede i et stort antall.
Barrikade på barrikade
Jeg går forbi fotballstadion og begynner å bevege meg opp mot Taksim-plassen, først gjennom tomme gater og så begynner de første barrikadene å dukke opp. De første er bare mursteinshauger, lenger oppe i gaten er det større konstruksjoner med metallstolper som stikker fram som middelalderske spydspisser. Jeg mister tellingen på antallet barrikader som er bygget.
Mellom en av barrikadene treffer jeg en gjeng elever fra Anatolia videregående skole. De vil ikke bli tatt bilde av, men forteller at de er der for å demonstrere mot statsminister Tayip Erdogan. De sier at det ikke er de som har bygget barrikadene.
– Sannheten er at vi ikke har bygget dette. Vi sier bare at vi ikke vil ha Tayip. De som har bygget dette er løgnere, de sier det er vi som gjør dette og sier vi er dårlige mennesker, forklarer Orkun.
Forstår ikke sin egen leder
Han, i likhet med resten av gjengen, har skulket skolen for å være med på demonstrasjonene. De fleste har ikke fortalt foreldrene sine at de er der.
– De vil beskytte oss, men vi må gjøre dette, vi må være sammen med vårt folk, sier Yara, mens en gutt forteller at moren hans gråter når hun får høre at han har vært på Taksim.
LES OGSÅ:
LES OGSÅ:
Demonstrasjonene i Tyrkia omfatter mange forskjellige typer mennesker i alle aldre, men det er tydelig i gatebildet at ungdommene er en viktig del. Dette er blant mye annet et generasjonsopprør mot en leder, som de mener ikke forstår dem, og som prater et språk de ikke forstår.
Eksempler på hva ungdommene ikke forstår er Tayip Erdogans utfall mot sosiale medier, som han mener er det verste som kan ramme et samfunn, eller at han hele tiden sier at han er demokratisk valgt, eller hans utsagn om at en øl er nok til å bli alkoholiker.
Å være demokratisk valgt er ikke noen unnskyldning for å gjøre og si hva han vil, mener ungdommene.
Se Sigurd Falkenberg Mikkelsen rapportere direkte fra Istanbul. Dagsrevyen 3. juni.
Stoler ikke på media
– Han er en løgner. Det er mange tyrkere som tror på han, men de vet ikke noe om hva som skjer. Tyrkiske media lyver de også, sier en av ungdommene, som heller bruker sosiale medier for å få informasjon.
– Twitter er viktigst, sier en av ungdommene.
– Jeg bruker Facebook, sier en annen, før en siste legger til at man ikke må glemme You Tube.
Det er bare et par uavhengige tv-kanaler slipper unna ungdommenes kritikk og misnøye.
Han er som Assad
En av elevene mener at Erdogan oppfører seg som Syrias president, Bashar al-Assad.
– Erdogan er en fascist. Vi vil ha en revolusjon. Han er som Assad.
– Som Assad?
– Ja, som Assad, konstaterer den unge tyrkeren.
Drømmer om revolusjon
Jeg forlater ungdommene, Erdogans tapte generasjon, og beveger meg opp mot Taksim-plassen. Der er en ny protest på gang. De slår på kjeler og roper slagord mot statsministeren.
Her er det ingen tegn til at de vil gi opp. Det er ennå ikke en revolusjon, selv om mange av dem drømmer om nettopp det, men det er et kraftig varsku til Tyrkias ledere om at de holder på å miste det mest dyrebare de har, ungdommens tro på framtiden.
