I løpet av Indias 63 år som selvstendig nasjon, har landet hatt 14 statsministre. Tre av dem har kommet fra Nehru-Gandhi familien, og de har tilsammen regjert i mer enn halvparten av tiden.
Nå mener stadig flere at det er klart for den fjerde statsministeren fra dette dynastiet, den 40 år gamle Rahul Gandhi.
Politiske dynastier
Rahul Gandhi er generalsekretær for Kongresspartiet og sitter i nasjonalforsamlingen som representant for partiet, som faren Rajiv Gandhi, som farmor Indira Gandhi og som oldefar Jawaharlal Nehru - alle tidligere statsministre.
Selv tippoldefaren Motilal Nehru var president i Kongresspartiet, men altså før uavhengigheten, og dermed ikke statsminister.
Med 1,2 milliarder innbyggere skulle man tro at India har tilstrekkelig politisk talent til at statsministerposten ikke trenger å være arvelig. Men landet har sterke dynastiske tradisjoner.
I flere partier, også nasjonalt men særlig på delstatsnivå, går politisk lederskap i arv fra - som regel - far til sønn, som et føydalt rituale i verdens største demokrati.
Rahul Gandhi, som er en slags rød-grønn sentrum-venstre politiker, er selv skeptisk til den dynastiske praksisen.
Men når han snakker til fattige stammefolk i grisgrendte strøk om at alle skal ha de samme mulighetene, får han ingenting gratis av mediene. For de unnlater ikke å nevne at han er femtegenerasjon Gandhi og fra et parti hvor den yngre generasjon folkevalgte kommer fra et fåtall politiske familier.
Miljøforkjemper
Rahul Gandhi er sønn av tidligere statsminister Rajiv Gandhi som ble myrdet i 1991 og den italienskfødte Sonia Gandhi, som er landets ubestridt mektigste politiker, men som sa nei til å bli statsminister da hennes bakgrunn ble brukt mot henne av oposisjonen og ville blitt en belastning for embedet.
Rahul har gått gradene og vært med moren på viktige politiske besøk i en rekke land. Nå reiser han rundt i delstatene og bygger seg opp sin egen maktbase.
Han er noe diffus politisk, det er i prinsippet nok at han tilhører landets ledende politiske familie. Men han har særlig markert seg i miljøspørsmål der gruver og industri blir lagt til de mest marginalisertes og nærmest rettsløses skogområder.
Kjæresten sparket
Rahul Gandhi lever ikke noe playboy-liv. Man vet ikke en gang om han har kjæreste - eller dater. Ingen har sett noe til hans tidligere spanske venninne på mange år.
Det går rykter om at hun fikk sparken. Ikke av Rahul, men av Kongresspartiet da sjette generasjon i dynastiet i så fall ville blitt bare kvart indisk med spansk mor og italiensk farmor.
Rahul selv har aldri sagt at han er Indias neste statsminister, men den nåværende, Manmohan Singh, fylte 78 år i forrige måned og sitter neppe frem til neste valg om fire år.
Singh er dessuten lite populær blant velgerne, som i meningsmålinger i overveldende grad, svarer at Rahul er landets neste statsminister.
- Alle tror han er den sterkeste kandidaten til å overta som en statsminister for fremtiden , men man vet jo aldri, sier en velger NRK treffer utenfor No. 1 Safdarjung Road i New Delhi, hvor Rahuls bestemor Indira bodde i sin lange statsministertid.
- Rahul Gandhi er en flott person. Han vil bli den neste statsministeren i India, istemmer to andre.
- Kanskje om en fem års tid. Men vi ser frem til å kunne ønske Gandhi velkommen som statsminister, konkluderer en fjerde.
Landsmoderen
Stemningen utenfor 1 Safdarjung Road er preget av respekt og ærbødighet.
Men Indira Gandhi, statsminister i tilsammen 15 år på 1960-, 70- og 80-tallet var ikke alltid elsket. Hun var en kompromissløs politiker, som verken likte motstandere i egne rekker eller opposisjonen.
Etter valget i 1971 ble hun beskyldt for valgfusk. Da det forelå en rettskraftig dom mot henne i 1975, sørget hun for at det ble innført unntakstilstand - og styrte etter unntakslover i to år.
Det var på ingen måte hennes beste år. Politiske arrestasjoner og knebling av ytringsfriheten, var bare en del av bildet.
Favorittsønnen Sanjays «reform»-program med rasering av slumstrøk og omfattende sterilisering av de fattige, viste tyranniske sider ved regimet og ble sterkt fordømt av kritikere i ettertid.
Indira Gandhi ble da heller ikke gjenvalgt i 1977, men fikk snart velgernes sympati da de som ble arrestert under årene med unntakstilstand svarte med samme mynt.
Hun ble gjenvalgt i 1980 og gjeninnsatt som statsminister.
På det tidspunkt hadde radikale sikher lenge kjempet for et fritt Khalistan i Punjab. Med våpen i hånd utfordret de sentralregjeringen fra sitt hovedkvarter i Amritsars Det gylne tempel der lederen Jarnail Singh Bhindranwale holdt til.
I juni 1984 slo myndighetene tilbake mot de ytterliggående sikhene og angrep tempelet.
Offisielt skal nærmere 600 mennesker ha mistet livet. Uoffisielle kilder hevder det var nærmere 8000. Det var ikke bare et blodbad, men også en skjending av sikhenes aller helligste.
Over hele verden protesterte sikhene og det går en rett linje fra angrepet på Det gylne tempel i juni 1984 til mordet på Indira Gandhi den 31. oktober, da to av hennes livvakter – begge sikher – skjøt og drepte henne i hennes hjem, i 1 Safdarjung Road.
Arvingene som døde
Det var egentlig Indiras yngstesønn Sanjay, født i 1946, som skulle bringe dynastiet videre.
Han arvet morens politiske kynisme, og selv om han manglet erfaring hadde han stor innflytelse på morens beslutninger, spesielt under de autoritære unntaksårene midt på 70-tallet.
I enkelte saker gikk han lengre enn moren, men India fikk aldri vite hvor langt den fremtidige statsministeren ville ha gått i sine radikale sosiale reformer.
I 1980 ble han drept i en flyulykke, og den sønderknuste moren måtte ty til det nest beste, den totalt uforberedte eldstesønnen Rajiv.
36-åringen, som var pilot i Indian Airlines, hadde levd et tilbaketrukket liv med sin italiensk hustru Sonia og aldri hatt politiske ambisjoner. Han var ikke motivert til å tre inn i Sanjays rolle, men da moren krevde, det stilte Rajiv lojalt opp for dynastiet.
Han ble innvalgt i nasjonalforsamlingen i 1981 og tre år senere, da moren ble myrdet, var han plutselig statsminister i verdens største demokrati.
Han fjernet seg i en viss grad fra morens sosiale reformprogram og satset på økonomisk liberalisering.
Rajiv styrte India i fem år inntil Kongresspartiet tapte valget i 1989. To år senere, i mai 1991 ble han drept av en kvinnelig selvmordsbomber fra de tamilske tigrene mens han drev valgkamp i delstaten Tamil Nadu.
Da lå han an til å gjenerobre posisjonen som statsminister.
Enkenes kamp
De to inngiftede dynastienkene, Maneka etter Sanjay og Sonia etter Rajiv, er i dag begge politiske aktive. Men det er Sonia som fører den «autoriserte» arven videre.
Hun er i dag leder for storkoallisjonen som regjerer India. Maneka er miljøaktivist, har tidligere hatt diverse ministerposter i tidligere regjeringer, men ikke som representant for Kongresspartiet.
Manekas sønn, Varun, sitter også i nasjonalforsamlingen, men for det konservative hindu-nasjonalistpartiet BJP.
Varun hevder at det er han som fører den sanne dynastiånden videre og at de andre – som fetter Rahul – har sviktet bestemors og oldefars idealer.
Ingen mahatma?
Rahul Ghandi har store familiesko som skal fylles.
Og mange mener at han må gifte seg. For Familien - med stor F - er viktig i India. Man kan ha en ungkar som statsminister, og én av statsministrene var faktisk det. Men man kan ikke ha en begersvingende playboy.
- Ikke at Rahul er det, men man krever enda mer av en ungkar enn en familiefar, forklarer en av de besøkende i den gamle statsministerboligen.
For en ungkarstatsminister må i så fall inngå i en indisk filosofisk tradisjon med renhet og hengivenhet a la Mahatma Gandhi, nærmest som en politikkens hellige mann som ofrer det jordiske og vier sitt liv til et bedre samfunn.
- Gjør han det, sier vår velger, vil han nyte enda høyere respekt enn en gift statsminister, sier velgeren.
Så får historien vise, om familieprinsen får tronen.
Les også:
Les også:
Les også:
