NRK Meny
Normal

Er det noen sultne barn her?

NIGERIA (NRK): I dette brevet skal vi til Nigeria, men via Canossa. Det er en omvei journalister tar oftere enn folk tror. Noen ganger er det vrient å forene to krav i felt, kravet om få samlet inn stoff og kravet om å oppføre seg skikkelig.

Ibrahim på akuttmottaket til Leger uten grenser

Lille Ibrahim på akuttmottaket til Leger uten grenser. Legene mener Ibrahim vil overleve.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Det hender leveringsdyktighet bryter mot det å være et godt medmenneske.

I dette brevet er det ingen fasit, men jeg har nylig opplevd et par slike situasjoner som sitter litt i. Jeg kom ikke helt godt ut av noen av dem.

Vi skal til den nigerianske delstaten Borno der hjelpeorganisasjoner nylig slo alarm om halvannen million interne flyktninger, hvorav 300 000 barn med akutt underernæring. FN betegner situasjonen som den største krisen i Afrika i dag.

Åtte måneder, 2.4 kilo

Lille Zhu på Redd Barnas akuttmottak for akutt underernærte.

Zhu er åtte måneder og veier 2,4 kilo.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Den første scenen utspiller seg ved et akuttmottak for kraftig underernærte barn i provinshovedstaden Maiduguri. Der sitter det en bekymret mor i sykesengen ved siden av sin lille datter. Moren er ung, datteren er liten og veldig tynn. Pusten er rask. Pulsen er lav.

Moren sier at dette kommer til å gå bra, nå som lille Zhu får hjelp her på senteret. Men legen levner ikke barnet mye håp. Vi filmer legen, vi filmer den bekymrede moren og vi filmer åtte måneder gamle Zhu. Åtte måneder, 2,4 kilo. Legen rister på hodet.

Vi hadde fått morens tillatelse til å filme. Nå peker jeg på mikrofonen og på henne. Jo, hun kan snakke med oss. Språket er kanuri. Vi spør om legen kan oversette. Han spør henne på hausa, et fellesspråk for flere folkegrupper. Det forstår hun ikke mye av.

Første feil

Yahawa Kalle våket over sitt dødende barn

Yahawa Kalle våker over lille Zhu.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Det renner av den lille jenta. Diare. Jeg ber først fotografen la kameraet gå og følge mor og barn ut til vannkranen på plassen foran mottaket. Jeg angrer fort. Et barn på åtte måneder som veier 2,4 kilo har også krav på å bli vist verdighet, kanskje nettopp et slikt barn. Vi stanser filmingen.

Hva tenkte jeg på?

En myndig sykepleier tar over legens rolle. Hun forstår at vi ikke har kommet noen vei med intervjuet og prater litt bestemt til moren. Men heller ikke sykepleieren snakker morens språk.

Foran seg har moren nå en irritert sykepleier som hun ikke skjønner hva sier, et insisterende kamera, en journalist hun ikke forstår hva vil og en mikrofon som krever svar.

Det kan være mye for noen og enhver. Antakelig også for en mor som er redd for barnet sitt, med all mulig grunn.

Hva skal vi gjøre? Jeg setter meg på kne ved siden av sengen og prøver etter fattig evne å forstå om moren vil fortsette, eller om vi skal gi oss.

En mann som vasker gulvet spør på godt engelsk om han kan hjelpe. Han sier noe til moren. Hun nikker. Begge snakker kanuri. Vi intervjuer moren. Han oversetter. Hva slags håp har hun for den lille? Hvor kommer de fra? Hva gjorde Boko Haram den natten terroristene ødela livene til alle i landsbyen?

Bruk av andres dyrebare tid

Vi har så mange spørsmål og barnet har så liten tid. Med store øyne søker lille Zhu morens blikk, men moren ser kun på oss. Kameraet går. Barnet bruker krefter på å bevege litt på et knoklete venstrebein. Vi filmer den bevegelsen også, og den raske pusten. Babyen kommer trolig til å dø om ikke lenge.

På sotteseng er det lite trøst å få for lille Zhu, så lenge vi er der. Moren er mer opptatt av gjøre seg forstått, for oss. Det lille mennesket ved siden av får ikke mye moderlig omsorg når vi tar vår del av den tilmålte tiden som de to kunne hatt sammen.

På vei ut møter vi en kollega med dårlig tid. Han hilser kort på legen, sier at han dessverre bare har noen få minutter, så om legen raskt kunne vise ham det tynneste barnet i teltet.

Det var en mildere variant av vandrehistorien fra krigen på Balkan der journalisten spurte høyt i sykestua om det var noen av kvinnene som var voldtatt og snakket engelsk.

Fornøyd med bare skinn og bein

Journalisten vi møtte i døra ser at ungene rundt ham bare har skinn rundt beina. Han blir tydelig fornøyd og viser det mer åpenlyst enn hva kledelig er. Usmakelig? Ja visst. Men også et spontant uttrykk for en profesjonell glede over å finne fram til nettopp de hardest rammede tilfellene, de vi bør ha om vi med troverdighet skal lage en historie om en sultkatastrofe.

Om vi i felt styres for mye av medfølelse, så har vi tatt skrittet over i en annen yrkesgruppe. Da får vi ikke gjort jobben vår. Men hvor går grensen? TV er et nådeløst medium i kravet om billedbevis.

Journalisten forsetter rett fram til sengen med moren vi nettopp forlot, og til stakkars Zhu.

Telle levende og døde

I scene to er vi med blant de første journalistene som flys inn til en flyktningleir på grensen mot Kamurun. FN selv har bare hatt tilgang til dette stedet i en drøy uke. Alle er spente på hvor ille det er der.

Helikopteret flyr over åkrene som skulle gitt folk mat. Nå er de forlatt i frykt for Boko Haram. Troverdige øyevitner har fortalt at de kjørte gjennom flere landsbyer der de knapt så en levende unge under fem år. Sult og død.

FN frykter for at det er ren hungersnød i lommer der det ennå er for farlig for hjelpearbeidere å dra inn for å telle levende og døde. Også i leiren vi besøker er døden nær.

Fathima Kimas to yngste barn hadde sultet ihjel et par måneder tidligere. Hun ville fortelle sin historie. Det var ikke så lett.

Tolk stanser folkemengde i flyktningleir i Nigeria

Tolk stanser folkemengde i flyktningleir i Nigeria for at NRK skal få filme.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Flere feil

Flere hundre mennesker så på oss som dagens store attraksjon. Det første TV-teamet i flyktningleiren. Det var jubelscener rundt oss da vi skulle intervjue Fathima Kima foran skuret der hun bodde.

Flere menn prøvde å holde folkemengden unna kameravinkelen. De lyktes sånn passe, en stund.

– Hva heter du?

– Fathima Kima

– Hvorfor er du her?

– Boko Haram kom.

– Hva skjedde med mannen din?

– Han døde.

– Hvem er du her sammen med?

– Min mor og mine to barn. Jeg har ingen som kan hjelpe meg.

Intervjusituasjonen er vanskelig. Publikum forstyrrer. Tolken surrer det til. Vi ber ham nok en gang la være å avbryte henne. Hun må gi lenger svar enn enstavelsesord. Vi må få henne til å beskrive bedre. Da blir historien mer levende for lesere, lyttere og seere.

Vi prøver flere ganger. Tolken blir brysk. Han skjønner at vi ikke er fornøyde og hakker nedover. På Fathima Kima.

Empati smelter i varmen

Jeg prøver å smile til henne. Sier at det er fint at hun vil dele sin historie med oss, så flere kan bli klar over hva som skjer. Hun sier at ingen hjelper henne.

Vi tok det hele om igjen flere ganger. Til slutt fortalte hun at Boko Haram kom om natten, at de drepte hennes mann og hennes far. De voldelige islamistene kom på motorsykler med ansiktene skjult. De skjøt mannen hennes. Hun så selv at mannen ble skutt i hodet. Så rømte hun med fire barn og en gammel mor. De to yngste døde av sult her i leiren for få måneder siden. Om vi kan hjelpe henne?

Hun virker ikke lettet av å få fortalt dette. Snarere tvert i mot. Hadde vi rippet opp i detaljer hun ville glemme? Den høylytte folkemengden hadde dessuten laget for mye bråk. Opptakene kunne ikke brukes.

Vi kunne ha stanset før, men hadde bruk for historien. Opplevde hun oss, menneskene bak kameraet og mikrofonen som medmennesker? Noe empati forsvant i stresset. Av sikkerhetshensyn hadde vi bare en drøy time på oss i leiren. Noe sunn fornuft forsvant da folkemengden ikke lot oss være i fred, i at tolken stadig avbrøt intervjuobjektet, noe medmenneskelighet forsvant i 37 graders varme.

Fathima Kima foran massegraven to av hennes barn ligger i. De døde av sult.

Fathima Kima foran massegraven. Hennes to yngste sultet i hjel.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Ikke nød nok

Fathima Kima spør om vi vil se hvor de to barna hennes er begravet. Vi følger henne til massegraven rundt hjørnet. Hun peker, men vet ikke helt hvor de ligger. Hun gjentar flere ganger at barna døde av sult, at ingen tar vare på henne, på de to barna som fremdeles lever, eller på hennes gamle mor. Om vi kan hjelpe.

Nei, kan vi det? Vi er ingen hjelpearbeidere. Vi er journalister. Det er et svar som aldri blir satt pris på. Hadde det stått om liv ville vi gjort alt.

Skulle vi sagt fra på forhånd at vi ikke gir, men tar?

Vel tilbake i provinshovedstaden sier en journalist at han vil få vanskeligheter med å lage en historie om sult, fordi ingen i leiren lenger var akutt underernærte. Jeg fortalte om Fathima Kimas to barn, men han var forespeilet dagsferske lidelser.

I leiren var det ingen radmagre barn vi kunne filme på vei inn i sultedøden.

Det var usmakelig sagt, men kan godt forklares. En sultkatastrofe uten bilder av radmagre barn, er ingen sultkatastrofe som blir lagt merke til. Blir den ikke lagt merke til, så blir det ikke skaffet penger. Uten penger, mindre nødhjelp, mer sult, mer død.

I denne brutale forestillingen fra virkeligheten har vi blitt tildelt den viktige rollen som historiefortelleren. I manuset bør det stå med stor skrift: Spilles con brio. Spilles med varme.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt