I de første noe overfladiske vestlige kommentarer fremstilles Saakasjvili som den suverene vinner, selv om opposisjonen hårdnakket hevder at det var valgfusk og at de ble hindret i å føre en effektiv valgkamp.
Men han slipper etter all sannsynlighet å måtte ta en ny valgomgang, siden den offisielle opptelling viser at han fikk godt over 50 prosent av stemmene.
Men det betyr ikke, som enkelte kommentatorer skriver, at han kan puste lettet ut.
Valget godkjent av OSSE
Det styrker riktig nok president Saakasjvilis sak at lederen for det internasjonale observatørkorpset, Alcee L. Hastings, sier at det ” i hovedsak var i samsvar med de fleste internasjonale standarder for demokratiske valg”.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, hadde flere hundre observatører på plass, og de fikk antakelig gjøre en bedre jobb enn de ville ha kunnet i Russland der myndighetene begrenset deres antall og arbeidsmuligheter slik at man valgte ikke å sende noen dit.
Men mange vil stille det spørsmål om OSSE er mindre kritisk til det provestlige Georgia enn overfor andre tidligere kommuniststater der det helt åpenbart manipuleres med valg og legges hindringer i veien for mediene og opposisjonspartiene.
Bekymret for fremtiden
OSSE har nemlig en interessant tilføyelse til sin godkjenning av valget. Hatings sier nemlig at samtidig som han ”oppfatter dette valget som et uttrykk for det georgiske folks valgfrihet, byr fremtiden på store utfordringer”.
Selv om han ikke sier det med rene ord, melder tvilen seg om seierherrens demokratiske sinnelag. Det er det all grunn til å tvile på etter at han i november innflørte unntakstilstand og lot opprørspolitiet slå brutalt ned fredelige demonstranter. 50 000 opposisjonelle hadde samlet seg i Tbilisis sentrum og ble møtt av tåregass, gummikuler og køller, med det resultatet at sykehusene raskt ble overfylt av sårede.
Det minnet stygt om det som skjedde da kommunisten hadde makten. Dessuten lærte han av Putin at han skulle stenge en uavhengig fjernsynsstasjon.
Ga sin utenriksminister sparken
Da Saakasjvili kom til makten i 2004 i den såkalte ”Roserevolusjonen”, som gjorde slutt på Shervanadzes korrupte styre, fikk han 96 prosent av stemmene. Den gang hadde han ingen motkandidat og georgierne trodde på ham.
Men Saakasjvili viste seg å være verken sann demokrat eller liberaler, som hans tidligere utenriksminister, Salome Surabishvili, uttrykte det. Hun ble kastet ut av regjeringen allerede i 2005 fordi hun var litt uenig med sjefen.
Arresterte sin forsvarsminister
Det mest dramatiske oppgjør med gamle venner og medarbeidere kom da presidenten lot sin tidligere forsvarsminister, Irakli Okruasjvili, arrestere og anklaget ham for korrupsjon. Han ble senere løslatt etter å ha vært utsatt for et temmelig hardhendt fengselsopphold med nattlige forhør og trusler, og så reiste han til Berlin der han søkte om asyl. Georgia krever ham utlevert.
Tyskerne holder ham foreløpig i forvaring. De fleste observatører er enige om at anklagene mot Okruasjvili var politisk motivert, og det vil derfor være overraskende om Tyskland utleverer ham. Selv sier han at han frykter for sitt liv dersom han blir sendt tilbake. Okruasjvili har et godt poeng når han til Der Spiegel sier at presidenten aldri hadde noen innvendinger mot ham så lenge han holdt kjeft og ikke kritiserte ham for noe som helst.
Vestens ”darling”
Hvordan kunne de vestlige land så lenge se mellom fingrene med president Saakasjivilis maktbruk? Forklaringen ligger i at han fremstod som Vestens, særlig USAs ”darling”. Han snakker et helt perfekt engelsk og oppfører seg som en perfekt gentleman når han besøker vestlige hovedsteder. Han har gitt uforbeholden støtte til George W. Bush. Georgia sendte flere soldater til Irak i forhold til folketallet enn noe annet land, over 2000 mann, og han lot veien ut til flyplassen oppkalles etter den amerikanske president.
Olje og gass viktigere enn demokrati
Men enda viktigere er Georgias strategiske beliggenhet. Den nye, store oljeledningen fra Azerbaidsjan går over georgisk territorium til en tyrkisk Middelhavshavn.
Dette var et ledd i en storstilt strategi der amerikanerne ville bryte den russiske kontroll over olje- og gassutvinningen rundt Kaspihavet og i Sentral-Asia. Man skal være temmelig enfoldig eller hyklerisk dersom man ikke innser at energiinteressene spiller en avgjørende rolle i USAs politikk i denne del av verden.
Amerikanerne har ingen problemer med diktatoriske regimer som samarbeider med dem i energipolitikken. Det gjelder flere sentralasiatiske diktaturer og det gjelder Azerbaidsjan, som også StatoilHydro er dypt og ukritisk involvert i. Det er for meg overraskende at Erling Borgens kritikk av dette engasjement ikke har interessert norske myndigheter og politikere mer.
Vil bli medlem av NATO
President Saakasjvili setter alt inn på å bli medlem av både NATO og EU, men aller først den nordatlantiske forsvarsallianse. Dette ønsker også amerikanerne, og de har gitt ham betydelig støtte i å bygge opp et mer effektivt nasjonalt forsvar.
Amerikansk militært personell trener opp georgiere, og USA har gitt dem store mengder og våpen og utstyr, som blant annet er blitt brukt til å etablere store baser ved grensene til Abkhazia og Sør-Ossetia. Disse to områder løsrev seg for mange år siden fra Georgia, som ledd i et kynisk russisk spill.
Et rått diplomatisk spill
Saakasjvili sier han vil erobre dem tilbake, men det er bare en drøm. Georgia har lite å stille opp mot den russiske militærmakt som er sterkt til stede i begge utbryterrepublikkene. Dessuten kan det ikke utelukkes at Moskva vil bruke disse i et rått diplomatisk spill dersom Kosovo får sin selvstendighet. Hvorfor skal ikke også Abkazia, Sør-Ossetia og Transdjnestr-republikken (ved Moldava) kunne bli selvstendige, spør Moskva retorisk.
For den saks skyld kan man spørre hvorfor ikke Kurdistan skal kunne bli en selvstendig stat, siden kurderne har en langt mer utviklet økonomi og et mer effektivt styre enn kosovoalbanerne. Svaret er at det ikke er idealistiske prinsipper som avgjør om et lite folk skal kunne erklære seg som en selvstendig stat, men stormaktsspill og strategiske interesser.
Levestandarden lav
Oppbyggingen av en georgisk militærmakt har skjedd på bekostning av levestandarden. En tredjedel av statsbudsjettet går til det militære. Nesten 60 prosent er arbeidsledige og det er mangel på gass og elektrisitet som stadig stiger i pris. Den sosiale nød er stor og forklarer hvorfor så mange har demonstrert i gatene mot regjeringen.
Selv om Saakasjvili i valgkampen lovet at han skulle ”avskaffe fattigdommen”, er det få om virkelig tror han vil kunne gjøre noe effektivt med det. Georgisk økonomi henger fortsatt fast i gammel statsstyre eller kontrolleres av mafiaer. Det har intet med vestlig markedsøkonomi å gjøre. Den gjenvalgte president sitter på en sosial vulkan.
