I Rangoon:
Fredag 28. september: Frykten tar over
Fra den internasjonale flyplassen i Rangoon tar det vel en halvtime inn til sentrum av byen. Det er tidlig på morgenen, og på overflaten er det lite som vitner om torsdagens brutale angrep på forsvarsløse demonstranter og munker.
Ved første øyekast ser det meste normalt ut, folk gjør sine innkjøp som vanlig, markedene er åpne, trafikken flyter. Ser man litt nøyere, merker man spenningen - ingen smil er å se, folk virker anspente, som om de ikke vet hva dagen vil bringe. Taxisjåføren forklarer at Rangoon har vært rolig tidlig på dagen.
- Men på ettermiddagen tar det gjerne fullstendig av, fortsetter han.
Ifølge kolleger jeg møter ved hotellet er det en relativt mild betraktning. En venn forteller at han under et angrep dagen før reddet seg ved å kaste seg over et gjerde og krabbe gjennom et jorde av gjørme. En annen forteller at han ble beskutt av soldater fra en bru. En tredje ble banket opp fordi han sto på den samme brua og filmet soldatene som skjøt. En tysk journalist skal ha gått rett i bakken etter å ha blitt truffet av en tåregassgranat, mens TV-bildene av drapet på den japanske videojournalisten Kenji Nagai minner mest om en ren henrettelse.
Hvor mange burmesiske munker og demonstranter som ble drept eller skadet under opptøyene torsdag er det ingen som har tall på, men de fleste antar at tallene er høye. Ingen er i tvil om det burmesiske regimet kommer til å fortsette å slå knallhardt ned på all motstand.
Rundt klokka ett begynner det hele. En gruppe ungdommer samler seg i en sidegate. De ønsker å marsjere mot Sule pagoda, et av landemerkene for folkeopprøret. Tungt væpnede soldater sperrer snart veien foran dem. En student roper at FNs sikkerhetsråd må reagere. Det er vanskelig å si seg uenig. 11 dager med de største demonstrasjonene Burma har sett siden folkeopprøret i 1988 har med all tydelighet vist befolkningens avmakt mot et av verdens mest brutale militærdiktatur.
Problemet er bare at FNs sikkerhetsråd ikke har reagert og at gruppen av demonstranter er langt mindre i antall enn de enorme menneskemassene som marsjerte gjennom gatene for et par dager siden. Munkene som tidligere ledet demonstrasjonene er heller ikke å se.
Gruppen på knapt fire hundre studenter begynner å synge, de roper slagord, de hyller Burmas frigjøringshelt Aung San Suu Kyi. Tungt væpnede menn nærmer seg. Steiner begynner å hagle fra demonstrantenes side. Og så smeller det. En skuddsalve fra et automatvåpen runger gjennom luften. Fullstendig panikk følger. Alle legger på flukt opp en smal sidegate, noen faller i kaoset. Vi kaster oss inn i en liten butikk, til innehaverens store fortvilelse, og venter til det hele roer seg litt.
Den samme situasjonen gjentar seg igjen og igjen. En liten gruppe demonstranter samler seg, de roper slagord og viser sin avsky mot regimet. Så stenger regimets styrker av en eller to gater. En skuddsalve, eller iblant bare en brå vending fra en av demonstrantene, skaper full panikk, og så er alt som gjelder å finne en ny trappeoppgang, en butikk som ikke allerede har låst dørene, eller å storme opp en sidegate som ikke er blokkert av politi eller soldater.
Etter å ha løpt fra skytende soldater seks ganger på under tre timer begynner vi å få nok. Tilbake ved hotellet hører vi rapporter om at flere demonstranter skal ha blitt skadet, drept eller arrestert. Å få bekreftet rapportene virker nærmest umulig. Sykehusene er kontrollert av regimet, som i tillegg er svært dyktige til å skjule sine spor.
Lørdag 29. september: En beleiret by
Om det militære nærværet i Burmas hovedstad var tungt i går er det dobbelt så stort i dag. Å vandre rundt i Rangoons gater har blitt en heller selsom opplevelse. Svært få ønsker å snakke med oss. De få som sier noe, ber oss stille om å være forsiktige. Samtidig blir vi kontinuerlig fulgt av angivere for regimet som overvåker alt vi gjør.
Det hjelper heller ikke at væpnede soldater og politi overvåker hvert eneste gatehjørne, eller at kolonner av militærkjøretøyer patruljerer gatene. I selve bykjernen er tettheten av soldater og politi så høy at et enkelt rop om demokrati nærmest er en garanti for å bli arrestert. Det er også nettopp det som har skjedd med mange av studentene som har deltatt i enkelte tilløp til demonstrasjoner i løpet av dagen.
Ved et gatehjørne ser vi femten burmesiske ungdommer. Hendene er bundet bak på ryggen. Brutalt blir de arresterte demonstrantene lastet opp på en militær lastebil og kjørt vekk. Ved et militært sjekkpunkt litt ned i gaten blir en tenåring med rød T-skjorte slått med batonger av burmesiske soldater. Så blir også han ført av gårde.
Det er liten tvil om at det enorme masseopprøret som preget Burma tidligere i uken er over. Selv om FNs spesialutsending Ibrahim Gambari har ankommet i et forsøk på å overtale regimet til å stanse overgrepene, er det ingen som tror at generalene vil lette trykket mot befolkningen på en god stund.
Portforbudet som varer fra ni om kvelden til fem om morgenen skal ifølge regimet vare hele to måneder. Etter mørkets frembrudd samler fortsatt mange seg over en kopp te ved en av de mange fortausrestaurantene, men når klokken nærmer seg ni blir gatene raskt folketomme. Fra en by beleiret av politi og soldater utvikler Rangoon seg til å bli en ren spøkelsesby.
Søndag 30. september: Vil fortsette kampen
Oppbudet av politi og soldater var så stort at det ikke lot seg gjøre å komme i nærheten av det statlige gjestehuset i Rangoon der det angivelig 90 minutter lange møtet mellom Aung San Suu Kyi og FNs spesialutsending Ibrahim Gambari skal ha funnet sted. Hva samtalene har handlet om har foreløpig heller ikke lekket ut.
Møtet fant sted under spesialutsendingens andre dag i Burma. I går besøkte han Nay Pyi Taw, den offisielle hovedstaden i Burma, hvor han hadde møter med regimet. Etter dagens samtaler med Suu Kyi skal han angivelig ha reist tilbake til hovedstaden for nye møter med generalene. Spørsmålet alle stiller seg er om spesialutsendingens møter vil føre til noe som helst.
At det var rolig i gatene i dag skyldes nok først og fremst at oppbudet av politi og soldater var like kraftig og truende som i går. At vi i tillegg blir overvåket gjør det ekstremt vanskelig å komme i kontakt med folk. Men selv om regimet nå tilsynelatende har full kontroll, hevder de få som tør å snakke, at kampen er langt fra over.
I en gate som de siste dagene har vært spesielt utsatt for regimets overgrep møter vi en mann i førtiårene. Han hevder at opprøret vil fortsette, men inntrykkene har festet seg hos familiefaren, som sier at han av hensyn til sine to barn selv ikke deltok i demonstrasjonene.
- Vi var livredde, de skjøt over alt, sier han.
Mandag 1. oktober: Shwedagon åpnet
Shwedagon pagoda, Rangoons landemerke har igjen blitt åpnet for besøkende. Kanskje har det aldri vært en bedre tid å besøke den enorme gullforgylte pagodaen. For borte er hordene av turister, og vi har følelsen av å ha hele det spektakulære tempelet for oss selv.
Borte er imidlertid også alle munkene. De er erstattet med soldater som vokter alle innganger. I kvarteret der munkene vanligvis bor, ser vi soldater ligge henslengt, noen har akkurat tatt seg bad, andre forbereder middag. En eldre mann kommer bort til oss, han vil gjerne guide oss gjennom tempelet. Vi spør hvor alle munkene har blitt av.
- De er alle arresterte, det har vært en fryktelig uke, sier han.
Åpningen av Shwedagon er muligens første tegn på at regimet i Burma forsøker å bringe situasjonen tilbake til hva som i Burma anses som normalt. Men om forholdene på overflaten ser noe bedre ut på dagtid, er hva som foregår etter at portforbudet trer i kraft klokka ni et annet spørsmål. En vestlig diplomatisk kilde forteller at klostre fortsatt blir angrepet hver eneste natt, munker blir banket opp og arrestert. Hele kvartaler blir gjennomsøkt i jakten på aktivister som deltok i demonstrasjonene.
Det er imidlertid nærmest umulig å dokumentere disse forholdene. Å bevege seg ute etter portforbudet er livsfarlig, samtidig er regimet svært dyktige til å fjerne alle spor etter sine aksjoner. Viktigere er det ifølge en burmesisk kilde at disse historiene nå sprer seg som ild i tørt gress blant befolkningen.
- Befolkningens sinne har ikke dempet seg. De hører fortsatt om munker som blir drept eller banket opp, sier han.
Han forteller videre at hundrevis av familier nå leter rundt på sykehus, likhus og gravplasser etter sine kjære.
Tirsdag 2. oktober: Ingen unnskyldning
Det burmesiske regimets behandling av demonstrantene har satt sinnene i kok verden over. En av de sterkeste kritikerne har vært USA, som har innført sanksjoner mot de ledende generalene i regimet. Shari Villarosa, Chargé d'Affaires ved den amerikanske ambassaden i Burma, legger lite i mellom i sin kritikk av det burmesiske regimet.
- Det er en tragedie. Jeg var personlig vitne til gatedemonstrasjonene. De var fredelige. Demonstrantene oppførte seg bra. At de ble skutt ned er ekstrem urettferdighet. Det finnes ingen unnskylding, forteller hun.
Den nybygde festningen av en ambassade hvor Villarosa har sitt kontor ligger bare et steinkast unna huset til Aung San Suu Kyi, hvor fredsprisvinneren og Burmas valgte leder har tilbrakt mesteparten av de siste 18 årene i husarrest. Villarosa har imidlertid ikke hatt kontakt med Suu Kyi.
- Ingen får møte henne, heller ikke hennes barn. Hun har ingen telefonlinje, ikke Internett hun mottar heller ikke post, sier hun.
En person som i dag hadde kontakt med både Suu Kyi og regimet er FNs spesialutsending Ibrahim Gambari. Etter å ha møtt toppgeneralen Than Shwe møtte han Aung San Suu Kyi for andre gang, noe som har skapt visse forventninger om at spesialutsendingens besøk ikke har vært helt bortkastet. For Villarosa er det imidlertid neppe lite regimet må innrømme før hun er fornøyd. Hun gjentar rapportene vi hørte mandag, om at klostre blir angrepet og at munker og andre regimekritikere blir arrestert under nattlige raid. Hun hevder regimet ikke har gjort annet enn å skremme vannet av befolkningen, uten å ta tak i de underliggende årsakene til opprøret.
Onsdag 3. oktober: I dekning
Å arbeide som journalist i Rangoon krever både tid og tålmodighet. At Internett har blitt stengt av regimet er ett problem. Saker som skrives sendes hjem per diktat fra telefonen på hotellet. Manglende mobildekning gjør videre at man ikke har mulighet til å koordinere med andre journalister om hvor ting skjer. Det hjelper heller ikke at alle jobber under dekke av å være turister. Blir man avslørt som journalist har regimet en tendens til å sette deg på første fly ut av landet.
Verre er konsekvensene for dine kontakter og kilder. Et intervju med en utenlandsk journalist kan medføre flere år i fengsel, noe som gjør at alle samtaler med burmesere må skje på et trygt sted og i hemmelighet. Av samme grunn er det heller ikke mulig å knytte til seg lokale fiksere eller oversettere.
Likevel er det mulig å finne folk som virkelig har lyst til å fortelle sin historie. Det har tatt tre dager å organisere et hemmelig møte med seks sentrale skikkelser i demokratibevegelsen. Under folkeopprøret var de var alle aktive med å sende dokumentasjon og levende bilder ut av landet. De sto på sidelinjene under demonstrasjonene, tok bilder og filmet med små digitale kameraer. Deretter satte de seg foran PC-en. Bildene av demonstrerende munker, soldater som åpnet ild og demonstranter som ble slått og arrestert, gikk i neste omgang verden over. Etter at demonstrasjonene stilnet har de ligget i dekning. De vet at regimet er etter dem, og de vet at regimet vet hvem de er.
Selv om Rangoons gater de siste dagene har vært relativt rolige er de overbevist om folkeopprøret bare så vidt har begynt. «J», en ung kvinnelig ingeniør forteller at innbyggerne i hennes bydel allerede har begynt en stille protest.
- For to dager siden begynte vi å boikotte den statlige nyhetskanalen. Hver kveld når nyhetssendingene begynner klokken åtte, slår vi av TV-en og alle lys i huset i femten minutter. Foreløpig er det rundt 500 hustander i mitt distrikt som gjør det samme, sier hun.
I et land som preges av ekstrem frykt er det en unik opplevelse å ha en åpen og fri samtale med særdeles oppegående burmesere. På den andre siden kan det bare være snakk om dager før de alle blir innhentet av regimet og arrestert. I bakgrunnen er TV-en stilt inn på CNN. Et stillbilde av en bygning full av demonstrerende mennesker vises på skjermen.
- Det er ett av våre bilder, sier «D», som arbeider i IT bransjen.
De neste bildene viser forsvarløse demonstranter som brutalt blir slått av soldater. Stemningen blir med ett mer alvorlig. De vet at risikoen for at de vil oppleve det samme er stor.
Torsdag 4. oktober: Hvor er alle munkene?
Det skal være rundt 400.000 munker i Burma, og omtrent like mange soldater. I Rangoon ser det derimot ut til at munkene har forsvunnet, templene er tomme og i gatene er det knapt en munk å se. Soldater er det imidlertid ingen mangel på. Til og med i templene er det soldatene som dominerer. Ved både Sule og Shwedagon pagoda har de inntatt kvarterene hvor munkene vanligvis bor. Noen soldater bærer våpen inne i templene, noe som i seg selv er en kraftig fornærmelse mot den buddhistiske læren. I andre templer vi besøker er det bare kvinner og barn som oppholder seg.
Hvor mange munker som har blitt drept skadet eller arrestert er det ingen som vet. 80 munker skal ha blitt løslatt i løpet av dagen, etter at de har skrevet under på et dokument hvor de blant annet har forpliktet seg til å aldri delta i flere demonstrasjoner eller snakke med utenlandske journalister. Etter at de ble løslatt og fraktet tilbake til sine templer skal de ha fått 24 timer på seg til å komme seg ut av byen.
Flere rapporter sier at mange munker blir holdt fengslet ved en teknisk høyskole i utkanten av byen, ikke langt i fra det fryktede fengslet Insein. Vi tar en taxi forbi høyskolen, hvor det er tydelig at noe foregår. Bygningene er voktet av tungt væpnede soldater. Ved porten ser vi en gruppe kvinner, som tilsynelatende forhandler med soldatene som vokter porten. I Burma er det gjerne kvinnene i familien som blir sendt ut for å lete etter savnede personer. Det regnes som mindre sannsynlig at de også vil bli arrestert.