NRK Meny
Korrespondentbrev

En sykkel til Aleppo

Man kan kanskje ikke stanse en krig eller reparere en barndom, men man kan sende en sykkel til Aleppo.

Jumma og sykkel

Jumma med sin nye sykkel.

Noen ganger kan lyset være vanskelig å se. Mørket har liksom en større kraft, det stenger lyset ute. Det kan være der så ugjennomtrengelig at det noen ganger er vanskelig å huske hvordan lyset ser ut.

Men noen ganger siver lyset inn i en sprekk. Tar seg inn i et sinn. Presser mørket til side, beviser at det også finnes.

At det også har kraft.

Denne historien handler om det; om lyset.

Eller mer konkret: om hvordan fem mennesker i tre forskjellige land gikk sammen for å gjøre noe så lett og så vanskelig som å sende en sykkel til Aleppo.

Jumma i Aleppo

Det startet i sommer. Da var jeg i Syria, der jeg lagde en reportasje om 12-årige Jumma fra Aleppo. Jeg møtte ham på en proteseklinikk, der en fysioterapeut tøyde hans høyre beinstump, forsøkte å øke bevegeligheten i den for å gjøre en protese mulig. Jumma skar grimaser i smerte, men sa ingenting.

Beinet var revet av i en eksplosjon. Faren hans ble skadet i det samme angrepet, lillebroren ble drept. Det var ikke den eneste tragedien: Jumma og moren tok meg med til ruinene av huset deres i Øst-Aleppo, ødelagt i krigen. Etter hvert som jeg ble kjent med dem, fortalte de at Jumma hadde måttet slutte på skolen da krigen kom til Syria, han hadde jobbet som skredder seks dager i uken isteden.

Jumma på klinikken

Jeg møtte Jumma på en proteseklinikk i Aleppo, der han fikk fysioterapi.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Det er gjerne slik, når jeg snakker med mennesker fanget i krig. Hendelser som hver og en ville ha definert et liv i fred – som å miste et bein, å miste en bror, å miste et hjem, å miste en skolegang – blir leddsetninger i historien om et liv i krig. Tapene ligger lag på lag.

Jeg lurte på hva han gledet seg til, så jeg spurte Jumma hva han ville gjøre når han fikk protesen.

– Sykle, jeg liker å sykle, svarte Jumma.

– Har du en sykkel? spurte jeg.

– Nei, svarte han, og noe i meg sluknet.

Etter at jeg forlot Syria, lovte jeg meg selv at jeg skulle sende en sykkel til Aleppo. Jeg lagde en reportasje om Jumma, og jeg skrev om han i korrespondentbrevet Mellom Syria og Sagene

Givere

En god tanke blir finere når den deles.

Noen dager etter at reportasjen om Jumma gikk i Søndagsrevyen, tredje helgen i august, ringte en kvinne som het Kristin. Hun sa hun ville gi en sykkel.

– Man har alltid lyst til å hjelpe. Og så tenker man, her er det altså noe man kan gjøre. En sykkel, det er jo ingenting for oss, selv for en pensjonist, sier Kristin i dag.

Noen dager senere kom en e-post fra en mann som het Trond. Han sa han det minste han kunne gjøre, var å gi en sykkel.

– Det eneste jeg sa til meg selv var: det er ingen grunn til at jeg ikke skal kjøpe denne sykkelen. Det er jo mange kanskje som reagerer på det, men hvor mange mennesker gjør noe med det? Men for meg, hang det på samvittigheten, sier Trond i dag.

En lysstrime kom inn i mørket.

På e-post svarte jeg: «Jeg må takke deg for at du bryr deg nok til å hjelpe. Ikke bare blir jeg glad på Jummas vegne for din generøse gave, men jeg blir også oppmuntret selv. Jeg ser så mye elendighet at det er lett å miste troen på oss mennesker, men innimellom kommer lyspunkter, som dette, som gir meg fornyet tro på at vi faktisk bryr oss om hverandre på denne kloden. Og den troen, den er viktig for meg å ha med meg i jobben, ellers kan det bli helt mørkt.»

De som bryter gjennom

Det er så mange mennesker

Som har mistet en kjær

Som har mistet en barndom

Som har mistet et hjem

Som har mistet en kropp

Som har mistet seg selv

Vi ser dem på nyhetene, så slår vi av TVen eller legger ned mobilen, og så er de glemt. De er så langt borte. Men de finnes, også etter at avisen er lukket.

På jobb i Aleppo

På jobb i Aleppo i sommer. Menneskene i byen har gjennomlevd ufattelig brutalitet de siste årene.

Noen av dem blir værende i oss, de bryter igjennom, forlater ikke sinnet. Slik var det med Jumma. Hvorfor han traff, midt i alle som har mistet, vet jeg ikke.

– Hvorfor han, blant tusenvis av andre? Jeg vet ikke, jeg vet rett og slett ikke, sier Kristin i dag.

– Men jeg er helt sikker på at det også er fordi han er et barn. Det er barn jeg bli særlig lei meg for at lider. Det er vi vokse som skaper denne verden, det er vi som ødelegger den – og så håper jeg at vi gjør noe annet også.

Jeg husker nikket hans på proteseklinikken da jeg spurte om han likte å sykle. Hodebevegelsen var helt uten forbehold, den tok vare på historien, men så mot fremtiden, og jeg tror egentlig jeg var solgt i det øyeblikket.

Men kanskje var det vel så mye fordi det var noe så konkret. Man kan kanskje ikke stanse en krig eller reparere en barndom, men man kan sende en sykkel til Aleppo.

Praktiske utfordringer

Det høres så enkelt ut: en sykkel til Aleppo.

Men det er faktisk ikke så enkelt, i praksis. Veien dit var lang og kronglete. Den involverte fem personer i tre ulike land og tok fire måneder.

For man kan ikke bare overføre penger til en syrisk bankkonto. Det er sanksjoner mot Syria, landet er utestengt fra det internasjonale banksystemet. Kristin og Trond kunne heller ikke overføre pengene til meg. NRK har retningslinjer for slikt, vi er journalister, ikke hjelpearbeidere – vi kan ikke bryte ned det skillet, da vil uavhengigheten vår gradvis erodere.

Likevel, jeg var bindeleddet: uten meg, ville ingen sykkel nå Aleppo. Så noe måtte jeg foreta meg. Jeg hadde jo gitt meg selv et løfte om å gi en sykkel.

Daisy, min venninne og produser i Libanon, hadde råd: De kan overføre pengene til meg, sa hun, en dag vi satt på en kafe i Beirut. Jeg skal til Syria snart, jeg kan ta det ut her og ta med i kontanter inn i landet.

Kristin og Trond overførte penger via Western Union til Daisy i Libanon. Detaljene er ikke interessante, men det ble noen komplikasjoner og det tok to og tre forsøk og flere turer til Western Union i Oslo og Beirut for alle tre.

Så måtte Daisy få visum til Syria, en prosess som tar flere måneder. Da visum endelig var innvilget, kjørte hun fra Beirut til Damaskus, med penger til en sykkel og mye mer i vesken.

I Damaskus ga hun kontantene videre til Joseph, vår tolk som møtte Jumma sammen med meg i sommer. Han vekslet pengene inn i syriske pund, kjøpte en sykkel og kjørte den seks timer lange turen fra hovedstaden, gjennom kontrollposter og ruinene av landsbyer, spøkelsesaktig forlatte.

Sykkel

Bildet Joseph sendte av sykkelen han kjøpte i Syria, før den ble levert.

Sykkelen kommer frem

Noen dager før jul fikk jeg video fra Joseph på Whatsapp. Jeg kjente igjen huset der Jummas familie bodde på lånt tid, etter at deres eget hus var bombet. Jeg kjente igjen balkongen der Jumma i sommer stod og så ned på barna som lekte i gaten. Jeg kjente igjen Jumma som kom på krykker ut døren. Han hadde ennå ikke fått protesen, den skal forhåpentligvis komme neste måned.

I videoen ser jeg at Joseph åpner bagasjerommet og løfter ut en blå sykkel med støttehjul. Det er den fineste sykkelen jeg kan huske å ha sett i Syria.

Resten av dagen var alt så lyst, så lett. Gangene på Marienlyst, der jeg var, var åpne og hvite, og jeg viste bildene til alle som gadd å se. Redigereren som klippet saken om Jumma tørket en tåre. Sjefen min ga meg en spontan klem. Joseph la ut et bilde av sykkelen på Facebook og skrev «Håpets øyeblikk.» Daisy skrev hjertemeldinger på Whatsapp. I en e-post sa Kristin at det måtte være årets beste julegave for henne, Trond og meg. I noen timer var vi et knippe mennesker i tre forskjellige land på to kontinenter som gledet oss over det som i fellesskap hadde vært mulig å få til.

Mørke og lys

Jeg har en historie jeg noen ganger tar frem.

Den er fra Afghanistan, det var desember og jeg stod i en militærleir på landsbygda. Natten var kald og klar.

– Så mange stjerner det er her, sa jeg til de amerikanske soldatene.

De så på hverandre.

– Skal vi vise henne det? sa en.

En annen nikket, alvorlig, hemmelighetsfullt.

De hentet et par nattbriller, slike de bruker når de kriger om natten. De øker eksisterende lys, gjør det mulig å se i mørket. Jeg førte dem til øynene og verden ble aldri den samme.

Himmelen over meg var dekorert av stjerner; flere stjerner enn jeg kunne forestille meg at fantes, titusenganger flere enn jeg noensinne har sett. Stjerneskuddene drysset over himmelen med noen titall sekunders mellomrom. Himmelen jeg trodde jeg kjente, var en helt annen, og den åpenbarte seg over meg.

Jeg har aldri sett det igjen siden. Men når jeg ser opp mot himmelen, vet jeg at jeg bare ser en brøkdel av lyset som finnes der. Det er som om himmelen og jeg deler en hemmelighet, at bak mørket, finnes lys.

De finnes der, stjernene, selv når jeg ikke kan se dem.

Jumma og sykkel 2

Joseph ga sykkelen til Jumma like før jul. Det tok fire måneder og innsatsen til fem personer for å få sykkelen til Aleppo.

Jeg samler på slike historier, og jeg legger den om sykkelen i Aleppo i samme skuff. En historie om lys i mørket.

I videoen sykler ikke Jumma så mange meter før han stanser. Så er det heller ikke lett å sykle med bare ett bein. Protesten skal komme i neste måned.

Jeg vet at han en dag sykler litt lenger, så enda litt lenger. For akkurat nå er verden et sted med muligheter, der ting er åpent, ikke lukket, der lyset slipper inn.

God nyttår. La det bli et år med lys.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt