Startet Sveriges Nato-flørt med en sjøfugl?

I 2012 viste en meningsmåling at 18 prosent av Sveriges befolkning ville at landet skulle bli med i Nato.

Ti år senere har stemningen snudd. I dag er vi trolig bare noen uker unna en svensk Nato-søknad. Hva i alle dager skjedde med den nøytrale fanen de hevet så høyt?

Vi drar tilbake til 2014. Dette året skjer det tre store sikkerhetspolitiske hendelser i Europa, i hvert fall sett med svenske øyne.

Først annekterer Russland Krim. Med militær makt. Deretter starter krigen i Donbas sørøst i Ukraina. Flere granskinger har gått langt i å konkludere med at det var russiskstøttede styrker som skjøt ned et passasjerfly over Ukraina, og drepte nesten 300 sivile, i juli 2014.

Det var usikkerhet i Europa den sommeren.

Så kom hendelse nummer tre, Sverige havnet i verdenspressens søkelys. Et bilde var tatt av en privatperson i Stockholms skjærgård. Kunne det være en ubåt? Ja. Trolig, mente det svenske forsvaret. Men var det en russisk ubåt? Nei. Det var det ingen som kunne bevise.

Russiske myndigheter hadde flere forklaringer. Ingen av dem var i nærheten av å bekrefte at det var et russisk fartøy.

Den rareste påstanden var at det måtte være en stor sjøfugl.

I flere uker hadde det svenske forsvaret nærmest daglige pressekonferanser. Men det kom aldri noen konklusjon. «Jeg vil ikke konkludere før jeg har banket på luken og snakket med han som har styrt fartøyet», sa en svensk general til NRK etter den ørtende pressekonferansen uten annet nytt enn at de fortsatt lette.

Men det svenske forsvaret hadde ingen plan om å fremstå som tannløst og utilstrekkelig. Her skulle det vises muskler. De sendte ut bilder og inviterte på presseturer.

På kveldene ble Sveriges forsvarsevne ofte diskutert i nyhets- og debattprogrammer. Visst hadde krigshandlingene i Ukraina og ubåtjakten økt andelen svensker som ville søke Nato-medlemskap – litt.

Men politikerne var nesten samstemte. Slike hendelser alene skulle ikke styre svensk forsvarspolitikk. Alliansefriheten sto sterkt.

I 2014 brukte Sverige 1 prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvaret. Det var et historisk bunnivå fra de 3 prosentene landet brukte sent på 1970-tallet og tidlig på 80-tallet.

Men ubåtjakten hadde kanskje vekket noe hos svenskene og endret synet på nødvendigheten av å stå helt alene for å være nøytral.

Utover i 2015 viste meningsmålinger at det var flere som ville at Sverige skulle inn i Nato – enn det var de som holdt fast på alliansefriheten.

I 2015 besluttet Sverige og Finland å innlede et samarbeid med Nato. Men da NRK spurte den svenske forsvarsministeren om det ikke ville være like greit å bare melde seg inn, var svaret klart: «Den regjeringen jeg representerer har meget klart sagt at vi ikke kommer til å gå inn i en medlemskapsdiskusjon», sa Peter Hultqvist.

Nå kan samme Hultqvist bli forsvarsministeren som tar Sverige inn i Nato. Selv om han la debatten død i 2015. Sikkerhetssituasjonen er endret. I januar i år rullet kortesjer med CV90 – det svenskproduserte pansrede kjøretøyet – inn i Visby på Gotland. Trusselen fra Russland var nærmere enn på mange tiår.

Men tror svenskene at landets forsvar kan beskytte dem mot en eventuell russisk trussel? Eller enda verre: Et russisk angrep? For Gotland ligger ikke bare strategisk plassert i Østersjøen.

Sverige får ikke den britiske og amerikanske krigsmaskinen på vingene i det øyeblikket det første fiendtlige prosjektilet lander på deres jord.

24. februar i år var det igjen krig i Europa. Russland invaderte Ukraina. Og bare noen dager senere kunngjorde Sverige at de ville gi våpen til den ukrainske hæren. Sverige, som riktignok er en stor våpenprodusent, har aldri donert våpen til et land i krig, siden de ga våpen for å støtte Finland under vinterkrigen i 1939.

Linus Hagström som er professor i statsvitenskap ved Försvarshögskolan har forsket på svensk Nato-debatt. Mellom 2014 og 2018 gikk han gjennom lederartikler og debattinnlegg i svenske aviser og på Twitter. Konklusjonen er interessant:

De som er motstandere av svensk Nato-medlemskap fremhever ofte en stolthet over å stå utenfor og en redsel for at Sverige skal dras inn i storpolitikk.

Samtidig viser forskningen at tilhengerne av Nato-medlemskap har inntatt en mer belærende holdning overfor motstanderne. Nato-motstanderne blir latterliggjort og stemplet som suspekte i ordskiftet.

Hagström konkluderer med at debatten i Sverige har blitt veldig polarisert.

Kort tid etter invasjonen av Ukraina viste en meningsmåling på SVT at 51 prosent av svenskene nå ville støtte en svensk Nato-søknad. Noen dager senere mente Svenska Dagbladet å vite at statsminister Magdalena Andersson hadde skiftet mening.

Det endte i en sikkerhetspolitisk utredning, og et Sverige som etter alle solemerker nærmer seg en søknad.

Nato-motstandernes siste halmstrå er å uttrykke misnøye med at det ikke har vært nok offentlig debatt. Men regjeringen ønsker trolig ikke en Nato-debatt og et krav om folkeavstemning i de få månedene som er igjen før Riksdagsvalget 11. september.

For mens det før har vært ganske bred politisk enighet om å holde Sverige unna militærallianser, så står den borgerlige opposisjonen nå klar til å kritisere en eventuell somling i søknadsprosessen.

Mye tyder på at Sverige og Finland er Nato-medlemmer før høstjevndøgn.

Mens vi venter kan vi leke oss med et tankeeksperiment, og se for oss at Russlands forklaring fra 2014 stemmer. Dersom det var tilfelle, var det en litt storvokst sjøfugl i Stockholms skjærgård høsten for åtte år siden som startet endringen av den svenske sikkerhetspolitiske linjen.

Som det heter i ordtaket: «Gud finner en lav gren til den fugl som ikke kan fly».