En nobel mann i India

Noen kjendis kan man ikke si at han har vært. Selv indiske aviser stilte etter tildelingen spørsmålet «Hvem er Kailash Satyarthi?»

Men i løpet av de siste ukene har jeg både truffet ham og sett arbeidet han gjør, med egne øyne.

Han har fått prisen for sitt arbeid mot barneslaveri i India. Det er en tildeling for barns rettigheter og rett til utdanning, og en pris som har gått til en aktivist som i 30 år har reddet småbarn ut av gruver og fabrikker, og gitt dem en utdanning og muligheten til et verdig liv.

• Les: Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi deler Nobels fredspris

For meg ble møtet med ham og barna en vekker, også personlig. Å møte barn som kommer fra en virkelighet så brutal at den er vanskelig å fatte når man kommer fra et land der politikerne krangler om skolefrukt og SFO.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

En lunken øl til trøst

Men akkurat fredagen da dørene gikk opp hos Nobelinstituttet, må jeg innrømme at – for min egen del – ble en gigantisk nedtur.

Sjansen for en vinner fra Asia var i år høyst reell, og nervene var derfor i helspenn da dørene gikk opp i nobelinstituttet.

• Les: Kan en av disse få fredsprisen?
• Les: Dette kan tale mot Nobel-favorittene

– Malala, sa Jagland. Og deretter: Kailash Satyarthi.

Mobiltelefoner begynte å ringe. Vi hadde ikke bare fått én asiatisk fredsprisvinner i fanget, men to. Den første telefonsamtalen med sjefene på Marienlyst handlet derfor om hvor vi skulle reise først.

Og det er her ordtaket «opp som en løve, ned som en skinnfell» sjelden har føltes mer treffende.

For ganske snart viste det seg at Malala, hun var i den engelske byen Birmingham, hvor hun studerer. Til Pakistan var det altså liten vits i å dra hvis ærendet var å treffe en prisvinner.

• Les: Malala (17) vil ikke kommentere før etter skoledagens slutt

Det måtte bli India. Kailash Satyarthi som ingen hadde hørt særlig mye om, han ville NRK-sjefene hjemme gjerne at jeg skulle skaffe et intervju med.

Klam i hendene fant jeg nummeret til Indias ambassade i Beijing. Det hadde bare gått et par minutter siden tildelingen.

Med andpusten stemme forklarte at jeg var norsk journalist, som ville besøke en indisk fredsprisvinner, og at dette hastet, og det gjaldt et pressevisum.

Jeg spurte om det kanskje var mulig å komme ned med papirene allerede nå, selv om det var sent på fredag ettermiddag.

Og jeg kunne formelig høre hvordan den indiske diplomaten i den andre enden av telefonrøret lente seg tilbake i stolen:

– Yes, yes, sa han.

– Du kan levere papirene på mandag. Vanligvis går det veldig fort. Journalistvisum tar kanskje 5–7 virkedager, men noen ganger også lenger.

– Aldri godt å si, understreket han, mens jeg kjente hvordan hjertet sank ned i magen.

Jeg ville ikke komme av flekken på flere uker.

Min danske kollega hadde det likedan, og der og da følte vi at vi var verdens mest overflødige Asia-korrespondenter.

To timer etter kunngjøringen satt vi ikke på noe fly med laptopen i fanget og forberedte nobelintervjuer.

Vi satt tvert imot ganske slukøret på et kontor under et blinkende lysstoffrør i Beijing, med hver vår lunkne kinesiske flaskeøl i hånden, og nå tømte vi den i stille ettertenksomhet.

Passbilder til besvær

Da jeg nesten to uker senere sjekket inn på det eneste direkteflyet som går mellom millionbyene Beijing og New Delhi, hadde jeg gått gjennom den mest byråkratiske visumprosessen jeg noen gang har vært ute for.

Jeg skal ikke kjede med detaljer. Men en av tingene som kreves til en slik søknad, er for eksempel helt spesielle kvadratiske passbilder som skal måle nøyaktig 51 ganger 51 millimeter.

At det ikke er så lett å verken få tak i eller å produsere slike bilder, har jeg ikke inntrykk av at indiske myndigheter til nå har betraktet som noe stort problem.

Slavebarnas redningsmann

Flere timer i baksetet på en gammel indisk firehjulstrekker tar det å komme til Bal Ashram fra flyplassen i Jaipur, hovedstaden i den indiske delstaten Rahjastan.

Bilen vår gjør slake forbikjøringer rundt elefantkolonner, kuer og en og annen dromedar. Av og til oppstår hele symfonier av tuting når trafikken møtes i begge felt. Men fattigdommen, den er overalt langs veien. Den slår deg i ansiktet.

Vi passerer slumområder med hus som ikke engang kan kalles et skur. Og barn med filler som ikke engang kan kalles klær.

Det er denne slummen som er slaveriets fødested.

Her har foreldre, i dyp desperasjon, trengt penger til en ny ku for å fø familien. Eller trengt penger for å betale en livsviktig legeregning.

Og det er akkurat slike foreldre slavehandlerne leter etter.

En gitterport og et skilt forteller at vi er fremme på Bal Ashram, barnehjemmet Kailash Satyarthi og kona Sumedra har drevet ute på landsbygda i Rahjastan de siste 15 årene.

Det er et barnehjem der alle de smilende barneansiktene bærer hver sin historie, om fattigdom og nød, om svik og fornedrelse. Men også en historie om hvordan lykken i livet har snudd, at de nå får utdanning, fire varme måltider om dagen, et trygt fellesskap som har blitt deres nye familie.

Dette er barn som på et eller annet tidspunkt ble strippet for sin menneskelighet og gjort til en handelsvare, for småpenger.

Rundt den tiden hvor norske foreldre kjøper ransel med bamsemotiv og forbereder sin håpefulle på første skoledag, har barna jeg treffer på Bal Ashram hatt indiske foreldre som er blitt lurt av en slavehandler. Som har gått med på å låne ut sin unge sønn, bare i noen uker, mot et midlertidig lån.

Men lånet kan aldri nedbetales, og sønnen kommer aldri tilbake.

Å gå til politiet er ingen vits, ofte er politifolk og landsbyledere bestukket av slavehandlerne. Skjebnen til et kasteløst slumbarn er ikke viktigere i India enn at de fleste ser en annen vei for noen hundrelapper.

Det er ifølge den internasjonale arbeiderorganisasjonen ILO fortsatt 168 millioner barnearbeidere i verden. Dersom du samler alle disse barna i ett land, ville de vært det åttende mest folkerike landet på kloden.

Det er disse dimensjonene som river i meg.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Det å sette seg på en stol

Jeg treffer en ung gutt som har jobbet i en glimmergruve. 3–400 meter under bakken så han bestevennen bli begravet i et jordras. Han kom aldri ut igjen.

– Hvor gammel var du da dette skjedde, spurte jeg.

– Da var jeg sju år, svarte han, som om det var en helt hverdagslig faktaopplysning.

Det at det finnes millioner av slike skjebner, bare i India, er opprivende å tenke på.

– Er du sint på foreldrene dine, spurte jeg en ung gutt på 12–13 år, som hadde blitt solgt til et steinbrudd før han ble reddet ut av Satyarthis folk.

– Nei, sa han uten å nøle.

– Jeg skjønner foreldrene mine. De var desperate, de hadde ikke noe valg.

Det Satyarthi gjør er ikke bare å redde barna ut av slaveriet. Det viktigste han gjør, er å gi disse barna verdigheten tilbake.

Så hva betyr dette ordet, verdighet, som vi nordmenn nesten kan ta for gitt? Jeg spurte Satyarthi, og han pekte på en liten guttegjeng som lekte i nærheten.

– Se på de guttene der, sa han.

– Når de kommer hit tør de ikke sette seg på en stol, de setter seg på gulvet ved siden av.

– Drikker de fra en åpen kran, tør de ikke å stenge den etterpå. De tenker at det er for mennesker som er mere verdt. De tenker at deres plass er på gulvet. At de kan bli slått om de drikker vann så noen ser det.

– Dette er barn som i sine korte liv aldri har fått føle at noen vil dem vel. Som er som purunge steinansikter de første timene og dagene etter at de har kommet hit, når vi viser dem kjærlighet og omtanke.

– Det å gjøre disse barna til mennesker igjen, det å få dem til å se seg selv som verdifulle, som individer som både kan skru igjen vannkranen, sette seg på en stol og se folk i øynene. Det er å gi dem verdigheten tilbake, svarer nobelprisvinneren.

• Les: – Tusen takk for at du endret livet mitt, «Bajzabji»

Med livet i behold

Tilfeldighetene vil ha det til at vi kommer til Bal Ashram på det som kan sammenlignes med den norske julekvelden. Lysfesten Diwali er en tid for god mat og for å samle venner og familie.

Etter å ha feiret med barna, bes vi inn på diwalimåltid i hagen til fredsprisvinneren, sammen med flere av vennene hans fra barndommen.

En advokat fra New Delhi som har kjent Satyarthi hele livet synes fredsprisen er stor stas, før han nok en gang må ta Satyarthis stadig ringende mobiltelefon som han har fått ansvaret for å passe på.

Det viser seg å være britenes tidligere statsminister Gordon Brown, og Satyarthi reiser seg og går ut i hagen for å ta samtalen.

– Så hvordan har støtten egentlig vært fra indiske myndigheter gjennom årenes løp, spør jeg litt utpå kvelden, mens jeg dypper glovarmt brød i indisk dal.

– Vel, sier Satyarthi og setter opp et stort smil.

– Jeg er fortsatt i live. Og det er jo ingen liten støtte.

• Les: Sirkusdirektør trakk pistol mot fredsprisvinneren